HR-1997-385-K - Rt-1997-1264
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-07-10 |
| Publisert: | HR-1997-00385-K - Rt-1997-1264 (330-97) |
| Stikkord: | Familierett, Barnevern, Adopsjon, Søksmålsadgang |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00385 K, jnr 224/1997 |
| Parter: | X kommune (advokat Bjørn O Vikse) mot A (advokat Roe Lauvås) |
| Forfatter: | Schei, Gussgard, Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | Barnevernloven (1992) §4-20, §4-21, Sosialtjenesteloven (1991) §9-10, §7-1 |
Ved Fylkesnemnda i Rogalands vedtak av 20 november 1995 ble omsorgen og foreldreansvaret for As sønn, født xx.xx.1995, overtatt av X kommune. Foreldreansvaret ble overtatt med sikte på adopsjon. A brakte vedtaket inn for X byrett, men trakk søksmålet 16 april 1996, hvoretter saken ble hevet ved kjennelse av 19 april 1996.
X kommune fremmet deretter en begjæring av 29 oktober 1996 til Fylkesnemnda prinsipalt om samtykke til adopsjon, subsidiært en begjæring fra A om tilbakeføring av foreldreansvar og krav om samvær. I Fylkesnemdas vedtak av 19 november 1996 ble det gitt samtykke til adopsjon, mens kravet om tilbakeføring av foreldreansvaret ikke ble tatt til følge.
Ved stevning av 29 januar 1997 reiste A søksmål mot X kommune med påstand om at hun skulle ha tilbake foreldreansvaret for sin sønn, og at hun skulle ha samvær fastsatt etter rettens skjønn.
Byretten avsa 19 mars 1997 kjennelse med slik slutning:
"X byretts sak nr. 97-00078A avvises."
A påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett som 7 mai 1997 avsa kjennelse med slik slutning:
"Sak 97-00078 A vert fremja for X byrett."
X kommune har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er vist til at saken gjelder spørsmål om det er adgang til å få rettslig overprøvet fylkesnemndas vedtak om samtykke til adopsjon. Det er anført at spørsmålet er løst ved kjennelsen inntatt i Rt-1994-1654. De forutsetninger som fylkesnemnda la til grunn forsåvidt gjaldt adopsjon i sitt vedtak av 20 november 1995, gjelder fullt ut i dag, og da sak ble fremmet for fylkesnemnda med anmodning om samtykke til adopsjon, var dette nettopp i forlengelsen av fylkesnemndas tidligere vedtak om fratakelse av foreldreansvaret. Det er anført at biologiske foreldre ikke gjennom fremsettelse av krav om tilbakeføring av foreldreansvaret kan utvide adgangen til domstolsprøving av vedtak om samtykke til adopsjon.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"X byretts sak nr. 97-00078 A avvises."
A har vist til at hun i brev av 30 juli 1996 meldte fra om at hun nå var i stand til å ta omsorgen for barnet og at hun av den grunn ville kreve del i foreldreansvaret og samværsrett med barnet. Hun hadde fremmet krav om tilbakeføring av foreldreansvaret, som det må være adgang til, før det ble fremmet sak om adopsjonssamtykke. Fylkesnemnda prøvde begge spørsmål i samme sak. I en slik situasjon må det være rettslig adgang til å få overprøvd fylkesnemndas vedtak om nektelse av tilbakeføring av foreldreansvaret.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"X Byretts sak nr. 97-00078 A fremmes."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at lagmannsrettens kjennelse er avsagt etter kjæremål, og at utvalgets kompetanse derfor er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolkning, jf tvistemålsloven §404 første ledd. Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens lovtolkning.
Lagmannsretten har lagt til grunn at saken som ble fremmet for fylkesnemnda var todelt. Den gjaldt både kravet fra kommunen om samtykke til adopsjon, og kravet fra A om tilbakeføring av foreldreansvaret samt samværsrett.
I kjennelsen i Rt-1994-1654 la kjæremålsutvalget til grunn at en mor som tidligere var fratatt foreldreansvaret for barnet med sikte på adopsjon, ikke kunne anses rammet av fylkesnemndas vedtak om adopsjon etter §4-20 annet ledd. Herværende sak atskiller seg imidlertid fra saken i 1994 ved at fylkesnemnda også behandlet morens krav om tilbakeføringen av foreldreansvaret, og nemnda vedtok da å ikke foreta en slik tilbakeføring.
Lagmannsretten har lagt til grunn at foreldre i den situasjon som her foreligger hadde adgang til å reise sak for fylkesnemnda om tilbakeføring av foreldreansvaret. Kjæremålsutvalget har funnet dette spørsmålet noe tvilsomt, men er blitt stående ved samme standpunkt som lagmannsretten. Barnevernloven har riktignok ikke noen bestemmelse om tilbakeføring av foreldreansvaret som tilsvarer §4-21 om tilbakeføring av omsorgen. At det foreligger en slik adgang har imidlertid, som fylkesnemnda har redegjort for, en viss støtte i lovforarbeidene. Utvalget tilføyer at det er opplyst at også Barne- og familiedepartementet i et brev 20 november 1995 til Fylkesnemnda i Troms og Finnmark har antatt at det foreligger en slik adgang .
Når utvalget er kommet til at foreldre har adgang til å reise sak for fylkesnemnda om tilbakeføring av foreldreansvaret, må dette - etter utvalgets syn - også gjelde dersom foreldreansvaret er fratatt med sikte på adopsjon. Loven gir ikke grunnlag for å sette noe skille her. Men utvalget tilføyer at bestemmelsen i §4-21 annet ledd også må gjelde i disse tilfeller. Om fylkesnemnda i dette tilfellet - i forhold til bestemmelsen i §4-21 annet ledd - var forpliktet til å behandle dette kravet, trenger utvalget ikke å ta stilling til.
Utvalget er enig med lagmannsretten i at en beslutning av fylkesnemnda om ikke å tilbakeføre foreldreansvaret, må kunne bringes inn for retten etter barnevernloven §7-1 første ledd bokstav i, jf sosialtjenesteloven §9-10.
Kjæremålsutvalget er etter dette enig med lagmannsretten i at saken må fremmes for byretten for så vidt gjelder kravet om tilbakeføringen av foreldreansvaret. Nemndas beslutning om å gi samtykke til adopsjon står imidlertid her i en annen stilling, jf Rt-1994-1654. Kjæremålsutvalget legger imidlertid til grunn at søksmålet for byretten ikke gjelder dette spørsmålet. Kjæremålet blir derfor å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Kjæremålet forkastes.