Hopp til innhold

HR-1997-385-S - Rt-1997-1396

Fra Rettspraksis


Instans: Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato: 1997-08-21
Publisert: HR-1997-00385-S - Rt-1997-1396 (375-97)
Stikkord: Straffeprosess, Varetektsfengsel
Sammendrag:
Saksgang: Høyesterett HR-1997-00385 S, jnr 369/1997
Parter:
Forfatter: Skåre, Schei, Gjølstad
Lovhenvisninger: Straffeprosessloven (1981) §187a, §171, §184, §185, §186, §388, Straffeprosessloven (1981)


A, født xx.xx.1940, er siktet for overtredelse av straffeloven §162 første og tredje ledd 1. punktum, jf femte ledd.

Han ble første gang varetektsfengslet med brev- og besøksforbud ved Bergen forhørsretts kjennelse av 17 mars 1997.

Bergen politidistrikt begjærte 29 juli 1997 om forhørsrettens kjennelse for fortsatt varetektsfengsling av A for en periode av fire uker med brev- og besøksforbud, jf straffeprosessloven §184, jf §185, jf §171 første ledd nr 1 og 2, jf §186 annet ledd.

Bergen forhørsrett avsa 31 juli 1997 kjennelse med slik slutning:

"A, født xx.xx.1940, kan fortsatt holdes i varetekt til 28.08.97 kl. 15:00 så fremt annet ikke av retten eller påtalemyndigheten bestemmes."

Politiet påkjærte kjennelsen for så vidt gjaldt forhørsrettens nektelse av å imøtekomme begjæringen om brev- og besøksforbud. Forhørsretten ga kjæremålet oppsettende virkning.

Gulating lagmannsrett avsa 4 august 1997 kjennelse med slik slutning:

"A undergis brev- og besøksforbud i den varetektsperiode som er fastsatt av Bergen forhørsrett, og som utløper 28 august 1997 kl 1500."

A har i rett tid påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har i det vesentlige anført:

Lagmannsretten har foretatt en uriktig lovanvendelse samt feil saksbehandling, herunder mangelfulle domsgrunner hva angår brev- og besøksforbudet.

På grunn av den lange tiden A har sittet isolert med brev- og besøksforbud, er han psykisk merket. Lagmannsretten har også lagt dette til grunn i sin kjennelse under henvisning til at politiet ikke har bestridt dette. Likevel ilegger lagmannsretten brev- og besøksforbud med henvisning til den alvorlige siktelsen. Selv om det legges til grunn at det fortsatt foreligger skjellig grunn til mistanke, må spørsmålet om fortsatt bruk av brev- og besøksforbud også vurderes ut fra siktedes tilknytning til saken som må anses som perifer. Når det legges til grunn at A er psykisk merket av restriksjonene, må det være feil lovanvendelse av lagmannsretten å forlenge disse.

Det foreligger også saksbehandlingsfeil idet lagmannsretten ikke har gått nærmere inn på As tilknytning til miljøet i saken og dermed mulighetene for å forspille bevis. Lagmannsretten synes heller ikke å ha vurdert hvorvidt frykten for bevisforspillelse kan avhjelpes ved telefonforbud, slik som anført i tilsvaret til lagmannsretten.

Lagmannsretten har videre lagt til grunn at politiet vurderer ytterligere lettelser i forholdet etterhvert som dette finnes forsvarlig. Lagmannsretten synes således usikker på om brev- og besøksforbud er nødvendig i hele etterforskningsperioden og overlater vurderingen av dette til politiet. Når lagmannsretten likevel ilegger brev- og besøksforbud i hele perioden, må dette være feil lovanvendelse. Siden politiet forutsettes å lette restriksjonene, indikerer lagmannsrettens premisser brev- og besøkskontroll, og ikke et forbud. Under enhver omstendighet er premissene uklare.

Det er nedlagt slik påstand:

"Gulating lagmannsretts kjennelse oppheves for så vidt angår brev- og besøksforbud."

Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.

Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at det gjelder et videre kjæremål hvor utvalgets kompetanse er begrenset. Utvalget kan bare prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking, jf straffeprosessloven §388.

Lagmannsretten har vurdert spørsmålet om fortsatt brevog besøksforbud i varetektsperioden slik:

"Hensett til det alvorlige forhold siktelsen gjelder og den bevisforspillelsesfare som foreligger, finner lagmannsretten at det ikke vil være et uforholdsmessig inngrep at siktede undergis brev- og besøksforbud i den fengslingsperiode som er fastsatt av forhørsretten, jf straffeprosessloven §186 annet ledd.

Lagmannsretten skal likevel bemerke at siktede nå har vært undergitt en lengere periode med brev- og besøksforbud, og har merket seg at påtalemyndigheten ikke har bestridt at siktede er psykisk merket av de restriksjoner han har vært undergitt, samt at politiet regner med at de etterforskningsskritt som skal foretas i Tsjekkia vil bli gjennomført i løpet av fengslingperioden.

Lagmannsretten viser også til det politiet har opplyst om at siktede har fått motta kontrollerte brev fra ektefellen. Selv om siktede nå på ny undergis brev- og besøksforbud, legger lagmannsretten til grunn at påtalemyndigheten vurderer ytterligere lettelser i forbudet i forhold til det som til enhver tid finnes forsvarlig ut fra etterforskningsmessige hensyn, som at han f eks får informasjon om konsekvensene av flomkatastrofen for hans familie."

Utvalget oppfatter kjennelsen slik at lagmannsretten har bygget på at brevog besøksforbud i varetektsperioden er nødvendig ut fra etterforskningsmessige hensyn og at det hensett til sakens alvorlige karakter ikke er et uforholdsmessig inngrep, til tross for den belastning det innebærer for siktede. Utvalget finner ikke at dette bygger på uriktig tolking av straffeprosessloven bestemmelser.

Lagmannsretten har referert siktedes anførsler, blant annet om hans tilknytning til saken og de etterforskningsmessige hensyn. Utvalget legger til grunn at dette er vurdert. Kjennelsen må oppfattes slik at lagmannsretten ikke anser telefonforbud tilstrekkelig. Lagmannsrettens kjennelse anses tilstrekkelig begrunnet. Den konkrete vurdering av om det foreligger bevisforspillelsesfare og om forholdsmessigheten av inngrepet kan utvalget som følge av den begrensede kompetanse ikke prøve.

Påtalemyndigheten har et selvstendig ansvar for å vurdere behovet for brevog besøksforbud fortløpende innenfor den periode det er gitt bemyndigelse til dette av retten, sammenlign prinsippet i straffeprosessloven §187a. Utvalget forstår bemerkningene om en vurdering av mulige lettelser i forbudet i varetektstiden på denne bakgrunn.

Utvalget finner etter dette at kjæremålet må bli å forkaste.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

Kjæremålet forkastes.