HR-1997-4-A - Rt-1997-37
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1997-01-17 |
| Publisert: | HR-1997-00004-A - Rt-1997-37 (8-97) |
| Stikkord: | Arbeidsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00004 A, nr 2/1996 - Gulating lagmannsrett LG-1994-01427. |
| Parter: | A/S De Forenede Ullvarefabrikker D.F.U. (Advokat Einar Østerdahl Poulsson - til prøve) mot 1. Siv Reidun Solheim 2. Randi Johanne Berge (Advokat Einar Stueland) |
| Forfatter: | Dolva, Aarbakke, Lund, Aasland, Holmøy |
| Lovhenvisninger: | Ferieloven (1988) §8, Ferieloven (1988), Tvistemålsloven (1915) §180, §359, Ferieloven (1947) §5, Ferieloven (1947), §6 |
Saken gjelder tolking av ferieloven 29 april 1988 nr 21 §8 nr 1 om ferieavvikling i oppsigelsestid.
Siv Reidun Solheim og Randi Johanne Berge ble våren 1993 oppsagt fra sine stillinger i A/S De Forenede Ullvarefabrikker D.F.U. - heretter kalt D.F.U. Arbeidstakerne mente at oppsigelsestiden først skulle begynne å løpe etter at tidligere fastsatt ferie var avviklet - noe D.F.U. motsatte seg. Ved stevning 19 januar 1994 til Sandnes herredsrett anla Solheim og Berge søksmål mot D.F.U. for å få fastsettelsesdom for sitt syn på oppsigelsesfristens utløp og fullbyrdelsesdom for sine krav på erstatning for inntektstap.
Sandnes herredsrett avsa 23 september 1994 dom med denne domsslutning:
"1. A/S De Forenede Ullvarefabrikker D.F.U. frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Solheim og Berge anket dommen til Gulating lagmannsrett, som avsa dom 25 september 1995 med denne domsslutning:
"1. Oppsigelsesfristen i henhold til oppsigelse av 26. mai 1993 for Siv Reidun Solheim og Randi Johanne Berge utløp 31. oktober 1993.
2. A/S De Forende Ullvarefabrikker D.F.U. v/styrets formann dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne dom å betale erstatning til:
1. Siv Reidun Solheim med 33 966 - trettitretusennihundreogsekstiseks - kroner, med tillegg av 15 % renter fra 27. september 1993 til 31. desember 1993 og deretter 12 % renter til betaling skjer.
2. Randi Johanne Berge med 34 398 - trettifiretusentrehundreognittiåtte - kroner, med tillegg av 15 % renter fra 27. september 1993 til 31. desember 1993 og deretter 12 % renter til betaling skjer.
3. A/S De Forenede Ullvarefabrikker D.F.U. v/styrets formann dømmes til, innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne dom, å betale Siv Reidun Solheim og Randi Johanne Berge v/advokat Ragnhild M. Hagen, saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten med tilsammen 35 745 - trettifemtusensjuhundreogførtifem - kroner."
Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter framgår av herredsrettens og lagmannsrettens dommer.
Bedriften anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjaldt både rettsanvendelsen og erstatningsutmålingen. Det ble samtidig søkt om samtykke til anke uten hensyn til ankegjenstandens verdi, jf tvistemålsloven §359. Høyesteretts kjæremålsutvalg ga slikt samtykke ved beslutning 8 desember 1995 "for den del av anken som gjelder forståelsen av ferieloven §8", men nektet for den del som gjaldt erstatningsutmålingen.
Partene har framlagt en felles framstilling av sakens fakta som i hovedtrekk går ut på følgende:
Siv Reidun Solheim og Randi Johanne Berge var ansatt i veveriet ved D.F.U. Da D.F.U. i april 1993 besluttet å nedlegge egenproduksjonen og bare fortsette som handelsbedrift, ble de arbeidstakerne som var knyttet til egenproduksjonen, blant dem Solheim og Berge, oppsagt. Deres ferie hadde tidligere blitt fastsatt til tiden 26 juli til 14 august 1993 ved ferieliste satt opp før påske 1993. Oppsigelsene ble gitt på en slik måte at samtlige ansatte i veveriet fikk oppsigelsestiden i den tidligere fastsatte ferietiden. For Solheim og Berge som begge hadde krav på to måneders oppsigelsestid, ble oppsigelsene gitt 26 mai 1993 til fratredelse 31 juli 1993. Solheim og Berge hevdet at det skulle gis ny oppsigelse etter at den tidligere fastsatte ferien var avviklet, slik at oppsigelsestiden skulle løpe sammenhengende i september og oktober 1993. Bedriften motsatte seg dette. Det lyktes ikke å komme til enighet ved forhandlinger, og Solheim og Berge avviklet ferie slik den tidligere var fastsatt. Da de deretter oppsøkte bedriften for å arbeide ut den oppsigelsestiden som de mente å ha krav på, ble de avvist av bedriften. Virksomheten ved veveriet var da avsluttet.
Den aktuelle lovbestemmelsen i ferieloven 29 april 1988 nr 21 har denne ordlyd: "§8. Ferieavvikling i oppsigelsestid (1) (Oppsigelse fra arbeidsgiver)
Arbeidsgiver kan ikke uten arbeidstakers samtykke legge ferie til tid hvor oppsigelsesfristen løper etter oppsigelse fra arbeidsgiver, med mindre oppsigelsesfristen er 3 måneder eller lengre. Arbeidstaker kan motsette seg at allerede fastsatt ferie avvikles i slike tidsrom før fratreden"
Den ankende part, A/S De Forenede Ullvarefabrikker D.F.U., har kort gjengitt gjort gjeldende:
Lagmannsretten har tatt feil når den har lagt til grunn at §8 nr 1 2. punktum ikke har noen selvstendig betydning i forhold til første punktum. Første punktum regulerer situasjonen når oppsigelsen skjer før ferien er fastsatt, og krever "samtykke" fra arbeidstakeren for at oppsigelsestiden skal løpe i ferietiden, mens annet punktum - som kom inn i lovutkastet uten nærmere kommentar under departementsbehandlingen - legger en aktivitetsplikt på arbeidstakeren som kan "motsette seg" at allerede fastsatt ferie avvikles i oppsigelsestiden. Etter en normal språklig forståelse av ordlyden inneholder ikke annet punktum noe forbud mot at ferien avvikles i oppsigelsestiden. Ankemotpartene har her ikke motsatt seg ferieavvikling, men tvert om avviklet den som forutsatt.
Når oppsigelse gis etter at ferien er fastsatt, har arbeidstakeren etter den ankende parts syn to muligheter - enten å avvikle ferien parallelt med oppsigelsestiden eller å motsette seg dette med den naturlige konsekvens at arbeidsgiveren omberammer ferien. Reglene kan ikke tolkes slik at arbeidstakeren kan velge å avvikle ferien som fastsatt, men kreve at oppsigelsestiden utsettes til etter ferien. Bare dersom arbeidsgiveren i strid med lovens forutsetning ikke omberammer ferien, kan det være aktuelt at oppsigelsestiden utsettes. I den foreliggende sak er det ikke nødvendig å gå nærmere inn på hvordan arbeidstakerens standpunkt må komme til uttrykk etter annet punktum, idet partene hele tiden har vært klar over hverandres standpunkter.
Lagmannsretten har feilaktig lagt til grunn at ferieloven av 1988 viderefører den rettstilstand som ble fastslått ved dommen i Rt-1967-468. Etter dagjeldende ferielov kunne arbeidsgiveren løse problemet ved å omberamme ferien til etter utløpet av oppsigelsestiden. Dette ble endret ved ferieloven av 1988, slik at arbeidsgiveren etter §8 nr 3 jf §6 nr 3 er avskåret fra å omberamme ferien dersom arbeidstakeren motsetter seg det. Dersom det hadde vært meningen å opprettholde resultatet i 1967-dommen til tross for denne endringen, burde det ha vært kommentert i forarbeidene.
Reelle hensyn taler mot lagmannsrettens resultat. I nærværende sak vil det føre til at ankemotpartene som har to måneders oppsigelsesfrist, i realiteten får lengre oppsigelsesfrist enn arbeidstakere med tre måneders oppsigelsesfrist. Det skaper også vanskeligheter blant annet ved oppdelt ferie.
A/S De Forenede Ullvarefabrikker D.F.U. har nedlagt denne påstand:
"1. A/S De Forenede Ullvarefabrikker D.F.U. frifinnes.
2. A/S De Forenede Ullvarefabrikker D.F.U. tilkjennes sakens omkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett."
Ankemotpartene, Siv Reidun Solheim og Randi Johanne Berge, er enige i lagmannsrettens tolking av §8 nr 1. Bestemmelsens første punktum må ses som en generell regel som omfatter både situasjonen når oppsigelsen gis før ferien er fastsatt, og når den gis senere. Annet punktum regulerer et spesielt tilfelle, og lagmannsretten har rett i at det i forhold til den foreliggende sak ikke har selvstendig betydning. Ordlyden i reglene er imidlertid uklar og åpner for flere tolkinger.
Også forarbeidene til 1988-loven er i noen utstrekning uklare, men de er klare med hensyn til at det ikke var meningen å endre det som fulgte av dommen i Rt-1967-468. Lagmannsrettens tolking bygger på dette. Herredsretten, som legger stor vekt på partenes avtalefrihet, bygger på en misforståelse, idet avtalefriheten også gjaldt tidligere.
Det er viktig ved tolkingen av reglene å være klar over at man her står overfor verneregler for arbeidstakerne som griper inn i arbeidsgiverens styringsrett. De beste grunner taler derfor for lagmannsrettens tolking. At dette kan føre til at arbeidstakere med kort oppsigelsestid kommer i en bedre stilling enn arbeidstakere med lengre oppsigelsestid, kan på denne bakgrunn ikke være avgjørende.
Siv Reidun Solheim og Randi Johanne Berge har nedlagt denne påstand:
"1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
2. Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."
Jeg finner at lagmannsrettens dom må stadfestes og slutter meg i det vesentlige til lagmannsrettens begrunnelse for resultatet.
På bakgrunn av den avklaring som skjedde ved dommen i Rt-1967-468, er jeg enig med lagmannsretten i at det avgjørende vil være om rettstilstanden på det aktuelle område ble endret ved ferieloven av 1988. Som lagmannsretten er jeg blitt stående ved at det ikke er tilfelle, og legger som den betydelig vekt på reglenes funksjon som verneregler for arbeidstakerne. Lovens ordlyd gir rom for flere tolkinger, og jeg finner også forarbeidene noe mer uklare enn lagmannsretten synes å legge til grunn.
Det uttales i forarbeidene til ferieloven §8 om ferieavvikling i oppsigelsestid at man tok sikte på å videreføre bestemmelsene i den tidligere ferielov §5, men med visse klargjøringer og presiseringer, se Ot.prp.nr.54 (1986-87) sidene 74 og 149 hvor det også understrekes at bestemmelsen skal være til beskyttelse for arbeidstakerne. Det vises til at §5 første ledd var tolket slik at den også hadde anvendelse når oppsigelsen kom etter at ferien var fastsatt.
Ordlyden i reglene ble imidlertid noe endret i den nye §8 nr 1. Den ankende part har lagt betydelig vekt på forskjellen i språkbruk mellom første og annet punktum, jf at første punktum bruker uttrykket "ikke uten arbeidstakers samtykke", mens annet punktum sier at arbeidstakeren "kan motsette seg". Annet punktum kom inn under departementsbehandlingen, men ordvalget er ikke nærmere kommentert i proposisjonen. Jeg kan ikke se at det kan trekkes særlige slutninger av forskjellen i språkbruk, ut over at "motsette seg" synes dekkende for situasjonen når arbeidsgiveren i kraft av sin styringsrett allerede har fastsatt ferietidspunktet.
Den tidligere rettstilstand ble som nevnt avklart ved dommen i Rt-1967-468 som gjaldt et tilfelle hvor saksforholdet tilsvarer det som foreligger i vår sak. Det ble der fastslått at lovens oppsigelsestid skulle gis sammenhengende - ikke noe før og noe etter ferietiden - og at oppsigelsestiden da i sin helhet måtte tas etter den fastsatte ferien. Dommen i Rt-1967-468 omtales flere steder i forarbeidene, men det gis ikke uttrykk for at man ved lovrevisjonen tok sikte på endringer i forhold til den. At oppsigelsestiden skal løpe sammenhengende er på det rene, og partene er enige om det. Jeg kan heller ikke se at lovrevisjonen innebar andre endringer i forhold til dommen.
Den ankende part har særlig pekt på at lovrevisjonen innebar en annen endring som det hevdes må få følger også for vårt spørsmål, nemlig at arbeidsgiverens mulighet for å endre fastsatt ferie ble begrenset ved reglene i §8 nr 3 jf §6 nr 3. Betydningen av denne endringen i forhold til §8 nr 1 er ikke nærmere kommentert i forarbeidene. Slik rettskildesituasjonen er, må reelle hensyn tillegges betydelig vekt. Jeg finner at de samlet sett taler i favør av lagmannsrettens tolking. Som nevnt er reglene verneregler som skal ivareta arbeidstakernes behov for fullverdig ferie, samtidig som oppsigelsestiden gir områingstid for å kunne søke nytt arbeid. Selv om forarbeidene også peker på at reglene må utformes under hensyntagen til arbeidsgivernes interesser, antar jeg at hensynet til arbeidstakerne her veier tyngst i deres favør. Det kan medføre betydelige ulemper for arbeidstakerne dersom ferien omlegges som følge av oppsigelsessituasjonen.
At en slik forståelse medfører at arbeidstakere med kort oppsigelsestid kan komme i en bedre stilling enn arbeidstakere med lengre oppsigelsestid, bør etter mitt syn ikke føre til et annet resultat. Som påpekt av den ankende part kan det imidlertid oppstå vanskeligheter i visse tilfeller med delt ferie, og jeg tar ikke standpunkt til hvordan slike tilfeller bør løses.
Jeg tilføyer at partene har opplyst at - selv om situasjoner som i denne sak må antas å ha oppstått flere ganger - har det ikke lykkes å framskaffe nærmere opplysninger om praksis. Noen entydig oppfatning foreligger heller ikke i teorien om spørsmålet.
Lagmannsrettens dom må etter dette stadfestes.
Anken har ikke ført fram, og den ankende part pålegges å erstatte ankemotpartenes saksomkostninger for Høyesterett etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd med kr 37 400, hvorav kr 2 400 er utgifter. Lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse blir stående.
Jeg stemmer for denne dom:
1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler A/S De Forenede Ullvarefabrikker D.F.U. til Siv Reidun Solheim og Randi Johanne Berge i fellesskafødt xx.xx.00 - trettisjutusenfirehundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.