HR-1997-4-B - Rt-1997-27
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-01-14 |
| Publisert: | HR-1997-00004-B - Rt-1997-27 (5-97) |
| Stikkord: | Strafferett, Inndragning, Straffeprosess, Anke |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00004 B, snr 23/1996 |
| Parter: | Påtalemyndigheten (Aktor: statsadvokat Kristian Nicolaisen) mot 1. A 2. B 3. C (Forsvarer: advokat Hans Stenberg-Nilsen) |
| Forfatter: | Aasland, Coward, Gjølstad, Sinding-Larsen, Smith |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §37b, Straffeprosessloven (1981) §321, §323, §2, §322, §82 |
Etter en voldsepisode i desember 1992 hvor medlemmer av MC-klubben - - - i Stavangerområdet var mistenkt for legemsbeskadigelse, foretok politiet ransaking i klubbens lokaler på X. Ved ransakingen ble det beslaglagt 4 haglgeværer. Det ene tilhørte en person som ikke var medlem av klubben, og var blitt brakt dit av eierens sønn. Dette haglgeværet er siden blitt tilbakelevert eieren. De tre øvrige tilhørte henholdsvis A, B og C. Geværene som tilhørte A og B, var hengt på skrå over hverandre på en vegg i et oppholdsrom, fastlåst med godkjent våpenlås, som B hadde nøkkel til. Det ble funnet ammunisjon - 11 haglpatroner - til disse haglgeværene. Det gevær som tilhørte C, ble funnet i et våpenetui i en krok på loftet under en del andre gjenstander. C hadde kort tid forut flyttet fra sin samboer, og oppbevarte sakene sine midlertidig på loftet i klubblokalet. Det ble også funnet 25 haglpatroner.
B og C var - og er visstnok fortsatt - klubbmedlemmer. A hadde meldt seg ut ca ett år tidligere, men var av og til på besøk hos venner i klubblokalet. - - - har senere gått inn i - - -, som har en nær tilknytning til - - -.
Rogaland politikammer utferdiget 8 september 1994 inndragningsforelegg mot A, B og C om inndragning av de tre haglgeværene og ammunisjonen. Som hjemmel for inndragningskravet var vist til straffeloven §37b, som gir adgang til å inndra en ting "når det på grunn av dens art og forholdene for øvrig er fare for at den vil bli brukt til en straffbar handling. Dette gjelder uansett hvem som er eier og uansett om straffansvar kan gjøres gjeldende mot noen". De tre, som jeg for korthets skyld betegner som de siktede, jf straffeprosessloven §82 fjerde ledd, vedtok ikke foreleggene, og saken ble bragt inn for Jæren herredsrett. Herredsretten avsa 19 mars 1996 dom med slik domsslutning:
"Følgende våpen og ammunisjon inndras til fordel for statskassen, jfr. straffeloven §37b:
1. Haglegevær dobbeltløpet cal. 12 FEG BUDAPEST nr. C 3200 1530 200/76 og haglegevær enkeltløpet cal. 12 MAR-Italy nr. 5858, tilhørende A, født xx.xx.1962, og B, født xx.xx.1966.
2. Haglegevær "Dan/Arms" nr. S 23856 tilhørende C, født xx.xx.1963.
3. Beslaglagt ammunisjon, tilsammen 36 stk haglpatroner."
Dommen ble avsagt under dissens fra rettens formann, som stemte for frifinnelse.
Alle tre siktede erklærte anke til Gulating lagmannsrett. Ved lagmannsrettens foreløpige ankeprøving etter straffeprosessloven §321 første ledd ble det bemerket at anken gjaldt "bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet og lovanvendelsen", og anken ble henvist til ankeforhandling "for så vidt gjelder lovanvendelsen".
Gulating lagmannsrett avsa 2 juli 1996 kjennelse med slik slutning:
"1. Anken forkastes.
2. A, B og C dømmes til hver å betale det offentlige saksomkostninger for lagmannsretten med kr 1000,- - kronerettusen - innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse."
Lagmannsretten viste til at anken var henvist bare for så vidt gjaldt lovanvendelsen, og at retten da kunne prøve lovtolkingen og subsumsjonen, derimot ikke hvilket faktum som skulle legges til grunn eller om inndragning burde skje dersom vilkårene var til stede. Retten fant at det ikke forelå lovanvendelsesfeil.
Om det nærmere saksforhold og de siktedes personlige forhold viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens premisser.
A, B og C har påanket lagmannsrettens kjennelse til Høyesterett. Anken gjelder saksbehandlingen og lovanvendelsen.
Angrepet på saksbehandlingen er begrunnet med at lagmannsretten ved den foreløpige ankebehandling uriktig begrenset henvisningen til å gjelde lovanvendelsen. Samtykke til å fremme anke over inndragning kan etter straffeprosessloven §321 første ledd bare gis når det foreligger særlige grunner. Men når det først foreligger særlige grunner, kan ikke henvisningen til ankeforhandling begrenses slik at retten blir avskåret fra å overprøve herredsrettens avgjørelse fullt ut.
Når det gjelder lovanvendelsen, hevdes det at lagmannsretten har tatt feil i at herredsrettens flertalls begrunnelse gir tilstrekkelig grunnlag for å anvende inndragningshjemmelen i straffeloven §37b. Flertallet har begrunnet inndragningen med at det er fare for at våpnene "kan" bli brukt til en straffbar handling, mens loven krever fare for at de "vil" bli brukt. Flertallets begrunnelse er av svært generell karakter og i liten grad knyttet opp mot en individuell vurdering av de tre siktede. Det foreligger ikke negative opplysninger av betydning om de siktede ut over deres tilknytning til MC-miljøet. Det vises ellers til at de siktede hadde lovlig adgang til å inneha haglgeværene, at disse ikke har vært brukt til straffbare handlinger, og at det ikke foreligger opplysninger om straffbar bruk av skytevåpen i tilknytning til MC-miljøet på stedet. Geværene ble heller ikke oppbevart på en måte som gjorde dem lett tilgjengelige.
Forsvareren for Høyesterett har nedlagt prinsipal påstand om at de siktede frifinnes, subsidiært at herredsrettens dom oppheves.
Påtalemyndigheten anser lagmannsrettens avgjørelse riktig. Det er ikke noe til hinder for at samtykke til ankeprøving etter straffeprosessloven §321 første ledd begrenses til lovanvendelsen. Når herredsrettens flertalls begrunnelse leses i sammenheng, fremgår det - slik også lagmannsretten har lagt til grunn - at flertallet ikke har bygget på en uriktig forståelse av straffeloven §37b, selv om bestemmelsen til dels er unøyaktig gjengitt. Det må legges stor vekt på de siktedes tilknytning til MC-miljøet på stedet. Dette må anses som et utpreget voldelig miljø, slik herredsrettens flertall nærmere har begrunnet. Farevurderingen etter straffeloven §37b, som gir hjemmel for inndragning med preventivt formål, kan ikke ensidig knyttes til eierne av de inndratte gjenstander. Eierne hadde brakt våpnene inn i klubblokalene, hvor de også oppbevarte ammunisjon. Det var ingen rimelig grunn til slik oppbevaring i klubblokalene. Oppbevaring av skytevåpen i slike miljøer medfører en klar fare for at våpnene vil bli brukt til straffbare handlinger.
Jeg er kommet til at anken over lovanvendelsen må tas til følge slik at herredsrettens og lagmannsrettens avgjørelser oppheves. Før jeg går inn på lovanvendelsesanken, skal jeg imidlertid se på enkelte prosessuelle spørsmål knyttet til den begrensning lagmannsretten foretok da den henviste anken bare for så vidt gjaldt lovanvendelsen.
Som nevnt hevder de siktede at lagmannsretten ikke hadde adgang til å foreta en begrenset henvisning når det ble gitt samtykke til ankeprøving i medhold av straffeprosessloven §321 første ledd fordi det forelå særlige grunner. Jeg finner det klart at denne anførsel ikke kan føre frem. Det heter i paragrafens femte ledd at avgjørelser etter "paragrafen her" kan begrenses til en del av saken. Reelle hensyn taler for å forstå bestemmelsen etter ordlyden. Det kan være klart behov for å begrense henvisningen også i enkelte av de saker som behandles etter §321 første ledd.
Den begrensning som ble foretatt i den foreliggende sak, reiser imidlertid ytterligere spørsmål.
Som nevnt oppfattet lagmannsretten ved den forberedende behandling anken slik at den omfattet "bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet og lovanvendelsen". Jeg innskyter at denne forståelsen må anses for snever; anken må oppfattes slik at den også gjaldt spørsmålet om inndragning burde skje. At det i inndragningssaker kan være nødvendig å skille mellom skyldspørsmålet og reaksjonsspørsmålet, fremgår av straffeprosessloven §2 annet ledd, hvor det bestemmes at lovens regler om skyldspørsmålet skal gjelde tilsvarende i inndragningssaker så langt de passer. Forsvarer og aktor for Høyesterett har antatt at avgjørelsen av om vilkårene for inndragning etter straffeloven §37b foreligger, følger reglene om skyldspørsmålet, og har særlig vist til Matningsdal, Inndragning side 523 - 524. De har på denne bakgrunn ment at lagmannsretten - såfremt straffeprosessloven §321 første ledd ikke var til hinder for det - måtte kunne begrense henvisningen til lovanvendelsen, som utgjør en særskilt ankegrunn. Jeg er enig i at den praksis Matningsdal viser til, kan trekke i retning av at det må sondres mellom skyldspørsmål og reaksjonsspørsmål i saker etter straffeloven §37b, men er likevel i atskillig tvil om det er grunnlag for en slik sondring. Hensett til avgjørelsestemaets art - det er ikke spørsmål om å knytte inndragningen til en konkret straffbar handling - kan atskillig tale for helt ut å følge reglene om reaksjonsspørsmålet. Men selv om man skulle gjøre det, kan jeg ikke se at det rettslig sett var noe til hinder for å begrense ankeprøvingen til lovanvendelsen. Straffeprosessloven §321 femte ledd - og for øvrig også §323 annet ledd 2. punktum - må etter min mening forstås slik at de gir adgang til å begrense henvisningen til nærmere bestemte spørsmål innenfor samme ankegrunn, kanskje med et unntak for ankegrunnen bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet. En annen sak er at en slik begrensning må vurderes nøye. I den foreliggende sak stiller jeg meg kritisk til den begrensning lagmannsretten foretok, selv om det var rettslig adgang til den. n ting er at retten som nevnt synes å ha oversett at anken også omfattet spørsmålet om inndragning burde skje. Men dertil kommer at den faktiske beskrivelse i herredsrettens dom - selv om den er relativt utførlig - neppe kan anses så fyldestgjørende at det var grunn til å avskjære lagmannsretten fra å foreta en selvstendig bedømmelse av de faktiske forhold.
Imidlertid ble henvisningen begrenset til lovanvendelsen, og lagmannsretten har ved sin prøving av herredsrettens dom holdt seg innenfor denne begrensningen. Jeg finner ikke grunn til ytterligere drøftelse av de prosessuelle spørsmål som her kan reises, men går over til prøvingen av lovanvendelsen. Det som skal prøves, er om lagmannsretten har gjort rett i å godta herredsrettens flertalls lovanvendelse, og også for Høyesterett er det dermed lovanvendelsen i herredsrettens dom prøvingen må rette seg mot.
Jeg minner om at vilkåret for inndragning av en ting etter straffeloven §37b er at det på grunn av dens art og forholdene for øvrig er fare for at den vil bli brukt til en straffbar handling. Herredsretten har gjengitt vilkåret riktig i innledningen av sine bemerkninger, men flertallet har siden - i forhold til alle de tre siktede - uttrykt seg som om det er tilstrekkelig at det er fare for at våpnene "kan" bli brukt til en straffbar handling. Språklig innebærer flertallets uttrykksmåte - som altså er brukt nokså konsekvent - en klar nedbygging av lovens krav. Slik loven er utformet, kreves det en konkret og noenlunde nærliggende fare.
Lagmannsretten har funnet at det bare foreligger en uheldig språkbruk fra flertallets side, og at flertallets begrunnelse lest i sammenheng viser at det er lagt til grunn en riktig norm. Jeg finner imidlertid at flertallets begrunnelse ikke gir tilstrekkelig sikkerhet for det. Avgjørelsen bygger i vesentlig utstrekning på en beskrivelse av negative trekk ved MC-miljøet, generelt og på det lokale plan. Det er i og for seg klart at det miljø de siktede ferdes i, kan være relevant ved avgjørelsen. Utgangspunktet må imidlertid tas i hvilken fare våpnene vil representere ved tilbakelevering til de enkelte siktede.
For A gjør det seg gjeldende at han er utmeldt av MC-klubben. Han er aktiv i Heimevernet, og har mobiliseringsvåpen. Det er intet anført i dommen om at han i fremtiden vil oppbevare haglgeværet i klubblokalet.
Når det gjelder C, viser jeg til at hans oppbevaring av geværet i klubblokalene - nedpakket under andre ting i en krok på loftet - hadde et tilfeldig og midlertidig preg. Heller ikke for ham kan jeg se at den begrunnelse herredsrettens flertall har gitt for inndragning, er tilstrekkelig til å fjerne den tvil som kan reises ved flertallets anvendelse av normen for farevurderingen etter straffeloven §37b.
For Bs vedkommende er jeg i atskillig tvil. Herredsrettens flertall har funnet "grunn til å tro at geværet, dersom B får det utlevert, kommer til å havne i klubblokalet". Det flertallet her anfører, kunne tale for å forkaste Bs anke. Hensett til den grunnleggende mangel ved flertallets generelle begrunnelse, og til at inndragningsspørsmålet må prøves på ny for de to øvriges vedkommende, finner jeg imidlertid at anken bør tas til følge også for ham.
Min konklusjon er således at herredsrettens flertalls begrunnelse ikke gir tilstrekkelig sikkerhet for at avgjørelsen bygger på riktig lovanvendelse. Jeg kan imidlertid ikke se at det med utgangspunkt i begrunnelsen er grunnlag for frifinnelse. Resultatet må da bli opphevelse, som må omfatte både herredsrettens og lagmannsrettens avgjørelser.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Herredsrettens dom med hovedforhandling og lagmannsrettens kjennelse oppheves.