Hopp til innhold

HR-1997-400-S - Rt-1997-1518

Fra Rettspraksis


Instans: Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato: 1997-09-05
Publisert: HR-1997-00400-S - Rt-1997-1518 (400-97)
Stikkord: Straffeprosess, Varetektsfengsling, Sikring
Sammendrag:
Saksgang: Høyesterett HR-1997-00400 S, jnr 392/1997.
Parter:
Forfatter: Skåre, Gjølstad, Coward
Lovhenvisninger: Straffeloven (1902) §171, §257, §258, EMK (1999), EMK (1999), Straffeprosessloven (1981) §167, §171, §388


Saken gjelder et videre kjæremål vedrørende varetektsfengsling.

Ved Oslo byretts dom 12 desember 1996 ble påtalemyndigheten gitt bemyndigelse til å anvende sikringsmidler som nevnt i straffeloven §39 nr 1 bokstavene a - e, bortsett fra Ila sikringsanstalt, mot A, født xx.xx.1964. Sikringstiden ble fastsatt til 5 år. Retten fant at de forhold som var begått og som i fremtiden risikerte å bli begått var alvorlige, men ikke så alvorlige at det ble ansett absolutt nødvendig med fengslig forvaring. Etter rettens syn hørte tiltalte hjemme i en behandlingssituasjon under det psykiske helsevern. Kriminalomsorg i Frihet i Nordland har imidlertid ennå ikke lykkes i å få etablert et frisikringsopplegg for A.

A er av politiet 14 mai 1997 og 19 august 1997 siktet for blant annet overtredelser av straffeloven §258 jf §257. Han ble varetektsfengslet ved Salten forhørsretts kjennelse 6 mars 1997 for en periode på fire uker. Han ble påny innsatt av politiet 14 mai 1997, men politiets fengslingsbegjæring ble ikke tatt til følge av forhørsretten. Den 19 august 1997 fremsatte politiet ny begjæring om varetektsfengsling. Salten forhørsrett avsa samme dag kjennelse med slik slutning:

"A, født xx.xx.1964, kan holdes i fengslig forvaring inntil videre, men ikke utover tirsdag 16 september kl 1500."

A påkjærte kjennelsen til Hålogaland lagmannsrett som 25 august 1997 avsa kjennelse med slik slutning:

"Kjæremålet forkastes."

A har i rett tid påkjært lagmannsrettens beslutning til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har i hovedsak anført at lagmannsrettens lovanvendelse er feil og at premissene i kjennelsen er uklare eller mangelfulle. Det foreligger allerede en rettskraftig dom fra Oslo byrett, og på basis av denne har siktede fått anvist et sikringssted av statsadvokaten. Det kan da ikke foreligge vilkår som nevnt i straffeprosessloven §171 annet ledd. I såfall måtte påtalemyndigheten begjært gjenopptakelse av sikringsdommen, men det har ikke lagmannsretten tatt standpunkt til. Heller ikke har lagmannsretten tatt standpunkt til straffeprosessloven §167. De vilkår som fremgår i Rt-1992-556, for å beslutte varetektsfengsling når det foreligger sikringsdom, foreligger ikke i herværende sak. Oslo byrett ga kun begrenset sikringsbemyndigelse, jf straffeloven §39 nr 1 bokstavene a - e, og ikke fengslingsbemyndigelse, jf §39 nr 1 bokstav f. Endelig er det anført at varetektsfengsling vil være i strid med EMK artikkel 5 nr 1 bokstav c.

Det er nedlagt påstand om at kjæremålet over Salten forhørsretts kjennelse må tas til følge og siktede løslates.

Ved påtegning 31 august 1997 har påtalemyndigheten uttalt seg om kjæremålet. Det er påpekt at politiet pr i dag ikke kan se at det er mulig å finne et egnet frisikringsopplegg for siktede, og at man med de foreliggende sikringsmuligheter dermed ikke vil kunne forhindre siktede fra å begå nye straffbare handlinger. Det er vist til at A også under tidligere frisikringsopplegg har begått en rekke straffbare forhold. Statsadvokatene i Nordland har nå gitt samtykke til en ny judisiell observasjon av siktede. Dette må innebære at det er sannsynlig at ny sikringssak vil bli reist, og vilkåret i straffeprosessloven §171 annet ledd er således oppfylt. Påtalemyndigheten har ikke nedlagt noen påstand.

Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:

Det gjelder et videre kjæremål hvor utvalgets kompetanse er begrenset etter straffeprosessloven §388. Utvalget kan bare prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking.

Lagmannsretten har i sin begrunnelse i det vesentlige sagt seg enig i forhørsrettens begrunnelse og dessuten gjort kort rede for sitt syn på bevissituasjonen når det gjelder de forhold som omfattes av de nye siktelsene, på gjentagelsesfaren, alternative tiltak og forholdsmessigheten ved varetektsfengsling. Lagmannsretten bemerker videre at situasjonen synes uheldig og at tilfredsstillende sikringsopplegg i henhold til den rettskraftige sikringsdommen må prioriteres slik at muligheten for tilstrekkelige alternative tiltak foreligger før fengslingsfristen utløper.

Utvalget bemerker at i motsetning til det som var tilfellet i saken i Rt-1992-556, er varetektsfengslingen i denne saken grunnet på nye forhold. Anførselen om forholdet til Den europeiske menneskerettighetskonvensjon var ikke tatt opp i kjæremålet til lagmannsretten. Utvalget kan heller ikke se at det bygger på uriktig forståelse av konvensjonen når kjæremålet ikke ble tatt til følge.

Selv om lagmannsrettens premisser er kortfattede, kan utvalget vanskelig se at det foreligger saksbehandlingsfeil i form av mangelfulle kjennelsesgrunner, og utvalget finner heller ikke at det som foreligger gir holdepunkter for å anta at lagmannsretten har bygget på uriktig tolking av straffeprosessloven bestemmelser om varetektsfengsling. De konkrete vurderinger når det gjelder fengslingsvilkårene og forholdsmessighetsvurderingen kan utvalget som følge av den begrensede kompetanse ikke overprøve.

Kjæremålet blir etter dette å forkaste.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

Kjæremålet forkastes.