Hopp til innhold

HR-1997-407-K - Rt-1997-1293

Fra Rettspraksis


Instans: Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato: 1997-07-25
Publisert: HR-1997-00407-K - Rt-1997-1293 (345-97)
Stikkord: Familierett, Barnerett, Midlertidig samvær
Sammendrag:
Saksgang: Høyesterett HR-1997-00407 K, jnr 251/1997
Parter: A (advokat Sidsel Methlie) mot B (advokat Marie J Albrektsen)
Forfatter: Skåre, Stang Lund, Oftedal Broch
Lovhenvisninger: Barneloven (1981) §38, Tvistemålsloven (1915) §179, §46, Barneloven (1981)


Kjæremålet gjelder midlertidig avgjørelse etter lov om barn og foreldre, lov av 8 april 1981 nr 7 §38 og §46, om daglig omsorg og samværsordning for C, født xx.xx.1988.

Moren, A, hadde den daglige omsorgen siden foreldrene skilte lag 3 uker etter fødselen, til høsten 1995. Foreldrene inngikk da avtale om at faren, B, skulle overta den daglige omsorgen fra 1 september 1995. Moren mener at avtalen var ment å skulle gjelde bare for ett år, mens faren mener at den skulle gjelde uten tidsbegrensning. Moren tok i juli 1996 ut stevning med begjæring om midlertidig avgjørelse for å få tilbakeført den daglige omsorgen til seg. Hun fikk ikke medhold i begjæringen om midlertidig avgjørelse, heller ikke etter kjæremål til lagmannsretten. Men ved X byretts dom 19 mars 1997 ble hun tilkjent den daglige omsorgen fra 1 juli 1997. B ble tilkjent samværsrett en langhelg hver måned, foruten at det var bestemmelser om sommerferie, jul, nyttår, vinter- og påskeferie.

B inngav anke og begjæring om midlertidig avgjørelse. Gulating lagmannsrett avsa 2 juli 1997 kjennelse med slik slutning:

"1) Frem til rettskraftig avgjørelse foreligger skal B ha den daglige omsorg for C, født xx.xx.1988.

2) A skal frem til rettskraftig avgjørelse foreligger ha vanlig samvær med C, født xx.xx.1988 etter barneloven regler.

3) Saksomkostningsspørsmålet utstår til den dom eller kjennelse som endelig avgjør saken."

A har påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Hun har anført at det er feil ved lagmannsrettens rettsanvendelse når retten i sin begrunnelse bare har lagt vekt på at faren har omsorgsevne. Retten har ikke foretatt en selvstendig vurdering av hva som er best for barnet. Hun har videre anført at det er feil i lagmannsrettens bevisvurdering når retten har uttalt at det er knyttet noe tvil til morens flytteplaner. Hun skal 16 august 1997 gifte seg med D som har en stor gård i Z som de skal bo på og drive. Hun tok i 1995 initiativet til en midlertidig overføring av den daglige omsorgen til B fordi hun den gang hadde en midlertidig stilling på Østlandet som kunne medføre at C måtte flytte i sitt første skoleår, og for å gi henne bedre kontakt med sin far. Det viste seg at atskillelsen fra mor var vesentlig vanskeligere for C enn forutsett. A flyttet derfor til X og fikk seg arbeid der for å være nær C. Etter dommen fra X byrett har hun flyttet til Z og begynt i ny stilling i - - - kommune. Fordi C sterkt motsatte seg å returnere til far i X etter besøk i Z, har hun måttet gå ned i redusert stilling for å følge C tilbake til X, og for i perioder å bo midlertidig i X for å gjennomføre videre samvær. Dette er ikke noen heldig situasjon. Det vil være direkte skadelig for C å bli skilt fra sin mor som er den hun har nærmest tilknytning til. Skoleforhold og tilknytning til jevnaldrende er bedre i Z enn i X. Det vil være best for C at hun allerede nå flytter tilbake til Z. Faren bør ha samvær som bestemt i dommen av X byrett. Subsidiært vil hun selv ha samvær to uker sammenhengende hver måned. Det er urimelig av B, når A kommer til X for å besøke C, å holde seg strengt til de tidsrammer som er fastsatt av retten. A har nedlagt slik påstand:

"Prinsipalt:

1. Inntil rettskraftig dom foreligger skal A ha den daglige omsorgen for C, født xx.xx.1988.

2. Inntil rettskraftig dom foreligger skal B ha samvær med C i et omfang som fastsatt i pkt. 2 i byrettens avgjørelse av 19. mars 1997.

Subsidiært:

1. A skal ha samvær med C 2 uker sammenhengende hver måned.

I begge tilfeller:

A tilkjennes saksomkostninger."

B har tatt til motmæle og anført at kjæremålet inneholder misforståelser og usannheter. Byretten har feilaktig lagt til grunn at C har sterkest tilknytning til moren. Dette er basert på vitneprov fra en psykolog som hadde dårlig grunnlag for sin forklaring. Med halvsøsken er fars familie et bedre alternativ enn mors. Forholdene på Æ skole er meget gode, og Cs venninnekontakt er ikke så begrenset som fremstilt av A. Utfallet av ankesaken er usikkert, og lagmannsretten har rett i at det er uhensiktsmessig med en midlertidig avgjørelse som kan medføre en ekstra flytting. Når B ikke har vært villig til å tilstå samvær utover den tidsramme som er fastsatt av retten, er det på grunn av den forhandlingssituasjon som oppstår fordi A stadig vil ha mer. Det er As eget valg at hun vil komme til X for å gjennomføre samvær. Samværet bør gjennomføres på Z. Det er ikke riktig at C motsetter seg å returnere til far. Samvær med mor bør ikke ha et slikt omfang at det i realiteten blir delt omsorg. B har nedlagt slik påstand:

"PRINSIPALT

Gulating lagmannsretts kjennelse av 02.07.97 stadfestes.

SUBSIDIÆRT

B frifinnes for krav om at A skal ha to uker sammenhengende samvær med C hver måned.

I BEGGE TILFELLER

Saksomkostningsspørsmålet utstår til hovedsaken er endelig avgjort, subsidiært skal B tilkjennes saksomkostninger med kr 3000,- i anledning kjæremålet."

Høyesteretts kjæremålsutvalg vil bemerke:

Også ved avgjørelsen av om det skal treffes midlertidig avgjørelse etter barneloven §38 må det legges vekt på hvilken løsning som er best for barnet, jf Rt-1996-471. Det vil imidlertid ikke være mulig i en sak som dette å ta standpunkt til alle de bevis- og vurderingsspørsmål som vil bli bestemmende for den endelige avgjørelse av spørsmålet om hvem som skal ha den daglige omsorg. På denne bakgrunn er det grunn til å legge vekt på at C på grunnlag av avtale mellom foreldrene har bodd hos faren siden september 1995, og at det ikke foreligger mangler ved hans omsorgsevne. I slike tilfeller bør det vises varsomhet med å treffe en midlertidig avgjørelse som innebærer en endring av den bestående tilstand, Smith og Lødrup: Barn og foreldre (4 utg) side 87-88 og Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse 29 november 1984 som det der vises til. Utvalget kan heller ikke se at det for øvrig er anført noe i anken eller kjæremålet som tilsier at man i den foreliggende sak fraviker dette utgangspunkt.

Lagmannsretten har avsagt kjennelse for at den kjærende part skal ha vanlig samværsrett. Siden partene bor i ulike landsdeler er dette ikke noen praktisk ordning. Byrettens bestemmelse om samvær er derimot tilpasset denne faktiske situasjon. Med utgangspunkt i byrettens dom fastsetter utvalget at A skal ha rett til samvær en helg pr måned fra torsdag ettermiddag til søndag kveld, og at hun skal ha rett til samvær fire uker i sommerferien. Dersom A allerede har hatt samvær med C i sommerferien forutsettes dette fratrukket de fire ukene. Utvalget legger til grunn at lagmannsrettens dom vil foreligge i løpet av høsten, og det er da ikke nødvendig med bestemmelser i den midlertidige avgjørelse om samværsrett under de store høytider.

Spørsmålet om saksomkostninger bør utstå til det foreligger til avgjørelse i den dom eller kjennelse som avslutter saken, jf tvistemålsloven §179 første ledd 3. punktum.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning :

Kjæremålet forkastes.

A skal ha samværsrett med C, født xx.xx.1988, en helg pr måned fra torsdag ettermiddag til søndag kveld, samt i fire uker av sommerferien.

Spørsmålet om saksomkostninger utstår til den dom eller kjennelse som avslutter saken.