HR-1997-41-S - Rt-1997-103


Instans: Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato: 1997-01-23
Publisert: HR-1997-00041-S - Rt-1997-103 (23-97)
Stikkord: Straffeprosess, Vegtrafikkrett, Førerkortbeslag
Sammendrag:
Saksgang: Høyesterett HR-1997-00041 S, jnr 23/1997
Parter:
Forfatter: Bugge, Schei, Stang Lund
Lovhenvisninger: Veitrafikkloven (1965) §3, Straffeloven (1902), §31, §33, §4, Veitrafikkloven (1965), Straffeprosessloven (1981) §388


A, født xx.xx.1969, er av Drammen politikammer den 31 oktober 1996 siktet for overtredelse av straffeloven §239 1. straffalternativ, vegtrafikkloven §31 første ledd jf §3 og vegtrafikkloven §31 første ledd jf §4 jf trafikkreglenes §7. Siktelsen knytter seg til en dødsulykke den 11 oktober 1996 i et vegkryss hvor siktede hadde vikeplikt og hvor bilføreren av den andre bilen døde. A samtykket ikke i beslag av førerkortet, og politiet sendte saken til Drammen forhørsrett med begjæring om samtykke til fortsatt beslag av førerkortet.

Forhørsretten avsa den 11 november 1996 kjennelse med slik slutning:

"Drammen forhørsrett samtykker i fortsatt, midlertidig beslag av førerkortet til A, født xx.xx.1969, inntil straffesaken er endelig avgjort, jfr. vegtrafikkloven §33 nr. 5, dog ikke utover 31.10.97."

A påkjærte kjennelsen til Borgarting lagmannsrett som 20 desember 1996 avsa kjennelse med slik slutning:

"Kjæremålet forkastes."

A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er anført at kjennelsesgrunnene er for vage til å få foretatt en forsvarlig vurdering av lagmannsrettens bedømmelse av vilkårene for beslaget. Lagmannsretten har lagt til grunn at den påståtte uaktsomme kjøringen har medført dødsfall. Det fremgår imidlertid ikke av kjennelsesgrunnene hvorvidt kravet til årsakssammenheng eller dekningsprinsippet er vurdert/oppfylt. Feilen må tillegges virkning fordi den har hatt avgjørende betydning for beslagstidens lengde. Beslagspraksis viser at beslagstiden ved overtredelse av vegtrafikkloven §3 normalt er 6-7 måneder.

Etter vegtrafikkloven §3 er det et vilkår at det er årsakssammenheng mellom den uaktsomme handling og skaden. For lagmannsretten ble det særlig nevnt at skadelidte opptrådte på en upåregnelig og ekstraordinær måte, samt at dødsfølgen kan ha vært påvirket av innslaget av teknisk svikt. Retten må foreta en vurdering av hvorvidt det er årsakssammenheng mellom den påståtte uaktsomme kjøringen og skaden, i dette tilfelle en dødsulykke, dersom retten vil legge vekt på dødsfølgen ved fastsettelsen av beslagstiden. Etter dekningsprinsippet må uaktsomheten omfatte alternativet skadeforvoldelse, og tvilsprinsippet må også komme til anvendelse på et straffskjerpende moment som dødsfølge.

I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:

"1. Borgarting Lagmannsretts kjennelse av 20. desember 1996 oppheves."Politiet er kjent med kjæremålet.

Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerke at kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens saksbehandling - kjennelsesgrunnene - og lovtolking, som kan prøves av utvalget, jf straffeprosessloven §388 nr 2 og 3.

Lagmannsretten har om vilkåret for førerkortbeslag etter vegtrafikkloven §33 uttalt følgende:

"Lagmannsretten finner at det foreligger mistanke av en slik styrke at det fremstår som mer sannsynlig enn ikke, at siktede er skyldig i straffbar handling som kan medføre inndragning av førerkortet. Det er ikke på det nåværende stadium nødvendig å ta stilling til om det er sannsynlig at det foreligger overtredelse av straffeloven §239 1. straffalternativ, der det blir spørsmål om føreren burde ha innsett muligheten av en dødsulykke, jf Bratholm og Matningsdal,

Straffeloven kommentarutgave, Annen del, side 609. Siktelsen gjelder også vegtrafikkloven §31 første ledd, jf §3, som omfatter uaktsom skadeforvoldelse, og som også gir grunnlag for inndragning av førerkortet. Siktede kom kjørende på en vei med vikeplikt og så ulykkesbilen komme ut av vei med forkjørsrett. Det foreligger tilstrekkelig sannsynlighetsovervekt for at siktedes kjøring av uaktsom.

Uaktsom kjøring etter vegtrafikkloven §3 som har medført dødsfall, fører gjennomgående til fra ett års inndragning og oppover, avhengig av hvor alvorlig uaktsomheten var. Betingelsene for beslag i ett år etter vegtrafikkloven §33 nr 5 jf nr 1 er således til stede."

Uttalelsen må forstås slik at lagmannsretten har vurdert siktedes adferd slik at det foreligger sannsynlighetsovervekt for at den var uaktsom iallfall i relasjon til straffbarhetsvilkåret "oppstår fare" i vegtrafikkloven §3. Det kreves ikke at han burde ha innsett at hans kjøring kunne føre til personskade, enn si dødsulykke, kfr Torgersen og Engstrøm: Vegtrafikkloven (1988) side 68-69. Heller ikke kan beslagsreglene forståes slik at det kreves årsaks- sammenheng mellom den uaktsomme adferd og skadefølgen. Det er tilstrekkelig for beslag av førerkortet for minst ett år at kjøringen har "medført" dødsfall.

Etter utvalgets oppfatning er det ingen feil ved lagmannsrettens kjennelsesgrunner og lovtolking. Kjæremålet blir derfor å forkaste.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

Kjæremålet forkastes.