HR-1997-41 - Rt-1997-1081
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1997-06-24 |
| Publisert: | HR-1997-00041 - Rt-1997-1081 (279-97) |
| Stikkord: | (Trampettdommen), Erstatningsrett, Culpa |
| Sammendrag: | Saken gjaldt krav om erstatning for skade på elev under kroppsøving i videregående skole, og var begrenset til ansvarsgrunnlaget. Spørsmålet var om læreren hadde opptrådt uaktsomt. |
| Saksgang: | Bergen byrett 23.11.1994 - Gulating lagmannsrett LG-1997-41 - Høyesterett HR-1997-00041, nr 192/1996 |
| Parter: | A (advokat Ståle Eeg Nielsen) mot Hordaland fylkeskommune (advokat Nina Torgrimsby - til prøve) |
| Forfatter: | Gjølstad, Hellesylt, Dolva, Aarbakke, Skåre |
| Lovhenvisninger: | Skadeserstatningsloven (1969) §2-1, Tvistemålsloven (1915) §172, §180 |
Saken gjelder erstatningskrav for skade på elev under kroppsøving i videregående skole, og er begrenset til ansvarsgrunnlaget. Kravet er rettet mot fylkeskommunen som arbeidsgiver for gymnastikklæreren, jf skadeserstatningsloven §2-1. Spørsmålet er om læreren har opptrådt uaktsomt.
A er født xx.xx.1970. Skoleåret 1988/89 var han elev ved X videregående skole i Hordaland. Under oppvarming i en gymnastikktime 12 januar 1989 pådro han seg en ryggskade etter et mislykket forsøk på salto med sats fra trampett. - Trampett er en videreføring av springbrettet og består av en stålramme med fjærer festet til en kvadratisk duk, som en kan stille i ulike hellingsgrader. -
Oppvarmingen ble ledet av en av elevene etter et program som var godkjent av gymnastikklæreren. Det inneholdt ikke bruk av trampett. Da programmet viste seg å være for kort, ba ledereleven læreren om tillatelse til å bruke trampetten, som ble oppbevart innlåst i et redskapsrom. På spørsmål fra læreren om formålet, svarte ledereleven at den skulle brukes til enkle oppvarmingshopp. Trampetten med dynematte - såkalt tjukkas - ble tatt frem, og oppvarmingen fortsatte. Læreren oppholdt seg i en ende av gymnastikksalen. Under den fortsatte oppvarmingen gjorde ledereleven så en forlengs salto med sats fra trampetten. Nok en elev fortsatte med samme sprang. Læreren reiste seg med en gang og gikk mot apparatet. Hun rakk imidlertid ikke frem før A, som nummer tre, hadde hoppet. Han falt ned på nakken/ryggen og ble skadet. I legeerklæring fra 1994 er hans medisinske og ervervsmessige uførhet som følge av skaden angitt til 30 prosent.
A mente at Hordaland fylkeskommune var ansvarlig for skaden og anla sak ved stevning 14 februar 1994 til Bergen byrett. Fylkeskommunen gjorde i tilsvar gjeldende at kravet var foreldet, og at det uansett ikke var grunnlag for ansvar for fylkeskommunen da læreren ikke hadde opptrådt uaktsomt.
Bergen byrett avsa 23 november 1994 dom med slik domsslutning:
"1. Hordaland fylkeskommune frifinnes.
2. A dømmes til innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse å betale Hordaland fylkeskommune kr 11900,- - kronerellevetusennihundre - i saksomkostninger."
Byretten bygget på at et erstatningskrav var foreldet.
A påanket dommen til Gulating lagmannsrett, som 26 februar 1996 avsa dom med denne domsslutning:
"1. Byrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til Hordaland fylkeskommune kr 39200,- - kronertrettinitusentohundre - innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse."
Lagmannsretten kom til at et erstatningskrav ikke var foreldet. Men retten fant at det ikke var utvist uaktsomhet fra lærerens side, og det var da ikke grunnlag for ansvar for fylkeskommunen.
A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.
For Høyesterett gjelder saken bare spørsmålet om læreren har handlet uaktsomt. Fylkeskommunen har frafalt anførselen om foreldelse. Dersom det konstateres uaktsomhet, bestrider ikke fylkeskommunen at det foreligger ansvarsgrunnlag.
Til bruk for Høyesterett er holdt bevisopptak med avhør av læreren og seks av medelevene. Videre er avhørt fire vitner med sakkyndighet i bruk av trampett. De sakkyndige vitnene er nye for Høyesterett.
Den ankende part - A - har for Høyesterett i hovedtrekk gjort gjeldende:
Læreren har opptrådt uaktsomt.
Trampett er et farlig apparat, hvor det minste avvik fra de grunnleggende prinsipper for bruken kan føre til et utilsiktet hendelsesforløp. Det er vist til uttalelsene fra de sakkyndige vitnene. Risikoen for skade, som lett kan bli betydelig, er så stor at mange lærere aldri bruker apparatet.
Gymnastikklæreren hadde høy kompetanse i faget og var vel kjent med faremomentene ved bruk av trampett. Hun skulle aldri ha tillatt trampetten tatt i bruk. Elevene hadde trolig hoppet fra trampett en gang tidligere i skoleåret, men deres kjennskap til apparatet var i beste fall meget mangelfullt. Læreren ga ingen instruksjon verken til ledereleven eller til de andre elevene om hva trampetten kunne - og særlig hva den ikke skulle - brukes til. Også dette må bebreides henne. Under oppvarmingen oppholdt hun seg ute av syne for elevene. Hun burde ha stått ved trampetten og passet på. Under enhver omstendighet burde hun ha grepet inn ved bruk av fløyten straks hun så at ledereleven hoppet salto. Da ville ulykken ha vært unngått.
Det dreide seg om obligatorisk undervisning i kroppsøving hvor risikoen for skade er stor. Det må da stilles strenge krav til lærerens aktsomhet.Det er ikke grunnlag for å redusere ansvaret som følge av medvirkning fra skadelidtes side. Elevene skulle følge ledereleven. En trampett virker for øvrig som en magnet på ungdom i den aldersgruppe man her har med å gjøre, og deres innsikt i faremomentene er begrenset.
Den ankende part har nedlagt slik påstand:
"1. Hordaland Fylkeskommune kjennes erstatningsansvarlig for den skade A pådro seg ved ulykken 12. januar 1989.
2. Hordaland Fylkeskommune tilpliktes å betale sakens omkostninger for alle retter til det offentlige."
Ankemotparten - Hordaland fylkeskommune - har for Høyesterett i hovedtrekk gjort gjeldende:
Læreren har ikke handlet uaktsomt.
At hun lot elevene benytte trampetten, kan ikke i seg selv anses uaktsomt. Hun hadde en samtale med ledereleven før trampetten ble tatt frem og fikk bekreftet at den skulle brukes til enkle hopp. Det må legges til grunn at elevene hadde fått undervisning i slike enkle hopp med tilløp fra trampett tidligere i skoleåret. Og de visste at læreren var opptatt av sikkerhet. De hadde ikke hoppet salto før. De kan ikke ha trodd at ledereleven hadde avtalt med læreren at de skulle foreta slike hopp under oppvarmingen eller at dette var noe de kunne gjøre. Det må være et sentralt moment ved bedømmelsen at det dreier seg om elever i 18-årsalderen. Det har preg av etterpåklokskap å hevde at læreren burde ha tatt i betraktning at de kunne komme til å hoppe salto.
Det er liten fare ved enkle hopp som forutsatt. Prinsippene for bruk av trampett og sikkerhetstiltakene i forbindelse med dette tar først og fremst sikte på mer avanserte hopp.
Som en del av opplæringen skal elevene etter tur ha ansvaret for undervisningen. Lærerens oppgave er å observere for å evaluere programmet etterpå. Lærerens plassering i salen under oppvarmingen var bestemt av dette. Da hun så at ledereleven hoppet salto, reiste hun seg umiddelbart og gikk frem mot trampetten. Det må være tilstrekkelig.
Uansett kan ikke ethvert avvik fra det ideelle lede til uaktsomhetsansvar. Man bør ikke stille urealistiske krav. Det kan lede til at lærerne blir redde for å ta i bruk apparater de har til rådighet.
Når man skal trekke aktsomhetsgrensen i en slik sak, er det også grunn til å se hen til den risiko enhver sportslig aktivitet medfører. På fritiden deltar ungdom i denne aldersgruppen dessuten gjerne i aktiviteter som er langt farligere enn bruk av trampett.
Subsidiært er gjort gjeldende at et eventuelt erstatningsansvar bør bortfalle eller iallfall reduseres som følge av skadelidtes medvirkning. A hadde ikke hoppet salto før og tok en bevisst sjanse. Han var gammel nok til å innse faren ved hoppet.
Ankemotparten har nedlagt denne påstand:
"1. Lagmannsrettens dom stadfestes
2. Hordaland fylkeskommune tilkjennes sakens omkostninger for Høyesterett."
Jeg er kommet til et annet resultat enn lagmannsretten.
Partene er i det vesentlige enige om de faktiske forhold i saken. Jeg har tidligere redegjort for hovedpunktene i saksforholdet. Et par punkter hvor det er en viss uenighet, vil jeg komme tilbake til.
Saken gjelder skade i forbindelse med bruk av trampett. Dette apparatet brukes i en viss utstrekning under undervisning i kroppsøving, såvidt skjønnes både i grunnskolen og i den videregående skole. Etter det opplyste foreligger det ikke skriftlige regler for bruken av trampett i skoleundervisning.
Trampett er forbundet med fart og hopp. Apparatet gjør det mulig for personer uten stor spenst og styrke å foreta sprangøvelser, og det bidrar til å øke elevenes koordinasjonsevne og fysiske ferdigheter. Det brukes til ulike hopp, fra rette hopp uten rotasjon, til mer avanserte hopp med rotasjon og salto. De sakkyndige har fremhevet behovet for trinnvis opplæring fra enkle hopp til mer kompliserte hopp. De har pekt på betydningen av at det settes tydelige grenser og sørges for forebyggende tiltak og sikring. Det er trukket frem at trampett virker tiltrekkende på barn og ungdom og tilfredsstiller deres behov for utfordring og spenning.
Jeg legger til grunn at dersom man har fått innføring og øvelse i bruk av apparatet, kan enkle hopp med tilløp fra trampett ikke betraktes som farlige. For den som har den nødvendige kunnskap og innsikt og som følger de instruksjoner som blir gitt, er det - med nødvendige sikkerhetstiltak - neppe heller noen særlig fare ved mer avanserte hopp. Men for personer uten slik erfaring og innsikt, må bruk av apparatet generelt sett betraktes som forbundet med risiko for skade som vil kunne ramme også mer utsatte legemsdeler som hode, nakke og rygg. Dette medfører at bruk av apparatet forutsetter større grad av opplæring og oppfølging enn andre apparater som benyttes i gymnastikkundervisning. Barn og ungdom kan ha hoppet på trampoline i fritiden, men trampett er ikke i vanlig bruk utenfor organisert turn og gymnastikk.
Som et generelt utgangspunkt legger jeg til grunn at skolen har plikt til å sørge for at gymnastikkundervisningen skjer under forsvarlige forhold, slik at risikoen for at elevene skal bli påført skade reduseres så langt som mulig. Dette vil særlig ha betydning ved bruk av apparater som er forbundet med slike generelle risikomomenter som trampett, som elevene heller ikke vil være vant til fra dagliglivets aktiviteter.
Jeg peker på at læreren var en erfaren gymnastikklærer med solid idrettsutdanning og opplæring blant annet i bruk av trampett. Hun var således vel kjent med apparatet og risikomomentene. Det forhold at det ikke er nedfelt nærmere regler for bruken av trampett i skoleundervisning, er på denne bakgrunn uten betydning for vurderingen av den konkrete sak.
Da ulykken fant sted, ble oppvarmingen - i samsvar med undervisningsplanene - ledet av en av elevene. Læreren hadde likevel et overordnet ansvar. Elevens opplegg var godkjent av henne, og hun samtykket også i bruken av trampett til enkle hopp da oppvarmingsprogrammet ble for kort. Det har vært en viss uenighet mellom partene om hvor hun befant seg under bruken av denne, og om elevene kunne se henne. I samsvar med hennes egen forklaring, som lagmannsretten også har bygget på, legger jeg til grunn at hun oppholdt seg i en åpen redskapsdel i enden av gymnastikksalen. Herfra holdt hun oppsyn med oppvarmingen med sikte på å evaluere programmet etterpå.
Etter det som har kommet frem i lærerens vitneforklaring for Høyesterett, anser jeg det videre overveiende sannsynlig at elevene hadde foretatt enkle hopp med sats fra trampett tidligere i skoleåret. Men de hadde ikke foretatt hopp med rotasjon eller salto. Det er intet som tyder på at den opplæring de hadde fått, hadde gitt dem særlig innsikt i farene ved slike hopp.
Jeg ser det slik at det i den situasjon som forelå da trampetten ble tatt frem, var oppfordring for læreren til å si tydelig fra til elevene om hva slags hopp de kunne foreta, og kanskje særlig hvilke hopp de ikke kunne foreta. Selv om man kan ha forståelse for at hun stolte på det ledereleven opplyste om hva trampetten skulle brukes til, mener jeg at det måtte være en forholdsvis nærliggende risiko for at noen av elevene kunne tenkes å forsøke mer farlige hopp. Med den begrensede erfaring de hadde med bruk av trampett, måtte deres innsikt i faremomentene, som allerede nevnt, være liten. Det dreide seg om elever på et alderstrinn som man erfaringsmessig må regne med at tiltrekkes av spenning og aktiviteter med kraftutfoldelse. Ved vurderingen må også lærerens plassering under oppvarmingen ha betydning. Det måtte være større risiko for at det kunne bli foretatt ureglementerte hopp når læreren oppholdt seg tilbaketrukket i forhold til elevene, enn dersom hun hadde stått ved matten og passet på. Iallfall burde læreren da hun så at ledereleven hoppet salto, umiddelbart ha brukt fløyten og gitt signal om opphør av aktiviteten. Hun måtte regne med at de andre elevene kunne følge ledereleven og foreta salto de også. At hun ikke straks grep inn med fløyten, mener jeg må bebreides henne som ansvarsbetingende uaktsomhet.
Etter mitt syn er det ikke grunnlag for å la ansvaret falle bort eller redusere ansvaret etter reglene om skadelidtes medvirkning. Elevene løp på rekke. A hoppet som nummer tre. Iallfall måtte utgangspunktet være at elevene skulle følge ledereleven. Situasjonen la et visst press på elevene, og man kunne ikke forvente at de ville avstå fra å gjøre som ledereleven.
Fylkeskommunen er etter dette ansvarlig for den skaden A pådro seg ved ulykken.
Anken har ført frem. Jeg finner at fylkeskommunen må pålegges å betale saksomkostninger for alle retter, jf tvistemålsloven §180 annet ledd sammenholdt med §172 første ledd. Etter innlevert oppgave settes beløpet til 151 500 kroner, inklusive ankegebyr. Det er opplyst at A har hatt fri sakførsel for alle retter. I samsvar med påstanden tilpliktes omkostningsbeløpet betalt til staten.
Jeg stemmer etter dette for denne
1. Hordaland fylkeskommune er erstatningsansvarlig for den skade A pådro seg ved ulykke under kroppsøving 12 januar 1989.
2. I saksomkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesterett betaler Hordaland fylkeskommune til staten v/Justisdepartementet 151 500 - etthundreogfemtientusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.