HR-1997-424-S - Rt-1997-1536
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-09-18 |
| Publisert: | HR-1997-00424-S - Rt-1997-1536 (412-97) |
| Stikkord: | Straffeprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00424 S, jnr 419/1997 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Bugge, Aarbakke, Oftedal Broch |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §258, Straffeprosessloven (1981) §186, §257, Veitrafikkloven (1965) §22, §31, §171, §343, §385, §388, Legemiddelloven (1992) §24, §31 |
A, født xx.xx.1968, ble ved Hedmarken forhørsretts kjennelse av 8 september 1997 besluttet å kunne holdes i varetektsfengsel inntil annet ble bestemt av retten eller av påtalemyndigheten, dog ikke ut over 15 september 1997.
A er siktet for overtredelse av straffeloven §258, jf §257, vegtrafikkloven §31, jf §22 første ledd og legemiddelloven §31, jf §24 første ledd.
A vedtok først forhørsrettens kjennelse, men påkjærte den senere og krevde seg løslatt. Påtalemyndigheten som i forhørsretten, med henvisning til straffeprosessloven §171 første ledd nr 2 og 3, hadde begjært A fengslet for 4 uker, påkjærte også kjennelsen og opprettholdt påstanden om fengslingstidens lengde. Samtidig begjærte påtalemyndigheten brev- og besøksforbud i 2 uker, jf straffeprosessloven §186 annet ledd.
Eidsivating lagmannsrett avsa 10 september 1997 kjennelse med slik slutning: "A, født xx.xx.1968, kan holdes i varetektsfengsel med brev- og besøksforbud inntil annet bestemmes av retten eller av påtalemyndigheten, dog ikke ut over 22. september 1997 kl 14.00."
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse vedrørende ileggelsen av brev- og besøksforbudet til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Hun har i det vesentlige gjort gjeldende:
Hverken i politiets påtegning til forhørsretten, eller under behandlingen i forhørsretten, ble det fra påtalemyndighetens side begjært brev- og besøksforbud. Det var først i politiets kjæremål til lagmannsretten at slikt forbud ble krevet. I As tilsvar til lagmannsretten ble det bestridt at lagmannsretten hadde kompetanse til å ta opp dette.
Begjæringen om brev- og besøksforbud må anses som et nytt krav for lagmannsretten, hvilket ikke kan forenes med at kjæremål er et rettsmiddel og lagmannsretten er en klageinstans. En adgang for lagmannsretten til å behandle nye krav vil trolig bety en svekkelse av siktedes rettsstilling, da lagmannsrettens behandling utelukkende er skriftlig og presumtivt ikke kan ta for seg nye krav på en tilstrekkelig grundig og forsvarlig måte. En adgang for lagmannsretten til å behandle nye krav, gjør også systemet med toinstansbehandling problematisk. En reell toinstansbehandling forutsetter at siktedes kjæremål til Høyesterett ikke kan være underlagt de begrensninger som følger av straffeprosessloven §388.
Lagmannsretten kan således ikke anses å ha hatt kompetanse til å ta politiets begjæring om brev- og besøksforbud til følge. Dette må anses som en saksbehandlingsfeil, jf straffeprosessloven §385 tredje ledd 1. punktum og §343 annet ledd nr 4.
I og med det ovenfor anførte vedrørende siktedes mulighet for reell toinstansbehandling, må kjæremålsutvalget ha full kompetanse i nærværende sak. Brev- og besøksforbud kan ikke anses nødvendig. Den påstått medskyldige er nå pågrepet, og eventuell bevisforspillelse overfor ham kan således vanskelig være aktuelt. Dessuten er dette en svært enkel sak å etterforske. De nødvendige etterforskningsskritt bør allerede ha blitt foretatt, og bevis bør ha blitt sikret.
Det er på denne bakgrunn nedlagt slik påstand:
"1. Brev- og besøksforbudet ilagt A, født xx.xx.1968, oppheves."
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at spørsmålet om brev- og besøksforbud er behandlet av lagmannsretten som første instans. Utvalget har da full kompetanse i saken.
Kjæremålet over lagmannsrettens saksbehandling er begrunnet med at påtalemyndighetens begjæring om brev- og besøksforbud ble behandlet uten at spørsmålet om brev- og besøksforbud hadde vært behandlet av forhørsretten som førsteinstans.
Utvalget ser det slik at etter straffeprosessloven må kjæremålsinstansen i fengslingssaker ha den samme kompetanse som førsteinstansen har. Kjæremålsinstansens kompetanse er heller ikke begrenset ved den ramme fengslingssaken hadde i førsteinstansen. Dette gjelder også anvendelse av straffeprosessloven §186 annet ledd, om brev- og besøksforbud. Det foreligger derfor ingen saksbehandlingsfeil fra lagmannsrettens side.
Kjæremålet over inneholdet i lagmannsrettens kjennelse er begrunnet med at en påstått medskyldig er pågrepet. Lagmannsretten har imidlertid lagt til grunn at det foreligger fare for bevisspille ut over dette, idet andre personer kan være i bildet. Kjæremålsutgalget har ikke grunnlag for å fravike denne vurderingen.
Lagmannsrettens kjennelse må etter dette stadfestes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.