HR-1997-43-B - Rt-1997-1029
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1997-06-11 |
| Publisert: | HR-1997-00043-B - Rt-1997-1029 (272-97) |
| Stikkord: | (M/S Marlin-dommen), Pengekravsrett, Forsikringsrett, Sjørett, Tilbakesøkningskrav, Condictio indebiti |
| Sammendrag: | Saken gjaldt krav om tilbakebetaling av utbetalt forsikringsbeløp, blant annet spørsmål om condictio indebiti. |
| Saksgang: | Bergen byrett 02.05.1995 - Gulating lagmannsrett LG-1995-940 - Høyesterett HR-1997-00043B, nr 308/1996 |
| Parter: | Partrederiet Mofrakt (advokat John Steen Holm) mot Kystskipsassuransen Gjensidige Forsikring (advokat Øystein Horneland - til prøve) |
| Forfatter: | Kst dommer Lødrup, Oftedal Broch, Lund, Coward, Dolva |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §174, Forsikringsavtaleloven (1989) |
Saken gjelder krav om tilbakebetaling av utbetalt forsikringsbeløp, blant annet spørsmål om condictio indebiti.
Partrederiet Mofrakt - fra 1995 Mofrakt AS - ved bestyrende reder Villy J Jacobsen AS kjøpte i november 1989 M/S "Marlin". Skipet var på 295 BRT og bygget i 1970. Det ble med virkning fra 28 november 1989 forsikret i Kystskipsassuransen Gjensidige Forsikring, forkortet KSA. I hele 1987 og frem til 8 juni 1988 var skipet forsikret i Uni Storebrand Skadeforsikring AS.
Under et rutinemessig vedlikehold i Mo i Rana den 22 april 1992 ble det oppdaget skader på veivlager og tapper, og det ble noe senere avdekket skader på blant annet stempler, veivstenger og smøreoljepumper. Skadene ble samme dag meldt til KSA som engasjerte en besiktigelsesmann fra Sapeg AS.
I besiktigelsesmann Gjølmeslis rapport av 19 august 1992 heter det, før redegjørelsen for de enkelte tapsposter og en vurdering av kostnadsfordelingen mellom rederiet og assurandøren, at eieren opplyste at hovedmaskineriet ble overhalt ved Tromsø Skipsverft i 1987, og at havariet etter rederiets mening skyldtes det arbeidet som da ble utført. Kystskipsassuransen skriver den 25 august 1992 følgende brev til Mofrakt:
"M.S. "MARLIN" HAVARI NR 135/91.
Refererende til tidligere korrespondanse i denne saken. Vi har nå behandlet denne saken og er kommet frem til følgende oppgjør basert på besiktigelsesrapporten og innsendte bilag.
Reparasjonkostnader i.h.t. besiktelsesrapporten Nok 250805,- Fragår arbeid utført av mannskapet Bm. ikke erstatningsmessig ref planens paragraf 176, pkt a. Nok 9173,- Nok 241632,- Franchise Nok 30000,- Nok 211632,- Fragår forskudd Nok 200000,- Til erstatning Nok 11632,- Beløpet vil bli oversendt vedlagt som krysset sjekk."
Dagen etter, den 26 august 1992, skriver den bestyrende reder Jacobsen dette brevet til KSA:
"Vi har mottatt Deres havarioppstilling for ovennevnte havari basert på vedlagte rapport fra Sapeg.
Denne rapport baserer seg dessverre på endel feilaktige konklusjoner bl.a. fra Krupp Mak som har lovet oss nye rapporter. Så snart disse foreligger, vil vi komme tilbake på dette oppgjør."
Etter dette skjedde det lite av betydning mellom partene før Mofrakt den 23 desember 1992 fremmer konkrete tilleggskrav overfor KSA. En post - som ble akseptert av KSA i et brev av 26 mars 1993, og som jeg vil komme tilbake til - gjaldt mannskapets deltakelse ved reparasjonen. Ellers inneholder brevet en dokumentasjon av at reparasjonen av stemplene også var en følge av motorhavariet. Det foreslås videre en fordeling av utgiftene til nye smøreoljepumper med en halvpart på hver av partene. Brevet avsluttes slik:
"Vi må derfor be Dem snarest korrigere det mottatte havarioppgjør i henhold til ovenstående."
I KSA's svarbrev av 26 mars 1993 avvises for så vidt ikke disse kravene. Det knyttes bemerkninger til dem, som Mofrakt bes om å kommentere. Dette blir gjort i et brev til KSA av 18 mai 1993, hvor det avslutningsvis heter:
"Rederiet ber derfor om en ny havariberegning hvor rederiet blir godskrevet følgende poster: (side 7 havariberegningen av 19.8.92)
Duplex lubrication oil NOK 51667,95 joint ring " 1475,92 " " " 1475,92 pistons " 106084,28 fitting " 19369,34 Invoice from Henry S. Lund " 41650,00 NOK 221723,44 I tillegg kommer renter."
KSA's svar var meget kort:
"Vi refererer til Deres brev datert 18. d.m.
Vi har nå overlatt denne saken til dispasjør Johannes Woxholt for vurdering og nytt oppgjør.
Vi vil da se på vårt tidligere oppgjør som ett forskudd og derav beregne oss renter frem til oppgjørsdato."
Dette medførte følgende svarbrev fra Mofrakt:
"MS "MARLIN" - havari 135/92.
Vi har mottatt Deres brev av 25. ds. og vil for ordens skyld påpeke at rederiet iht. planen har krav på renter inntil det totale oppgjør foreligger. Dersom De beregner renter av forskudd, må selvsagt rederiet beregne renter for det totale havaribeløp over hele perioden."
Dispasjørens konklusjoner ble oversendt Mofrakt i brev av 1 september 1993. Av særlig interesse her er at det presiseres at skadene skyldtes et havari hvor faren rammet i 1987, og hvor det ikke var KSA, men Uni Storebrand som hadde forsikringen. Brevet avsluttes slik:
"Brevet samt rapporten er selvforklarende og ut fra dette ser det ut til at tidligere erstatningsoppgjøret må trekkes tilbake."
Bakgrunnen for dette var §18 i Sjøforsikringsplanen av 1964, omtalt som Planen, og som hadde denne ordlyd:
"§18. Årsakssammenheng.
Assurandøren svarer for tap som skyldes at interessen i forsikringstiden er rammet av en fare som forsikringen omfatter.
Har skipet ved begynnelsen eller utløpet av en forsikring svakhet eller skade som på dette tidspunkt er ukjent, ansees denne svakhet eller skade, i den utstrekning den blir årsak til nytt havari, som en sjøfare som har rammet skipet ved havariet, eller på det tidligere tidspunkt da svakheten eller skaden ble kjent."
Mofrakt gikk etter dette til sak mot KSA med krav om erstatning for dets samlede tap på 471 210 kroner minus de 211 263 kroner som tidligere var utbetalt. Kravet utgjorde 259 578 kroner pluss renter fra 1 juli 1992. KSA gikk til motsøksmål og krevet tilbake det utbetalte beløp pluss renter fra utbetalingstidspunktene.
Bergen byrett avsa 2 mai 1995 dom med denne domsslutning:
"I hovedsøksmålet:
1. Saksøkte Kystskipsassuransen Gjensidige Forsikring frifinnes.
2. I saksomkostninger betaler Mofrakt AS v/Villy J. Jacobsen innen 2 - to -uker fra dommens forkynnelse til Kystskipsassuransen Gjensidige Forsikring kr 70662,- - kroner syttitusensekshundreogsekstito 0/00.
I motsøksmålet.
1. Mofrakt P/R v/Villy J. Jacobsen AS tilpliktes å betale Kystskipsassuransen Gjensidige Forsikring kr 211632,- med tillegg av 9 % rente for kr 50000,- fra 15.06.92, for kr 150000,- fra 26.06.92 og for kr 11.632 - fra 25.08.92 og til betaling skjer.
2. I saksomkostninger betaler Mofrakt P/R v/Villy J. Jacobsen innen 2 - to -uker fra dommens forkynnelse til Kystskipsassuransen kr 10000,- - kronertitusen 0/00 -."
Mofrakt påanket dommen til Gulating lagmannsrett, som 27 juni 1996 avsa dom med denne domsslutning:
"1. Byrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Mofrakt AS til Kystskipsassuransen kr 28.000 -kronertjueåttetusen - innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse."
Mofrakt aksepterte resultatet i hovedsøksmålet. Det er således rettskraftig avgjort mellom partene at KSA ikke var skipets assurandør på det tidspunkt som er av betydning for ansvaret. Mofrakt påanket imidlertid lagmannsrettens dom til Høyesterett for så vidt angår motsøksmålet. Anken gjelder lagmannsrettens rettsanvendelse og bevisvurdering.
Saken står for Høyesterett i det alt vesentlige som for de tidligere retter.
Den ankende part - Mofrakt PR v/Villy J Jacobsen AS - har i det vesentlige anført:
De utbetalinger som ble avsluttet ved brevet av 25 august 1992, var et endelig oppgjør for poster som det var enighet mellom partene skulle dekkes av KSA. Planens §90 annet ledd 2. punktum, som bestemmer: "At assurandøren har betalt forskudd, avgjør intet med hensyn til erstatningsplikten," kommer således ikke til anvendelse. At det senere mellom partene blir avgjort at havariet kan føres tilbake til en fare som inntraff da Uni Storebrand var skipets assurandør, kan ikke medføre at det etter Planens regler skal skje en refusjon av det mottatte oppgjør. Det er intet i brevet fra KSA som kan begrunne at utbetalingene var forskuddsbeløp. Man sto overfor en erstatningsberegning som ble gjort opp. Etter Planens §89 forfaller erstatningen til betaling en måned etter at erstatningsberegningen er avgitt, og det var dette som lå til grunn for avregningen ved brevet av 25 august 1992.
At saken ble oversendt til dispasjør, kan ikke medføre at utbetalingene kommer i en annen stilling. Dispasjøren kan ikke revurdere et oppgjør som må anses som endelig for bestemte erstatningsposter. For øvrig må Planens §87 om bruk av dispasjør oppfattes slik at dispasjøren bare skal ta stilling til forhold som partene ikke er enige om; hans oppgave er begrenset til skader som ikke er oppgjort. Det synes for øvrig i dette tilfellet ikke å ha vært noen grunn til å trekke dispasjøren inn i saken.
Den ankende part har videre anført at brevvekslingen i mai 1993 ikke kan ha noen betydning for vurderingen av oppgjøret. Ankemotparten kan ikke ved å oversende saken til dispasjør skape et grunnlag for å hevde at det som tidligere var utbetalt skal endre karakter og anses som et forskudd.
Dersom Høyesterett kommer til at oppgjøret fra august 1992 må anses som forskudd, anføres det at bestemmelsen i forsikringsavtaleloven §4-14, som gjelder selskapets plikter til å si fra om at det vil bruke sine rettigheter, her må komme til anvendelse, i hvert fall analogisk. Selskapet har plikt til uten ugrunnet opphold å gi forsikringstakeren beskjed om sine innsigelser. Gjøres ikke det, mister selskapet retten til å påberope seg forholdet. Når denne bestemmelsen også gjelder innsigelser om svik fra forsikringstakerens side, bør en slik regel også gjelde i denne saken hvor Mofrakt har vært i god tro med hensyn til sitt krav overfor KSA. Her har ikke KSA i tide gitt melding, og dermed er innsigelsen om tidspunktet for havariet og at utbetalingen må anses som forskudd for sent fremsatt.
Mofrakt kan heller ikke pålegges å betale tilbake den utbetalte erstatning etter reglene om condictio indebiti. Tilbakebetalingsplikten for beløp man har mottatt og som betaleren rettelig ikke skyldte, må baseres på en rimelighetsvurdering som her må slå ut i Mofrakts favør. Oppgjørshensynet må veie tungt. KSA var den profesjonelle part. At de skader som denne saken gjelder var forsikringsmessig dekket er på det rene, og det er KSA som er nærmest til å bære risikoen for den situasjonen som er oppstått. Når skipet hele tiden har hatt en gyldig forsikringsdekning, må selskapene klare å rydde opp; dette bør ikke ramme forsikringstakeren.
Den ankende part har nedlagt slik påstand:
"1. PR Mofrakt frifinnes.
2. Kystskipsassuransen Gjensidige Forsikring dømmes til å betale saksomkostninger til PR Mofrakt for byrett, lagmannsrett og Høyesterett."
Ankemotparten - Kystskipsassuransen Gjensidige Forsikring - har i det vesentlige gjort gjeldende:
Etter Planens §90 første ledd har assurandøren plikt til under visse betingelser å yte forskudd. Slike forskudd innebærer etter §90 annet ledd ikke noen erkjennelse av ansvar, og kan kreves tilbake dersom ikke havariet er dekket under vedkommende forsikringsavtale. Mofrakt hadde ikke noe krav mot KSA, og sakens kjerne er om KSA med endelig virkning skal dekke et uvedkommende krav, eller om det skal kanaliseres dit det hører hjemme. Planens og forsikringsavtaleloven forskuddsregler er forskjellige, og her er det Planens regler som gjelder. At KSA ikke reagerte da det av besiktigelsesrapporten fremgikk at havariet skyldtes en skade som rammet i 1987, erkjennes å være uaktsomt. Men det kan ikke være avgjørende for at de utbetalte beløp ikke anses som forskudd. Ankemotparten tilbød et oppgjør, som imidlertid ikke ble akseptert av Mofrakt ved dets brev av 26 august 1992. Den senere korrespondanse viser at det fortsatt var uenighet om oppgjøret, noe som var grunnen til at det ble oversendt dispasjør. Det forelå ingen avtale om deloppgjør som Mofrakt kan bygge noen rett på.
Mofrakt ga selv opplysningen om at havariet skyldtes en begivenhet fra 1987, og det var derfor uaktsomt av rederiet å rette noe krav mot KSA. Da KSA gjennom dispasjørens oppgjør ble oppmerksom på at faren rammet i 1987, tok man dette umiddelbart opp med rederiet. Korrespondansen fra mai 1993 etter at Mofrakt var meddelt at saken var overlatt til dispasjør, støtter ankemotpartens syn på at forutsetningen var et samlet oppgjør.
Bestemmelsen i forsikringsavtaleloven §4-14 gjelder bare i de tilfelle hvor selskapet har et ansvar etter forsikringsavtalen. I denne saken kan den ikke brukes, fordi skaden i sin helhet faller utenfor avtalen - skaden omfattes ikke av dekningsområdet i tid.
Dersom Mofrakt skulle få medhold i at det forelå et gyldig oppgjør i 1992, gjør KSA subsidiært gjeldende at det etter reglene om condictio indebiti har krav på å få det utbetalte beløpet tilbake. Det såkalte oppgjørshensynet og de ulike begrunnelser som bærer dette, gjør seg ikke gjeldende her. Mofrakt var den som i første omgang la grunnen for tvisten ved at det rettet kravet mot KSA og ikke mot Uni Storebrand. Mofrakt burde ha skjønt at en assurandør som overtar ansvar i november 1989, ikke er ansvarlig for en fare som inntraff i 1987.
Det må dessuten ved den rimelighetsvurdering som står sentralt når det er spørsmål om tilbakesøkning legges betydelig vekt på at en del av ansvaret da vil ramme en uriktig assurandør. KSA antas ikke å kunne kreve refusjon av Uni Storebrand. At Mofrakt nå ved Oslo byrett har gått til sak mot Uni Strorebrand - en sak som er stillet i bero i påvente av dom i nærværende sak - betyr at Mofrakt da vil få sitt fulle tap erstattet. Det er følgelig ingen grunn til at KSA ikke skal få tilbake det som uriktig er betalt Mofrakt. Det er ingen hjemmel i Planen for å la KSA tre inn i Mofrakts krav mot Uni Storebrand.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens dom i saken mellom Kystskipsassuransen Gjensidige Forsikring og Mofrakt PR stadfestes.
2. Kystskipsassuransen tilkjennes dekning av saksomkostninger for Høyesterett."
Jeg er - under tvil - kommet til et annet resultat enn byretten og lagmannsretten.
Før jeg gjør nærmere rede for mitt syn, vil jeg nevne at partene er enige om - og det er også lagt til grunn i den rettskraftige delen av lagmannsrettens dom - at faren inntrådte i 1987, og at utbetalingene fra KSA er skjedd fra uriktig assurandør. Det er for Høyesterett ikke bestridt at de skader utbetalingen dekket ville vært erstatningsmessige om faren hadde inntrådt etter 28 november 1989. At KSA burde ha reagert da det i besiktigelsesrapporten het at årsaken til skadene skrev seg fra en dårlig utført reparasjon i 1987, er også erkjent. Jeg vil også nevne, som omtalt under ankemotpartens anførsler, at Uni Storebrand har bestridt ansvar, og at Mofrakt har gått til sak ved Oslo byrett med krav om å få dekket sine tap av dette selskapet. Etter det som er opplyst for Høyesterett, hviler ansvaret enten på KSA eller Uni Storebrand, hvis først skaden er en forsikringsmessig skade. Det er ikke klarlagt hvorfor regelen i Planens §91 ikke er anvendt i denne saken. Her bestemmes det at hvor det er tvist om hvilken av flere assurandører som skal erstatte tapet, skal forskudd ytes forholdsmessig av hver av dem. Av Planens motiver fremgår det på side 84 at bestemmelsen blant annet er tenkt å dekke et tilfelle som dette. Det blir så et oppgjør mellom assurandørene om hvem som skal bære tapet. Det heter uttrykkelig i Planmotivene på side 83 at en tvist "om hvilken assurandør som skal bære et bestemt tap, bør ikke gå ut over sikrede".
Jeg vil komme tilbake til hvilken betydning dette har for mitt syn på denne saken.
Etter mitt syn er det sentrale spørsmål i saken om vi står overfor - som det heter i lagmannsrettens dom - "en pågående prosess med tanke på avklaring og eventuell enighet om et minnelig oppgjør", og hvor den samlete utbetaling av 211 632 kroner etter Planens §90 må anses som forskudd uten at det innebærer noen erkjennelse av erstatningsplikt, eller om utbetalingen avsluttet et deloppgjør og den derfor ikke kan anses som et forskudd.
Når jeg er kommet til at den utbetaling som ble foretatt den 25 august 1992 var et endelig oppgjør for de skader som besiktigelsesrapporten fant var dekningsmessige, er det først og fremst på grunnlag av korrespondansen fra august 1992. Det er liten tvil om at det oppgjør som fant sted ved brevet av 25 august 1992 til Mofrakt, var ment som et avsluttende oppgjør. Hadde ikke Mofrakt foretatt seg noe mer, ville så vidt jeg har forstått domstolene ikke blitt brakt inn i bildet. Mofrakts innvendinger i brevet til KSA den 26 august 1992 oppfatter jeg imidlertid ikke som en avvisning av et deloppgjør, men som forbehold om at det - under visse forutsetninger - ville bli fremmet ytterligere krav som KSA i denne omgang ikke hadde funnet å kunne dekke. En feil ved brevet av 25 august 1992 ble erkjent av KSA, nemlig reduksjonen på 9 173 kroner av mannskapslønn. En senere tvist om ytterligere poster ville ikke berørt oppgjøret for de poster som var omfattet av dette augustbrevet. Enigheten om at i hvert fall disse postene var dekningsmessige, blir for meg av sentral betydning. Tilleggskravene fremmes så fra Mofrakt 23 desember 1992, hvor man ber om at "det mottatte havarioppgjør" blir korrigert. Jeg legger imidlertid ikke mer i dette enn at man i tillegg til dekning av de skader man hadde fått ved oppgjøret i august, mente å ha noe mer til gode. Jeg kan ikke legge i dette at Mofrakt her skulle erkjenne eller indikere at det mottatte var et forskudd etter Planens §90. Etter en ytterligere brevveksling spesifiserer Mofrakt sine tilleggskrav i brev av 18 mai 1993 til 221 723,44 kroner. Av det jeg tidligere har sitert fra dette brevet, vil det fremgå at det slutter med en anmodning om "en ny havariberegning hvor rederiet blir godskrevet følgende poster...". Denne formuleringen bærer heller ikke bud om at den første beregningen skulle revurderes, men man ønsket et ytterligere tap erstattet. For øvrig kan det her ikke være riktig å legge for stor vekt på de ord og uttrykk som ble brukt av Mofrakt, som etter mitt syn neppe kan sies å ha hatt særlige kunnskaper om disse forsikringsjuridiske problemstillingene. Her var det KSA som var den profesjonelle, og klart den som var nærmest til å skjønne at skadene ikke var dekket.
Etter det jeg nå er kommet til, kan ikke oversendelsen av saken til dispasjør og den påfølgende brevveksling tillegges særlig betydning. Med min vurdering av det som skjedde i 1992, kan eksempelvis ikke KSA's utsagn i brevet av 25 mai 1993 om at det tidligere oppgjør "da" vil bli å betrakte som et forskudd, svekke Mofrakts rettsstilling. De nærmere enkeltheter om dispasjørens oppgave og funksjon i denne saken, er det derfor etter dette ikke grunn til å gå nærmere inn på.
Som det fremgår av de dokumenter jeg siterte fra innledningvis, var det først ved dispasjørens rapport at KSA ble oppmerksom på at faren inntrådte i 1987. Opplysningen om dette i besiktigelsesmannens rapport ble som nevnt oversett.
Når jeg er kommet til at oppgjøret av 25 august 1992 ikke kan betraktes som forskudd etter Planens §90, blir det reglene om condictio indebiti som vil danne grunnlaget for et tilbakesøkingskrav mot Mofrakt.
De alminnelige regler om tilbakesøking er ikke lovfestet, men utviklet med særlig forankring i Høyesteretts praksis og den juridiske litteratur. I Rt-1985-290 formulerte førstvoterende på side 294 utgangspunktet for vurderingen på denne måten:
"Det er et grunnleggende trekk i læren om condictio indebiti at hvert tilfelle skal vurderes konkret og under hensyn til rimelighet."
Når jeg her skal ta stilling til tilbakesøkingskravet ut fra hva som må anses rimelig, er det naturlig først å vurdere Mofrakts situasjon. Det var Mofrakt som overfor besiktigelsesmann Gjølmesli opplyste at faren inntraff i 1987, og dette fremgikk av hans rapport til KSA. At dette skulle være et nevneverdig argument mot Mofrakt, kan jeg ikke se. Mofrakt opplyste om de relevante fakta, som det i første rekke er assurandøren som må vurdere. At et lite rederi som dette melder kravet til den assurandør som det tegnet forsikringen hos da "Marlin" ble kjøpt, synes naturlig. Mofrakts gode tro bekreftes for så vidt av et brev til Mofrakt fra rederiets advokat i Bergen av 8 oktober 1993 hvor det - om enn uriktig - hevdes at det var KSA som var assurandør også for skader som skyldes en feil begått i 1987. Etter min mening er det her nærliggende å la KSA ha risikoen for at selskapet var uforpliktet til å dekke skaden. Opplysningen fra dispasjøren om tidspunktet for da faren rammet, var ingen ny opplysning, men det var først da det ble reagert.
Det som jeg har pekt på her, har etter mitt syn betydelig vekt ved rimelighetsvurderingen. Men uansett må hensynet til KSA her trekkes inn - det har betalt penger som det ikke skyldte. KSA har her anført at hvis ikke tilbakesøkingskravet mot Mofrakt fører frem, vil det kunne medføre at KSA endelig har dekket et krav som en annen assurandør er ansvarlig for, idet Planens §96 om assurandørens rett til å tre inn i sikredes krav på tredjemann ikke gjelder i et tilfelle som dette. Her vil jeg peke på at det følger av alminnelige rettsgrunnsetninger at den som har dekket en annens forpliktelse, normalt og som utgangspunkt, har et regresskrav i behold. Det er avskjæring av regress som krever særskilt hjemmel. Jeg viser her til dommer inntatt i Rt-1986-381 og Rt-1993-1018. Ved rimelighetsvurderingen slår disse regler ut i Mofrakts favør. Jeg vil i denne forbindelse også trekke frem det som jeg tidligere har sitert fra Planens motiver om anvendelsen av dens §91. Intensjonene i denne bestemmelsen til beskyttelse av sikrede, er at tvil om hvilken assurandør som rettelig skal erstatte tapet, skal være en konflikt mellom assurandørene.
Ved tilbakesøkingskrav har oppgjørshensynet vekt, om enn i ulik grad. Her vil tidsfaktoren også spille inn. I denne saken gikk det ca ett år før kravet ble fremsatt. Jeg finner at oppgjørshensynet i en viss grad støtter Mofrakt, selv om det fortsatt verserer tvist med Uni Storebrand.
Med det resultat jeg er kommet til, behøver jeg ikke komme inn på den ankende parts anførsler om forståelsen av forsikringsavtaleloven §4-14.Den ankende part må etter dette gis medhold.
Jeg har funnet saken tvilsom. Partene har opplyst at et forlikstilbud fra KSA på et tidlig tidspunkt i saken ikke ble akseptert av Mofrakt. Tilbudet ville ikke stilt Mofrakt dårligere enn det som nå er blitt resultatet. Jeg finner derfor at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for Høyesterett, og heller ikke i motsøksmålet for byretten og lagmannsretten, jf tvistemålsloven §174 annet ledd. Byretten har tilkjent saksomkostninger separat i hovedsøksmålet og motsøksmålet, mens det av lagmannsrettens premisser fremgår at av de 28 000 kroner i saksomkostninger som ble tilkjent KSA, gjaldt 9 000 kroner motsøksmålet.
Jeg stemmer etter dette for denne
1. Partrederiet Mofrakt frifinnes.
2. Saksomkostninger i motsøksmålet for byretten og lagmannsretten tilkjennes ikke.
3. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.