HR-1997-44-A - Rt-1997-1037
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1997-06-12 |
| Publisert: | HR-1997-00044-A - Rt-1997-1037 (273-97) |
| Stikkord: | Arverett, Uskiftet bo |
| Sammendrag: | Dissens: 3-2 |
| Saksgang: | Gulating Lagmannsrett LG-1995-00328, Høyesterett HR-1997-00044 B, nr 208/1996 |
| Parter: | 1. Merete Amundsen 2. Jan Konrad Støve (Advokat Jon Eilif Orrem - til prøve) mot Gunnar Støve (Advokat Dag Steinfeld) |
| Forfatter: | Gjølstad, Bugge, Oftedal Broch, Mindretall: Backer, Smith |
| Lovhenvisninger: | Arveloven (1972) §19, Uskifteloven (1927) §7 |
Dommer Gjølstad: Saken gjelder krav om omstøtelse av eiendomsoverdragelse fra uskiftebo og om søksmål er reist i tide, jf arveloven §19.
Reidar Støve, som hadde sittet i uskiftet bo siden hans ektefelle døde i 1975, overdro ved skjøte 7 august 1992 som gave eiendommen gnr 35 bnr 31 og 34 i Bergen til sin yngste sønn, Gunnar Støve. Eiendommen er på ca 3,3 dekar med 90 meter strandlinje og kai, og det har fra gammelt av stått en fritidsbolig der. I henholdsvis 1974 og 1976 hadde de to eldste barna, Merete Amundsen og Jan Støve, vederlagsfritt fått hver sin parsell på ca 600 kvadratmeter av eiendommen, og de hadde oppført hvert sitt bolighus der.
Merete Amundsen og Jan Støve reiste ved stevning 9 september 1994 sak mot Gunnar Støve for å få eiendomsoverdragelsen omstøtt etter arveloven §19. Bergen byrett avsa 29 desember 1994 dom med denne domsslutning:
"1. Overdragelsen av eiendommen gnr 35, bnr 31 og 34 på Søreidneset i Fana, Bergen Kommune, til Gunnar Støve omstøtes.
2. Innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av denne dom betaler saksøkte kr 32850.- - trettitotusenåttehundreogfemti - kroner i saksomkostninger."
Byretten la til grunn at Reidar Støve ikke hadde rett til å gi gaven. Den fant at Gunnar Støve ikke hadde vært i aktsom god tro, og at de to andre livsarvingene ikke hadde fått kjennskap til gaven på et så tidlig tidspunkt at fristen for saksanlegg i arveloven §19 annet ledd var overskredet.
Gunnar Støve påanket dommen til Gulating lagmannsrett, som 20 mars 1996 avsa dom med slik domsslutning:
"1. Gunnar Støve frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Dommen er avsagt under dissens. Flertallet fant at det ikke var grunnlag for omstøtelse, idet Gunnar Støve ikke burde ha forstått at faren ikke hadde rett til å gi gaven. Mindretallet mente - som byretten - at Gunnar Støve ikke var i aktsom god tro og at søksmålet var reist rettidig.
Merete Amundsen og Jan Støve har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.
Partene og to vitner har avgitt forklaring ved utenrettslige bevisopptak til bruk for Høyesterett. I tillegg har ett vitne forklart seg ved bevisopptak. Saken står i det vesentlige i samme stilling som for lagmannsretten.
De ankende parter - Merete Amundsen og Jan Støve - har for Høyesterett i hovedtrekk gjort gjeldende:
Det har siden langt tilbake vært enighet i familien om at de tre barna skulle få hver sin tomt på eiendommen. Da Gunnar Støve oppførte hus der, regnet de to søsknene med at han hadde fått en lignende parsell som de i sin tid hadde fått. Eiendommen som Gunnar Støve har fått, er imidlertid vesentlig mer verdifull enn deres parseller. De har ikke samtykket i at han fikk hele eiendommen som gave, og de har heller ikke på noen måte vært innforstått med dette.
Gunnar Støve kjente til at faren satt i uskifte og at eiendomsoverdragelsen var en gave. Han var også klar over at den eiendom han fikk var vesensforskjellig fra de parseller hans to søsken tidligere hadde fått. Han var da ikke i aktsom god tro ved overdragelsen, jf Rt-1982-948.
Preskripsjonsregelen i arveloven §19 annet ledd begynner først å løpe når de berørte arvinger får positiv kunnskap om gaven. Dette følger av lovens ordlyd og lovforarbeidene. Også reelle hensyn er påberopt til støtte for denne lovtolking. I familieforhold er det viktig med regler som bidrar til å hindre tvister. En aktsomhetsplikt på dette området vil være prosesskapende.
Først i begynnelsen av 1994 ved en henvendelse om eiendommen til Reidar Støve som Merete Amundsen og Jan Støve fortsatt trodde var eier av eiendommen, fikk de kjennskap til gaven. Verken et nabovarsel i september 1992 eller en erklæring om kloakktilknytning i april 1993 ga dem kunnskap om at hele eiendommen var overdradd til Gunnar Støve. Dette var dokumenter i en byggesak. De gjaldt ikke eiendomsoverdragelse. Kloakkerklæringen ble dessuten forelagt dem for underskrift utendørs, og de fikk ikke kopi. Gunnar Støve skulle ha underrettet dem om eiendomsoverdragelsen. Den konkrete vurdering av erklæringene må under enhver omstendighet skje i lys av dette.
Etter loven har de krav på at hele gaven omstøtes. Hensikten er å oppnå en rettferdig fordeling mellom søsknene. Etter tilbakeføringen til uskifteboet bør Gunnar Støve få utskilt en tomt på linje med de tidligere fraskilte parseller. Resten av eiendommen bør ligge i sameie mellom de tre søsknene.
Det ankemotparten anfører om omstøtelseskravets eventuelle omfang og karakter har ikke vært fremme i saken tidligere, og kan for øvrig ikke føre frem.
De ankende parter har nedlagt slik påstand:
"1. Byrettens dom stadfestes.
2. Merete Amundsen og Jan Støve tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett."
Ankemotparten - Gunnar Støve - har for Høyesterett i hovedtrekk gjort gjeldende:
Gunnar Støve aksepterer at det er forskjell i størrelse og beskaffenhet mellom de tomter hans søsken tidligere har fått og den tomten som han har fått. Men det foreligger - hevder han - både objektive og subjektive frifinnelsesgrunner.
Prinsipalt gjøres gjeldende at de to søsknene samtykket i overdragelsen, jf arveloven §19 første ledd. Søsknene visste at han hadde fått fast eiendom i gave, og omstendighetene tilsier at de må ha vært innforstått med at hele resteiendommen var overdradd til ham. De hadde god kjennskap til eiendommen og dens identitet. Det er påfallende at de ikke reagerte på opplysningen om eierforholdet i byggemeldingen med vedlagt kart og i kloakkerklæringen. At de ikke krevde betaling da Gunnar Støve fikk knytte seg til den kloakkledning de hadde opparbeidet, viser også at det var hovedeiendommens rett til vederlagsfri tilkobling som ble benyttet. De to søsknene kjente dessuten til at utskillelse av en tomt forutsatte delingsforretning med innkalling av naboer. Slik delingsforretning var ikke holdt, og de kunne da ikke tro at det bare var en parsell som var overdradd. Uansett er omfanget av gaven noe de må ha risikoen for, når de visste at en gave var ytet.
Subsidiært gjøres gjeldende at Gunnar Støve var i aktsom god tro ved tilskjøtingen. Det er vist til at søsknene hadde fått hver sin tomt tidligere og argumentasjonen under den prinsipale anførsel.
Atter subsidiært er anført at søksmålet er reist for sent. Kunnskapskravet i arveloven §19 annet ledd må referere seg til hva alminnelige, forstandige mennesker vil forstå. Det er vist til uttalelse fra professor Peter Lødrup om at det avgjørende er om arvingen har fått eller burde ha fått kunnskap om de omstendigheter som gjør at disposisjonen kan omstøtes, jf artikkel i TfR 1984 240. Det bestrides at en aktsomhetsregel vil være prosesskapende. Ut fra de faktiske forhold, særlig nabovarselet og kloakkerklæringen, gjør Gunnar Støve gjeldende at det må være på det rene at hans to søsken hadde de nødvendige kunnskaper lenge før fristdagen 9 september 1993.
Vedrørende omstøtelseskravets eventuelle karakter og omfang er anført at det ikke kan være omstøtelsesadgang for hele gaven, når det her utvilsomt foreligger samtykke til overdragelse av en del av eiendommen.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens domsslutning pkt. 1, stadfestes.
2. De ankende parter dømmes til å betale saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett."
Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsrettens flertall, men bygger på et annet grunnlag.
Saken gjelder gave i form av fast eiendom fra gjenlevende ektefelle som sitter i uskiftet bo. Adgangen til å yte en slik gave reguleres av arveloven §19. Bestemmelsens første og annet ledd, som er de aktuelle i saken, lyder:
"Attlevande ektemake som sit i uskift bu, må ikkje utan samtykke frå arvingane gi bort fast eigedom, eller gi andre gåver som står i mishøve til formuen i buet.
Har ektemaken gitt slik gåve utan samtykke, kan kvar av arvingane få gåva omstøytt ved dom dersom gåvemottakaren skjøna eller burde ha skjøna at ektemaken ikkje hadde rett til å gi gåva. Søksmål må reisast innan eitt år etter at arvingen fekk kunnskap om gåva."
Loven stiller altså opp et absolutt forbud mot å gi bort fast eiendom fra et uskiftebo uten samtykke fra arvingene.
Partene er uenige både om det foreligger samtykke etter første ledd i bestemmelsen og om betingelsene for omstøtelse i annet ledd er oppfylt.
Overdragelsen av eiendommen til Gunnar Støve ble ordnet med bistand av advokat, som også sørget for at det ble sendt melding til skattefogden om gave, undertegnet av far og sønn. De to andre søsknene var ikke involvert, og det ble ikke innhentet samtykke til overdragelsen fra dem. Advokaten har i bevisopptak for Høyesterett opplyst at bakgrunnen var at overdragelsen var en fremskyndet gjennomføring av arveoppgjør i henhold til farens tidligere opprettede testament, som advokaten etter de opplysninger han fikk fra far og sønn, oppfattet som allment kjent i familien.
For de tidligere retter har tvisten bare angått aktsomhetskravet og fristregelen i arveloven §19 annet ledd. Det har vært lagt til grunn at overdragelsen til Gunnar Støve skjedde uten samtykke fra medarvingene.
For Høyesterett er som ny anførsel gjort gjeldende at Merete Amundsen og Jan Støve har samtykket i gaven. Jeg finner ikke å kunne legge dette til grunn.
Merete Amundsen og Jan Støve erkjenner riktignok at de var innforstått med at Gunnar Støve fikk en tomt av faren til det bolighus han oppførte rundt 1992. Men de anfører at det de således må anses å ha samtykket i, var overdragelse av en tomt av noenlunde samme størrelse og beskaffenhet som de tomter de selv hadde fått.
Den eiendom Gunnar Støve fikk, omfattet strand- og kaiområdet. Selv om han i skjøtet forpliktet seg til å fradele en felles nausttomt til sine to søsken, er hans eiendom åpenbart vesensforskjellig og mer verdifull enn de tomter hans to søsken hadde fått. Det må etter min mening føre til at man ikke ut fra samtykket til en mindre tomt kan bygge på at det forelå samtykke til at Gunnar Støve fikk hele resteiendommen.
Heller ikke finner jeg at de etterfølgende omstendigheter som Gunnar Støve har påberopt, gir grunnlag for anførselen om at søsknene ved konkludent atferd har samtykket i gaven. Etter mitt syn kan ikke nabovarselet, kloakkerklæringen og at det ikke ble holdt delingsforretning, anses tilstrekkelig som bevis for et slikt samtykke.
Overdragelsen rammes således av arveloven §19 første ledd. Spørsmålet blir etter dette om Gunnar Støve forsto eller burde ha forstått at faren ikke hadde rett til å gi gaven. Om hvilke krav loven her stiller til gavemottagerens gode tro, viser jeg til førstvoterendes uttalelse i Rt-1982-948 på side 954:
"Slik jeg oppfatter loven, må det være tilstrekkelig til omstøtelse at ankemotparten kjente til at moren satt i uskifte og var kjent med de faktiske forhold for øvrig som bevirket at dette måtte bli å anse som et gavesalg. Hvorvidt han hadde klart kjennskap til hvilke grenser loven setter for gjenlevendes disposisjonsrett, kan i denne sammenheng ikke tillegges nevneverdig vekt."
Gunnar Støve visste at faren satt i uskifte, at det dreide seg om en gave og at den eiendom han fikk var vesentlig større og av annen beskaffenhet enn de tomter hans to søsken tidligere hadde fått. Vilkårene for aktsom god tro var derfor etter min mening ikke oppfylt.
Medarvingene kan etter dette kreve omstøtelse av gaven dersom søksmålet er reist innen ettårsfristen i arveloven §19 annet ledd. Jeg går først inn på den generelle forståelse av det kunnskapskrav som loven stiller.
Arveloven §19 avløste §7 i uskifteloven fra 1927. Reglene er de samme som før, bortsett fra fristregelen. Etter uskifteloven §7 måtte søksmålet reises innen tre måneder etter at arvingene fikk kunnskap om overdragelsen, og senest innen ett år etter dens fullbyrdelse eller, for så vidt gjaldt fast eiendom, etter tinglysing. Begrunnelsen for den nye fristregelen i §19 annet ledd 2. punktum finner vi i Arvelovkomitéens Innstilling side 185:
"Komitéen mener at det er lite rimelig med en absolutt foreldelsesfrist på ett år, som gjelder uten hensyn til arvingenes kjennskap til gaven. Det bør legges vekt på at adgangen til omstøtelse er avhengig av at gavemottakeren forsto eller burde ha forstått at ektefellen ikke var berettiget til å gi gaven. Hensynet til gavemottakeren kan da vanskelig påberopes til fordel for en absolutt foreldelsesfrist, og særlig ikke for en så pass kort frist som ett år. Komitéen mener at foreldelsesfristen ikke bør begynne å løpe før vedkommende arving har fått kunnskap om gaven. Først da vil han få oppfordring til å aksjonere. -
Etter gjeldende lov er fristen 3 måneder i disse tilfelle. Komitéen antar at en frist på 3 måneder er vesentlig for snau. For vedkommende arving gjelder det her en avgjørelse hvor det er mange hensyn å ta, og det vil være ønskelig at saken kan ordnes ved forhandlinger arvingene imellom, eller mellom arvingene og den tredjemann som måtte være begunstiget. ..."
Det kan kanskje spørres om kunnskapskravet i §19 annet ledd 2. punktum skal forstås slik at det viser tilbake til det subjektive krav i første punktum "skjøna eller burda ha skjøna". Slik er det imidlertid ut fra lovens ordlyd og forhistorie ikke naturlig å forstå bestemmelsen. Jeg legger således til grunn at kunnskapskravet er et selvstendig krav, og at innholdet må fastlegges uavhengig av kravet i første punktum.
De ankende parter gjør gjeldende at vi her står overfor et krav om positiv kunnskap. Dette vil bero på bevisvurdering om subjektive forhold, som kan være vanskelig. En slik forståelse vil også lede til at det kan gå meget lang tid før fristen begynner å løpe.
Kunnskapskravet må derfor etter min mening til en viss grad objektiviseres. Vanligvis bør det avgjørende være om arvingene - bedømt ut fra hva alminnelige, forstandige personer forstår - vet så mye at de har oppfordring til å aksjonere. Fra dette tidspunkt har arvingene etter loven ett år på seg til å reise søksmål. En slik forståelse av fristregelen mener jeg også har støtte i forarbeidene, som jeg tidligere har sitert.
Når jeg så går over til den konkrete vurdering i saken, er det særlig spørsmål om betydningen av nabovarselet og kloakkerklæringen.
Nabovarselet angir Gunnar Støve som eier av bnr 31 og bnr 34. Men dette står i en rubrikk blant flere på et skjema hvor det gis forskjellige opplysninger om det anmeldte byggverk. Selv om Merete Amundsen og Jan Støve fikk et hint her, anser jeg ikke dette alene tilstrekkelig til at ettårsfristen begynte å løpe. Jeg tilføyer at det er uklart om det påberopte kart lå ved nabovarselet.
Men i tillegg kommer opplysningene i kloakkerklæringen. Den lød slik:
"Undertegnede som er eiere av gnr. 35 i Bergen kommune har felles privat kloakkledning med avløp til sjø, gnr. 35 bnr. 31-34 " bnr. 323 " bnr. 315 Eierne er solidarisk ansvarlig for vedlikehold og reperasjon av fellesledning med tilbehør.
Denne erklæring kan ikke avlyses uten samtykke fra Bergen kommune ved anleggsseksjonen.
Bergen den 27.4.1993.
Jan Konrad Støve Merethe Amundsen eier av gnr. 35 bnr. 323 eier av gnr. 35 bnr. 315
Sign: Jan K. Støve. Sign: Merete Amundsen
Gunnar Støve eier av gnr. 35 bnr. 31-34
Sign: Gunnar Støve"
Opplysningene om eierforholdet ble her lagt åpent frem for søsknene av Gunnar Støve. Jeg kan ikke se at det ble lagt skjul på noe. Det må legges til grunn at denne korte erklæringen ble gjennomlest før den ble underskrevet, uansett omstendighetene dette skjedde under. Dels ved angivelsen av bruksnumrene, dels ved det samlede inntrykk av at man her omhandler hele den gamle eiendommen, mener jeg at Merete Amundsen og Jan Støve da de fikk disse opplysningene i april 1993 hadde fått den kunnskap som måtte gi dem oppfordring til å aksjonere. Ved denne vurderingen har jeg også lagt vekt på at de på forhånd hadde sett nabovarselet. Fristen for saksanlegg utløp således i april 1994, og søksmålet er da reist for sent.
Lagmannsrettens dom blir etter dette å stadfeste, idet jeg også er enig i omkostningsavgjørelsen. Jeg mener at det ikke bør tilkjennes saksomkostninger for noen instans. Jeg viser til min vurdering av Gunnar Støves forhold og til at saken har reist et prinsipielt spørsmål om forståelsen av regelen i arveloven §19 annet ledd 2. punktum.
Jeg stemmer for denne dom:
1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.
Dommer Backer: Jeg er, på samme måte som byretten, kommet til at overdragelsen av gnr 35 bnr 31 og 34 til Gunnar Støve i 1992 må omstøtes etter arveloven §19.
Når det gjelder den nærmere vurdering av de forskjellige rettslige spørsmål i saken og de hensyn som er avgjørende ved løsningen av dem, er jeg i det vesentlige enig med førstvoterende. Men jeg har et annet syn med hensyn til utgangspunktet for ettårs fristen, og da særlig når det gjelder vurderingen av kloakkerklæringen av 27 april 1993. Etter sin tekst peker denne ut Gunnar Støve som eier av gnr 35 bnr 31 og 34. Betydningen av erklæringen for omstøtelsesspørsmålet ligger imidlertid ikke først og fremst i dens tekst, men i hvilken kunnskap om eierforholdet som det må antas at den har overført til Merete Amundsen og Jan Støve. Det spiller da en rolle hvordan erklæringen ble presentert for dem, og hvilke muligheter de hadde til å gjøre seg kjent med erklæringen og reflektere over detaljer i denne.
Merete Amundsen opplyser om dette i forklaring av 31 oktober 1996:
"Jeg var ikke klar over før denne saken kom opp, at den omtvistede eiendom hadde bnr. 31-34. For øvrig hadde jeg ingen anelse om at Gunnar hadde fått overskjøtet eiendommen. Erklæringen ble undertegnet mens jeg gjorde hagearbeid. Jeg fikk overlevert dokumentet fra Gunnar og bare underskrev det uten å lese det nærmere. Jeg var kjent med erklæringens innhold, da han forklarte at det gjaldt vedlikehold av kloakken. Jeg fikk heller ikke kopi av erklæringen og ble først kjent med den i forbindelse med byrettssaken."
Jan Støve opplyser i forklaring av samme dato:
"Erklæringen ble underskrevet ved at Gunnar kom bort til meg mens jeg sto ute på terrassen og utførte vedlikeholdsarbeid. Vi snakket litt om vedlikeholdet av den felles kloakk. Jeg var enig i at denne måtte vedlikeholdes i fellesskap og underskrev erklæringen uten å lese denne nærmere. Både vedlikeholdserklæringen og nabovarselet dukket første gang opp igjen under byrettens behandling. Jeg har i mange år forutsatt at hver av oss søsken skulle ha en egen parsell utskilt fra hovedbruket, og det var aldri i mine tanker at Gunnar Støve hadde fått overført hjemmelen til hele denne. Jeg tenkte overhodet ikke i de baner da vedlikeholdserklæringen ble undertegnet."
Jeg finner det vanskelig ut fra en rimelig bevisvurdering ikke å legge disse forklaringene til grunn. Dette innebærer for det første at Gunnar Støves to søsken rent faktisk ikke forstod at han var blitt eier av den hovedeiendom hvorfra deres egne parseller var blitt utskilt for atskillige år siden. For det annet innebærer det etter min mening at det heller ikke var så meget å bebreide dem i denne henseende. Ved vurderingen av det siste spørsmål legger jeg også vekt på at de måtte kunne forvente at deres bror og nabo på en klar måte la frem alle relevante opplysninger, da han ba dem undertegne kloakkerklæringen. Jeg mener således at fristen etter arveloven §19 annet ledd 2. punktum ikke er oversittet på grunn av kloakkerklæringen.
Da jeg er i mindretall, former jeg ingen konklusjon. Jeg er enig med førstvoterende i at det ikke bør tilkjennes saksomkostninger.
Dommer Bugge: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Gjølstad.
Dommer Oftedal Broch: Likeså.
Justitiarius Smith: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Backer.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne dom:
1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.