HR-1997-441-S - Rt-1997-1555
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-09-26 |
| Publisert: | HR-1997-00441-S - Rt-1997-1555 (424-97) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Vegtrafikkrett, Førerkortbeslag |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00441 S, jnr 430/1997 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Bugge, Coward, Oftedal Broch |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §33, §31, §5, Straffeprosessloven (1981) §388 |
Saken gjelder kjæremål over lagmannsrettens kjennelse i sak om beslag av førerkort, jf vegtrafikkloven §33 nr 5.
A, født xx.xx.1971, ble 24 juni 1997 siktet for overtredelse av vegtrafikkloven §31 første ledd, jf §5 første ledd med mere. Grunnlaget var at han lørdag 31 mai 1997 kjørte motorvogn i en hastighet av 160 km/t til tross for at høyeste tillatte hastighet på stedet var 90 km/t. Hastigheten ble målt ved avlesning av speedometeret i en politibil som fulgte etter kjøretøyet til A.
Kristiansand forhørsrett avsa 15 juli 1997 kjennelse med slik slutning:
"Førerkortet til A, født xx.xx.1971, kan med hjemmel i vegtrafikkloven §33 nr. 5 holdes beslaglagt inntil straffesaken mot ham i anledning siktelse av 24. juni 1997 er endelig avgjort, dog ikke ut over 31. oktober 1998."
Siktede påkjærte kjennelsen til Agder lagmannsrett, som 8 september 1997 avsa kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet forkastes."
Det nærmere saksforhold fremgår av forhørsrettens og lagmannsrettens kjennelser.
Siktede har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet gjelder saksbehandlingen. Det gjøres gjeldende tre ulike saksbehandlingsfeil.
Lagmannsrettens begrunnelse er så knapp og generell at det ikke er mulig å prøve rettens bevisbedømmelse og lovanvendelse.
Lagmannsretten har ikke foretatt noen konkret drøftelse av innsigelsen om at det hefter usikkerhet ved den foretatte fartsmålingen. Usikkerheten er så stor at beviskravet i vegtrafikkloven §31 nr 5 (antas å være feilskrift for vegtrafikkloven §33 nr 5) ikke er oppfylt. Det virker som om lagmannsretten feilaktig har lagt til grunn at 160 km/t var den reelle hastigheten. Lagmannsretten skulle ha vurdert hvorvidt målingen med speedometer var pålitelig nok til å dekke beviskravene i vegtrafikkloven §33 nr 5.
Lagmannsretten har manglet et vesentlig sakdokument ved avgjørelsen. Det antas at kjærende part her sikter til redegjørelsen for kontrollen av speedometeret i den involverte politibilen. Kontrollen ble foretatt 18 august 1997 ved en teststasjon tilhørende NAF. Kontrollen påviste at den reelle hastigheten på kjøretøyet var 148 km/t når speedometeret viste 160 km/t.
Kjærende part har nedlagt slik påstand:
"Lagmannsrettens kjennelse oppheves."
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Saken gjelder et videre kjæremål over lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og utvalgets kompetanse er begrenset etter straffeprosessloven §388 til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og generelle lovtolkning.
I oversendelsesskriv til utvalget uttaler politiet at det ble foretatt kontroll av politibilens speedometer etter at forhørsretten hadde avsagt kjennelse om beslag. Det viste seg at speedometeret anga høyere fart enn den reelle. I stedet for 160 km/t antas nå A å ha kjørt i 143 km/t. Det opplyses at tiltalen vil bli endret og at denne hastighetsoverskridelse vil medføre en inndragningstid for førerkortet på 7-8 måneder.
Dokumentet der opplysningene om feilmålingen fremkommer er dokumentført i saken før lagmannsretten traff sin avgjørelse, og må således antas å ha vært tilgjengelig for retten. Endringen i grunnlaget for siktelsen er sentral, og vil bl.a. ha direkte betydning for inndragningstiden for førerkortet dersom siktede kjennes skyldig. Det fremgår av forhørsrettens kjennelse at beslagstiden var ment å skulle begrenses til 15 måneder - i slutningen feilaktig satt til 31 oktober 1998 - overensstemmende med vanlig inndragningstid ut fra en fart på 160 km/t. Under disse omstendigheter er det en saksbehandlingsfeil at det ikke fremgår hvordan lagmannsretten har vurdert opplysningene i dokumentet. Lagmannsrettens kjennelse må ut fra dette oppheves.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Lagmannsrettens kjennelse oppheves.