Hopp til innhold

HR-1997-442-S - Rt-1997-1562

Fra Rettspraksis


Instans: Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato: 1997-09-30
Publisert: HR-1997-00442-S - Rt-1997-1562 (427-97)
Stikkord: Straffeprosess, Varetektsfengsling
Sammendrag:
Saksgang: Høyesterett HR-1997-00442 S, jnr 439/1997
Parter:
Forfatter: Bugge, Aarbakke, Oftedal Broch
Lovhenvisninger: Straffeprosessloven (1981) §171, §240, §184, §185, §186, §388


Den 22 september 1997 anmodet Hamar politikammer om samtykke til fortsatt varetektsfengsling av A, født xx.xx.1969, for en periode av fire uker hvorav to uker med brev- og besøksforbud. Siktelsen gjelder grovt tyveri, et større antall helerier, samt besittelse av narkotika.

Hedmarken forhørsrett avsa 23 september 1997 kjennelse med slik slutning:

"A, født xx.xx.1969, bli å holde i varetektsfengsel med hjemmel i straffeprosessloven §184, jfr. §185, jfr. §171 første ledd, nr. 2, inntil annet er bestemt av retten eller påtalemyndigheten, dog ikke utover tirsdag 7. oktober 1997 kl. 1400.

I medhold av straffeprosessloven §186 annet ledd, undergis han brev - og besøkskontroll inntil annet blir bestemt av retten eller påtalemyndigheten, dog ikke utover tirsdag 7. oktober 1997 kl. 1400."

Politiet påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett med anmodning om fengslingsforlengelse for fire uker. Lagmannsretten avsa 26 september 1997 kjennelse med slik slutning:

"A, født xx.xx.1969, løslates."

Kjennelsen er avsagt med to mot en stemme. Mindretallet stemte for fortsatt fengsling i fire uker.

Politiet har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Lagmannsretten har gitt kjæremålet oppsettende virkning.

Det er anført at lagmannsrettens flertall har bygget på en feil tolkning av straffeprosessloven §171 første ledd nr 3. Det er lagt en for streng lovforståelse til grunn, når flertallet, til tross for at gjentagelsesfare er funnet å foreligge, er kommet til at det ikke er tilstrekkelig grunn for fengsling. Man er i det typiske anvendelsesområdet for bestemmelsen. Unge vinningsforbrytere som er inne i en hektisk kriminell fase, og stadig gjør seg skyldig i nye likeartede lovbrudd er en av hovedanvendelsesområdene for fengsling på grunn av gjentagelsesfare. Hele siktedes livssituasjon må tas i betraktning og han er straffedømt tre ganger tidligere for likeartede forhold. Det er nødvendig med fengsling for å få pådømt forholdene før nye straffbare forhold begås. Politiet har som målsetting at pådømmelse skal skje innen fire uker.

Politiet har lagt ned slik påstand:

"1. Politiets begjæring om fortsatt varetektsfengsling i 4 uker tas til følge.

2. Siktede undergis brev- og besøksforbud i 2 uker."

Forsvareren er kjent med kjæremålet.

Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at utvalget i det videre kjæremål bare kan prøve lagmannsrettens generelle lovtolkning, ikke den konkrete rettsanvendelse, jf straffeprosessloven §388 nr 3

I henhold til den alminnelige bestemmelse i straffeprosessloven §240 skal retten når politiet begjærer varetektsfengsling, prøve både om lovens vilkår foreligger og om det er tilstrekkelig grunn til å ta begjæringen til følge. Det er således ikke uten videre tilstrekkelig til å begrunne fengsling om det f eks foreligger en fare for gjentagelse av straffbare handlinger som nevnt i §171 første ledd nr 3.

Om gjentagelsesfaren uttaler lagmannsrettens flertall følgende:

"Når det gjelder gjentakelsesfaren innser flertallet at det er reelle muligheter for at siktede på ny vil begå straffbare handlinger i form av tyveri og/eller heleri, dersom han blir løslatt nå. Lagmannsretten viser her til det som er anført fra politiets side, særlig om siktedes befatning med gjenstander som stammer fra flere, relativt nylig begåtte tyverier. Dette, sammenholdt med at siktede misbruker bland annet heroin, gjør det vanskelig å komme bort fra at det foreligger gjentakelsesfare, selv om det muligens er noe tvilsomt om faren er så kvalifisert at dette fengslingsvilkåret er oppfylt.

Flertallet viser her blant annet til at det store antall poster i siktelsen vedrørende heleri har sammenheng med at hver enkelt beslaglagt gjenstand er ført opp som et selvstendig punkt. Antall siktelsesposter gir derfor overhodet ikke noe grunnlag for å vurdere siktedes kriminelle aktivitetsnivå.

For at det skal være aktuelt å varetektsfengsle under henvisning til fare for gjentakelse av slik vinningskriminalitet som siktede er mistenkt for, må det imidlertid - etter flertallets syn - i tillegg kunne påvises en konkret grunn til fengsling, jf straffeprosessloven §240. Dette kan for eksempel være at det er realistisk utsikt til at straffesaken mot siktede skal kunne bli pådømt under varetektsperioden. Slik saken er lagt opp fra politiets side her, kan flertallet ikke se at pådømmelse vil kunne skje innen rimelig tid.

Det innebærer at fortsatt fengsling nå av hensyn til gjentagelsesfaren, lett vil få preg av "forhåndssoning"."

Etter kjæremålsutvalgets oppfatning gir det her anførte ikke grunnlag for å anta at lagmannsrettens flertall har bygget på en for streng - og dermed uriktig - forståelse av de nevnte lovbestemmelser. Det er heller ikke grunnlag for å anta at flertallet har unnlatt å foreta en tilstrekkelig allsidig vurdering av de hensyn som i den foreliggende sak taler for og mot fortsatt fengsling, herunder den siktedes hele livssituasjon, som særlig omtales i politiets kjæremål. Lagmannsrettens konkrete rettsanvendelse er som nevnt utvalget avskåret fra å overprøve.

Kjæremålet blir dermed å forkaste.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning :

Kjæremålet forkastes.