HR-1997-45-K - Rt-1997-247


Instans: Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato: 1997-02-06
Publisert: HR-1997-00045-K - Rt-1997-247 (59-97)
Stikkord: Sivilprosess
Sammendrag:
Saksgang: Gulating lagmannsrett LG-1996-01419. Høyesterett HR-1997-00045 K, jnr 28/1997.
Parter: Møyfrid Walston og Michael Walston mot Den norske Bank ASA (advokat Per Chr Eriksen).
Forfatter: Schei, Gussgard, Flock
Lovhenvisninger: Tvistemålsloven (1915) §135, §401, §86, Domstolloven (1915) §201, §215, §176, §180, §384, §399, §404


Kjæremålet gjelder lagmannsrettens etterkommelse av partenes ønske om tilgang til sakens dokumenter, jf tvistemålsloven §135 samt spørsmålet om rettens oversendelse av prosesskrifter til motpartene til uttalelse, jf tvistemålsloven §401 annet ledd.

Den norske Bank ASA begjærte i november 1995 tvangssalg av Møyfrid og Michael Walstons eiendommer gnr 113 bnr 91 og 92 i Vågsøy kommune. Walston motsatte seg begjæringen. De hevdet også at sorenskriver Gunnar Steintveit ved Nordfjord namsrett var inhabil og skulle vike sete. Namsretten avsa 25 juni 1996 kjennelse med slik slutning:

"1. Begjæringen om at sorenskriver Gunnar Steintveit skal vike sete som inhabil i sak nr 95-00287 C blir ikke å ta til følge.

2. Begjæringen om tvangsdekning over gnr. 113, bnr. 91 og 92 i Vågsøy kommune blir å ta til følge. ..."

Walston påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett som 3 desember 1996 avsa kjennelse med slik slutning:

"1. Namsrettens kjennelse 25. juni 1996 stadfestes.

2. For lagmannsretten betaler Møyfrid Waltson og Michael Walston - en for begge og begge for en - saksomkostninger til Den norske Bank AS med kr 3000,- -tretusenkroner- innen 2 -to- uker fra forkynning av denne kjennelse."

Møyfrid og Michael Walston har påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. De anfører at det er feil ved lagmannsrettens saksbehandling. Den 5 november 1996 skrev de til lagmannsretten at de ikke lenger var representert ved advokat og ba om å få tilsendt kopi av dokumentene i kjæremålssaken. De gjentok anmodningen i brev av 22 november 1996 og opplyste at deres tidligere advokat nektet å utlevere dokumentene. Likevel avsa lagmannsretten sin kjennelse 3 desember 1996 uten at anmodningen var etterkommet. Walston var da ikke kjent med motpartens prosesskrift av 9 oktober 1996, som de ville hatt bemerkninger til av betydning for sakens utfall. Lagmannsrettens unnlatelse av å oversende dokumentene er i strid med partenes rettigheter etter tvistemålsloven §135 første ledd og rettens plikt etter §86 annet ledd til å gjøre partenes anførsler så klare og fullstendige som mulig. Lagmannsrettens feil, særlig den bevisste unnlatelse av å meddele motpartens prosesskrift av 9 oktober 1996, er så alvorlige at dommerne bør dømmes til å erstatte Walston deres tap ved kjæremålet, jf domstolsloven §201. Walston har nedlagt slik påstand:

"Gulating lagmannsretts kjennelse av 3.12.96 i kjæremålssak nr 9601419 oppheves og hjemvises til ny behandling.

Lagdommer Nils Skaar, førstelagmann Magnus Matningsdal og lagmann Alf Bruland dømmes til å betale de økte omkostninger til Møyfrid og Michael Walston med kr 15000,-."

Den norske Bank ASA har tatt til motmæle og anført at Walston har hatt tilstrekkelig tid til å fremme sine anførsler også etter at de ikke lenger var representert ved advokat, og at lagmannsretten har funnet at saken var tilstrekkelig opplyst. Bankens prosesskrift av 9 oktober 1996 inneholdt kun opplysninger som åpenbart var uten betydning. Etter tvistemålsloven §401 annet ledd hadde lagmannsretten derfor adgang til å unnlate å gi Walston underretning om prosesskriftet. Banken har nedlagt slik påstand:

"1. Kjæremålet forkastes.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler de kjærende parter kr 7500,-."

Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens saksbehandling, og at det således faller inn under utvalgets prøvelsesadgang, se tvistemålsloven §404 første ledd nr 2.

Utvalget behandler først den omstendighet at et prosesskrift fra bankens advokat datert 9 oktober 1996 ikke ble oversendt Walstons daværende prosessfullmektig, advokat Trygve Fjeld. Lagmannsretten har i brev til Walston av 10 desember 1996 opplyst at årsaken til dette var at prosesskriftet ikke inneholdt nye opplysninger av betydning for saken.

Det følger av tvistemålsloven §399 at motparten i et kjæremål alltid skal gis frist for å uttale seg om den kjæremålserklæring som han har fått forkynt. Normalt vil kjæremålsretten kunne ta kjæremålet opp til avgjørelse etter at tilsvarsfristen er gått ut. I den foreliggende sak mottok lagmannsretten ytterligere omfangsrike prosesskrifter fra advokat Fjeld datert 23 august og 5 september 1996 og deretter et prosesskrift fra bankens prosessfullmektig, advokat Per Chr Eriksen, datert 10 september 1996. Dette avstedkom nok et prosesskrift fra advokat Fjeld datert 23 september s. å.

Både kjæremålserklæringen og de senere prosesskrifter fra advokat Fjeld inneholdt opplysninger og argumentasjon rundt spørsmålet om sorenskriver Steintveits habilitet. I adskillig grad ble trukket inn sorenskriverens behandling av tidligere saker mellom de samme parter, derunder et søksmål om eksistensen av det pengekrav som var sikret ved den pantobligasjon som var påberopt som tvangsgrunnlag ved begjæringen om tvangssalg. Av fremlagte dokumenter fremgikk at Walston allerede på et tidlig tidspunkt hadde gitt uttrykk for at Steintveit som dommer ikke kunne behandle dette søksmålet som var rettet mot hans tidligere arbeidsgiver. Det var likevel på det rene at det under søksmålet ikke hadde vært fremsatt noen innsigelse om inhabilitet. Disse forhold ble rekapitulert og bekreftet i den første del av advokat Eriksens prosesskrift av 9 oktober 1996.

I tvistemålsloven §401 annet ledd bestemmes at retten under forberedelsen av et kjæremål skal gi motparten underretning om en skriftlig uttalelse dersom det i denne påberopes nye faktiske opplysninger som ikke åpenbart er uten betydning.

Det fremgår av Walstons tilleggserklæring til kjæremålet til Høyesteretts kjæremålsutvalg at man blant annet oppfattet bemerkningene i prosesskriftet av 9 oktober 1996 om at sorenskriveren helt fra 1992 hadde vært kjent med innsigelsene mot ham, som en ny opplysning av stor betydning for saken. Til dette bemerker utvalget at sorenskriver Steintveit i alle fall var vel kjent med at det ble reist inhabilitetsinnsigelse mot ham da han avgjorde begjæringen om tvangssalg ved namsrettens kjennelse av 25 juni 1996. Men det fremgår av opplysningene i saken at han atskillige år i forveien var blitt gjort kjent med at Walston ikke hadde tillit til ham som dommer. På denne bakgrunn inneholdt advokat Eriksens prosesskrift av 9 oktober 1996 på dette punkt ingen opplysning av noen betydning for den avgjørelse som lagmannsretten skulle treffe.

I advokat Eriksens forutgående prosesskrift av 10 september 1996 var inntatt en bemerkning om at Wastons gjeld til banken oversteg 6 millioner kroner. I annen del av prosesskriftet av 9 oktober 1996 korrigeres denne opplysning, idet gjeldsbeløpet oppgis til knapt 5 millioner kroner. I tillegg gis en del ytterligere opplysninger om denne gjelden og den sikkerhet som banken hadde for beløpet.

Banken hadde i det forutgående søksmål fått rettskraftig dom blant annet for at den pantobligasjon som ble påberopt som tvangsgrunnlag ved begjæringen om tvangssalg, var bindende for Walston, og at den kunne "brukes som tvangsgrunnlag for den gjeld disse har til Den norske Bank AS." Kjæremålet til lagmannsretten begrenset seg til spørsmålet om habilitet. Når man tar disse to forhold i betraktning, må det være åpenbart at også bemerkningene i annen del av advokat Eriksens prosesskrift av 9 oktober 1996 var uten betydning for den avgjørelse som lagmannsretten skulle treffe.

Utvalget er etter dette kommet til at lagmannsretten ikke begikk noen saksbehandlingsfeil ved å unnlate å gi advokat Fjeld underretning om advokat Eriksens prosesskrift av 9 oktober 1996, jf tvistemålsloven §401 annet ledd. Utvalget finner grunn til å tilføye at det likevel bør være regelen at prosesskrifter sendes over til den annen part eller vedkommendes prosessfullmektig til orientering.

Utvalget går over til å behandle lagmannsrettens manglende reaksjon på Walstons anmodning av 5 november 1996 om å få oversendt "kopi av alle dokumenter i kjæremålssaken". Til tross for purring den 22 november s. å., hvor det fremgikk at advokat Fjeld nektet å utlevere dokumentene, avsa lagmannsretten kjennelse den 3 desember 1996. Dokumentene ble først oversendt Walston umiddelbart deretter, etter at Walston på ny hadde vist til sin anmodning.

Det følger av tvistemålsloven §135 at partene kan forlange utskrift av de dokumenter som vedkommer saken. Lagmannsretten valgte likevel å avsi kjennelse før anmodningen ble etterkommet. I den foreliggende situasjon, hvor kjæremålssaken for lengst var klar for avgjørelse, kan utvalget ikke se at det var uriktig av lagmannsretten å treffe avgjørelse i kjæremålssaken før det ble oversendt et kopisett av den omfangsrike saksmappen til Walston. I alle fall er det ikke tale om noen saksbehandlingsfeil som kan ha hatt betydning for innholdet i lagmannsrettens avgjørelse, jf tvistemålsloven §384 første ledd og §404 annet ledd. Det kan heller ikke ses at lagmannsretten ved dette har overtrådt tvistemålsloven §86 annet ledd.

Etter dette blir kjæremålet å forkaste.

Etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd må Walston erstatte Den norske Bank ASA saksomkostningene for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Under henvisning til tvistemålsloven §176 settes omkostningene til kr 5000.

Walston har krevet erstatning etter domstolloven §201. Bestemmelsen gjelder for det tilfelle at retten har begått en åpenbar feil i avgjørelsen. Med det standpunkt utvalget har tatt i det foregående, er det unødvendig å gå nærmere inn på kravet. Utvalget har heller ikke funnet det nødvendig å innhente uttalelse etter domstolloven §215.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Kjæremålet forkastes.

2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Møyfrid Walston og Michael Walston en for begge og begge for en til Den norske Bank ASA 5000 - femtusen - kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelse av denne kjennelse.

3. Lagdommer Nils Skaar, førstelagmann Magnus Matningsdal og lagmann Alf Bruland frifinnes for krav etter domstolloven §201.