HR-1997-45-S - Rt-1997-108
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-01-23 |
| Publisert: | HR-1997-00045-S - Rt-1997-108 (25-97) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Førerkortbeslag, Saksbehandling ved kjæremål |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00045 S, jnr 4/1997 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Bugge, Schei, Flock |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §22, Straffeprosessloven (1981) §388 |
A, født xx.xx.1950, er av Oslo politikammer den 6 november 1996 siktet for overtredelse av vegtrafikkloven §31 jf §22 første ledd ved han den 25 oktober 1996 skal ha kjørt personbil til tross for at han var påvirket av alkohol. Hans førerkort ble beslaglagt av politiet den 25 oktober 1996 uten hans samtykke, og politiet har sendt saken til Asker og Bærum forhørsrett med begjæring om samtykke til fortsatt beslag av førerkortet.
Forhørsretten avsa 25 november 1996 kjennelse med slik slutning:
"Oslo politikammers begjæring om samtykke til å beholde As førerkort inntil saken er endelig avgjort, tas ikke til følge."
Politiet påkjærte kjennelsen til Borgarting lagmannsrett som 10 desember 1996 avsa kjennelse med slik slutning:
"Førerkort tilhørende A, født xx.xx.1950, kan holdes beslaglagt til saken er endelig avgjort, men ikke ut over 10 desember 1997."
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har vist til at han av lagmannsretten ble gitt en tilsvarsfrist til 11 desember 1996. Av hensyn til det kontradiktoriske prinsipp, som er en av de grunnleggende rettssikkerhetsgarantier, burde han ha fått anledning til å uttale seg før lagmannsretten avsa sin kjennelse. Han fikk medhold av forhørsretten, og han fikk ikke anledning til å imøtegå de påstander som fremgikk av politiets kjæremål. Det er på denne bakgrunn nærliggende å anta at det kan ha hatt betydning for avgjørelsens innhold at kjennelsen ble avsagt før tilsvarsfristen var oversittet.
Det bes om at lagmannsrettens kjennelse oppheves.
Politiet er kjent med kjæremålet.
Ved brev fra kjæremålsutvalget til forsvareren av 8 januar 1997 ble det vist til at det blant saksdokumentene var en telefaks fra ham fra 13 desember 1996 til Asker og Bærum politikammer med anmodning om å få utlånt sakens dokumenter med påpekning av at det er "viktig at dette skjer raskt da det haster med å gi tilsvar i saken". Kjæremålsutvalget stilte spørsmål om ikke dette viste at forsvareren den 13 desember var ukjent med at lagmannsretten hadde avgjort kjæremålet og at bemerkninger derfor under ingen omstendigheter ville vært avgitt innen fristen.
I forsvarerens svar til kjæremålsutvalget, datert 14 januar 1997, heter det: "Jeg viser til argumentasjonen i mitt kjæremål av 23. desember 1996 og fastholder at det er en saksbehandlingsfeil at kjennelsen ble avsagt før tilsvarsfristens utløp.
Videre vil jeg gi en utfyllende uttalelse. A kom til et møte på vårt kontor den 12. desember 1996. Han hadde da med seg brevet fra
Asker og Bærum forhørsrett der tilsvarsfristen i den angjeldende sak ble satt til 11. desember 1996. Dagen etter, det vil si 13. desember, sendte vi pr. telefaks tilsvar i saken til Borgarting lagmannsrett.
Dersom tilsvaret var sendt som brev og postlagt den 11. desember ville det ikke kommet frem til lagmannsretten før den 13. desember, altså samtidig med den ovenfor nevnte telefaks. Lagmannsretten burde derfor ha ventet med å avsi kjennelse til denne dato, da den ikke før dette kunne vite om tilsvar var sendt. Hvis dette hadde skjedd ville vårt tilsvar pr. telefaks trolig ha kunnet hindre at kjennelsen ble avsagt uten at A ble hørt.
Saken var ikke under noen omstendighet av en slik karakter at det hastet med å avsi kjennelse.
A er ikke jurist og har ingen forutsetninger for å forstå at brudd på en tilsvarsfrist kan avskjære muligheten til å komme med tilsvar.
Det faktum at han for sent søkte hjelp hos advokat, bør ikke føre til at han ikke blir hørt i en sak som har store praktiske konsekvenser for ham.
I politiets kjæremål til Borgarting lagmannsrett er det vist til en rekke politidokumenter som grunnlag for kjæremålet. A har ikke hatt tilgang til disse slik at han kunne imøtegå anførslene. Det var altså ikke mulig for ham å komme med tilsvar på egen hånd. Jeg ser det som svært betenkelig at politiet i en slik sak der forsvarer ikke er obligatorisk begrunner sitt kjæremål slik at en legmann ikke har forutsetninger for å svare.
Det er på bakgrunn av det ovennevnte fremdeles nærliggende å anta at det kan ha hatt betydning for avgjørelsens innhold at kjennelsen ble avsagt før tilsvarsfristen var utløpt."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Kjæremålet gjelder feil i lagmannsrettens saksbehandling. Spørsmålet om det foreligger en slik feil kan prøves også i et videre kjæremål, jf straffeprosessloven §388 nr 2. Siktede var av herredsretten gitt frist til 11 desember 1996 med å inngi tilsvar til politiets kjæremål. Dette ble oversett av lagmannsretten, som avgjorde kjæremålet ved kjennelse den 10 desember. Hvis det forhold at kjæremålet ble avgjort den 10 desember, og ikke etter at fristen var utløpt, førte til at siktede ikke fikk anledning til å imøtegå kjæremålet, kan dette utgjøre en saksbehandlingsfeil som kan måtte lede til at lagmannsrettens kjennelse må oppheves. Her var imidlertid situasjonen at siktedes forsvarer den 13 desember - to dager etter utløpet av fristen - ber om å få utlånt dokumentene fra politiet for å få avgitt tilsvar til lagmannsretten. På dette tidspunktet kunne lagmannsretten når som helst avgjort kjæremålet også hensett til den fristen som var satt, og det er da vanskelig å se det forhold at saken ble avgjort allerede den 10 desember, som årsak til at siktede ikke fikk uttale seg om kjæremålet.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes