HR-1997-455-K - Rt-1997-1404
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-08-21 |
| Publisert: | HR-1997-00455-K - Rt-1997-1404 (379-97) |
| Stikkord: | Gjeldsordning |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Borgarting Lagmannsrett LB-1997-01413 K, Høyesterett HR-1997-00455 K, jnr 268/1997 |
| Parter: | Marianne Hille mot Statens lånekasse for utdanning |
| Forfatter: | Schei, Gjølstad, Coward |
| Lovhenvisninger: | Gjeldsordningsloven (1992) §4-8, Tvistemålsloven (1915) §404, §5-2, §5-4, Gjeldsordningsloven (1992) |
Marianne Hille søkte i januar 1997 om tvungen gjeldsordning. Ordningen omfatter seks kreditorer med krav på til sammen kroner 1.145 711, hvorav kroner 99.810 til Statens lånekasse for utdanning. Etter forslaget gis kreditorene en dekning på 5,5% og gjeldsordningsperioden er på 5 år.
Ved kjennelse 2 april 1997 stadfestet Oslo namsrett gjeldsordningen i overensstemmelse med forslaget.
Statens lånekasse for utdanning påkjærte kjennelsen til Borgarting lagmannsrett som 9 juni 1997 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Marianne Hilles forslag til tvungen gjeldsordning stadfestes ikke.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Marianne Hille har i rett tid påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Hun hevder at det foreligger feil ved lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking, og har i det vesentlige anført følgende:
Lagmannsretten har funnet at det er grunnlag for å holde Lånekassens krav utenfor en gjeldsordning med hjemmel i gjeldsordningsloven §4-8 bokstav g fordi det ville være støtende å inkludere studiegjelden i en gjeldsordning, men urimelig å nekte gjeldsordning i det hele. Ut fra lagmannsrettens premisser er det ikke mulig å bedømme om retten har foretatt en helhetsvurdering av de relevante momenter som har betydning når innholdet av gjeldsordningsloven skjønnsbestemte kriterier skal fastslås. Dette gjelder såvel "sterke grunner" i §4-8 bokstav g, "særlige grunner" for unntak fra lovens hovedregel om gjeldsordningsperiodens lengde i §5-2 og støtendekriteriet i §5-4.
Det synes som lagmannsretten kun har lagt vekt på at lånet er tatt opp i en insolvenssituasjon, at siste termin av lånet ble utbetalt etterat skritt var tatt for å få til en gjeldssanering, og at studielånet bedrer den kjærende parts inntektspotensiale, men ikke vurdert de relevante subjektive omstendigheter. Designutdanningen var en nødvendig omskolering på grunn av slitasjeskader i tidligere yrke. Da den kjærende part ble kjent med muligheten for å søke gjeldsordning, gjensto bare et halvt år av utdanningen, og på dette tidspunktet hadde hun ikke annet valg enn å fullføre studiet. Hun er eneforsørger for en gutt på 11 år, og det var derfor nødvendig for henne å heve den siste terminen av tildelt studielån.
Lagmannsretten har kommet til at det på grunn av de objektive omstendigheter ved stiftelsen av studiegjelden og gjeldens art foreligger slike særlige grunner til særbehandling av kravet som §4-8 bokstav g hjemler. Kriteriet etter §4-8 bokstav g er "sterke grunner". Av lagmannsrettens premisser kan det synes som om vurderingstemaet har vært "særlige grunner". Dette er vurderingstema etter §5-2 og har etter den kjærende parts syn et annet innhold. I Ot.prp.nr.81 (1991-92) side 41 fremgår at en indikasjon på om sterke grunner kan ansees å foreligge, er om det ville være støtende å inkludere kravet i en gjeldsordning. Det er dessuten presisert at studielån ikke skal gis særbehandling i kraft av sin art. Det er videre fremholdt i proposisjonen at det særlig er små krav man har hatt i tankene ved innføringen av unntaksbestemmelsen fra likebehandling av kreditorene. Det er også fremholdt at unntaksbestemmelsen må brukes med varsomhet.
Når det gjelder bestemmelsen i §5-2 har lovgiver nevnt studiegjeld med lang gjenværende løpetid som relevant ved vurderingen av om det bør fastsettes en lengre gjeldsordningsperiode enn 5 år, men det skal også her foretas en helhetsvurdering der momenter av sosial karakter må tillegges vekt. Det synes ikke som lagmannsretten har vurdert at den kjærende part har eneomsorgen for en sønn på 11 år. Det fremgår av lagmannsrettens premisser at retten ville funnet det "rimelig" med en lengre periode dersom lånet ikke hadde vært så ferskt. Den kjærende part kan ikke se at denne vurderingen bygger på en avveining av de relevante hensyn som skal vektlegges. Etter loven er det dessuten ikke tilstrekkelig at en lengre gjeldsordningsperiode kunne være "rimelig". Vilkåret etter §5-2 er at det skal foreligge "særlige grunner".
Den kjærende part hevder det ikke kan sies å foreligge slike grunner for særbehandling som kreves etter §4-8 bokstav g når det ikke er rettslig grunnlag for å anvende verken støtendekriteriet eller "særlige grunner"kriteriet i §5-2. Det er uansett ikke tilstrekkelig etter §4-8 bokstav g at det eventuelt kan virke støtende at kravet omfattes av gjeldsordningen.
Ved vurderingen av hva som skal til før det kan sies å foreligge sterke grunner til å fravike likebehandlingen av kreditorene, må det også tas hensyn til omfanget av den særbehandling som kreves. Ordlyden i §4-8 bokstav g innebærer en unntaksvis adgang til å gi bedre dekning for et krav, men utgangspunktet er at kravet skal omfattes av gjeldsordningen. Av hensyn til kreditorfellesskapet for øvrig, som også må tillegges vekt ved vurderingen etter §4-8 bokstav g, vil en løsning hvor ett krav holdes helt utenfor gjeldsordningen kreve sterkere grunner enn der hvor det gis en delvis bedre dekning innenfor rammen av en gjeldsordning.
Den kjærende part hevder det vil være oppsiktsvekkende om offentlige særlånsordninger skal kunne gis særbehandling innenfor en gjeldsordning.
Den kjærende part har nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves.
2. Marianne Hille tilkjennes saksomkostninger."
Statens lånekasse for utdanning har anført at lagmannsrettens kjennelsesgrunner er utfyllende og at det ikke foreligger noen saksbehandlingsfeil fra lagmannsrettens side.
Statens lånekasse for utdanning har videre anført at lagmannsrettens tolking av gjeldsordningsloven §4-8 bokstav g er korrekt. Det er presisert i forarbeidene til gjeldsordningsloven at studiegjeld ikke skal særbehandles alene i kraft av sin art. Disse uttalelsene i forarbeidene må forstås dithen at man ikke fant grunn til å særbehandle offentlige krav på generelt grunnlag, men at §4-8 bokstav g åpner for at studielån kan særbehandles i enkelte konkrete tilfeller. Det fremkommer verken av lovens ordlyd eller av forarbeidene til loven at studiegjeld aldri skal kunne falle inn under begrepet "fordring" i loven §4-8 bokstav g. En slik tolking av bestemmelsen vil innebære at studiegjeld forskjellsbehandles i forhold til annen gjeld, som i konkrete tilfeller vil kunne særbehandles i medhold av bestemmelsen. Alternativet vil i enkelte konkrete saker kunne bli at studiegjelden hindrer en gjeldsordning fordi det vil virke støtende at en skyldner får redusert dette kravet, jf kommentarene i Karnov bind 3 side 2864 note 65 og Ot.prp.nr.81 (1991-92) side 41.
Lagmannsrettens vurdering av hvorvidt det foreligger "sterke grunner" til at studiegjelden faller inn under gjeldsordningsloven §4-8 bokstav g er en skjønnsvurdering som ikke kan overprøves. Tilsvarende gjelder lagmannsrettens vurdering av hvorvidt en gjeldsordning er "støtende" etter gjeldsordningsloven §5-4 første ledd bokstav a. De momenter lagmannsretten har lagt til grunn for sin vurdering er relevante og i samsvar med praksis i gjeldsordningssaker.
Statens lånekasse for utdanning har nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse i sak nr 97-01413K: Marianne Hille opprettholdes.
2. Statens lånekasse for utdanning tilkjennes saksomkostninger."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at dets kompetanse i det videre kjæremål er begrenset etter tvistemålsloven §404. Utvalget kan prøve om det er feil i lagmannsrettens saksbehandling eller lovtolking. Bevisbedømmelsen og den konkrete rettsanvendelse kan utvalget ikke prøve.
Kjæremålsutvalget finner det klart at kjæremålet ikke kan føre frem og bemerker:
I sin kjennelse drøfter lagmannsretten først den mer generelle forståelse av gjeldsordningsloven §4-8 bokstav g. Etter å ha gjennomgått bestemmelsens forarbeider, uttaler retten dels om den generelle forståelsen og dels om den konkrete anvendelsen:
"Det synes etter dette temmelig klart at det under lovbehandlingen var forutsetningen at studielån i Statens lånekasse for utdanning i sin alminnelighet ikke kan anses å være av en slik art at det kan holdes utenfor gjeldsordningen med hjemmel i §4-8 bokstav g.
Lagmannsretten legger da også til grunn at bestemmelsen må forstås slik. Dette betyr imidlertid ikke at bestemmelsen ikke må kunne gis anvendelse etter konkret vurdering i særlige tilfeller, "dersom sterke grunner tilsier det", jf den siterte uttalelse i proposisjonen. De hensyn som taler for at bestemmelsen blir anvendt i denne saken er trukket frem i Lånekassens kjæremålserklæring.
Studielånet er i sin helhet opptatt etter at Marianne Hille åpenbart var insolvent, og siste del av lånet er dessuten hevet etter at hun hadde tatt formelle skritt for å oppnå en gjeldsordning. Utdanningen må antas å ha bedret hennes inntektspotensiale, både på kort og særlig på lang sikt. Det kan da virke støtende, særlig i forhold til andre utdanningssøkende, at hun skal kunne få sanert gjenstående studielån etter å ha betalt en forholdsvis beskjeden dividende i et forholdsvis kort tidsrom. På den annen side vil det være urimelig helt å nekte henne en gjeldsordning. Etter lagmannsrettens oppfatning er det i denne saken heller ingen god løsning å la studielånet inngå i en gjeldsordning med en lengre gjeldsordningsperiode enn fem år. En slik løsning kunne eventuelt ha vært rimelig dersom studielånet ikke hadde vært tatt opp etter at skyldneren var insolvent og til dels også etter at gjeldsordningsprosedyren var innledet."
Retten drøfter så om det vil virke støtende overfor de øvrige kreditorene om studielånet her blir gitt særbehandling. Ut fra de konkrete omstendigheter finner retten at det ikke er tilfellet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg kan ikke se at lagmannsrettens kjennelse gir uttrykk for noen uriktig lovtolking. De hensyn som er vektlagt i den konkrete vurdering, ligger innenfor rammen av det som kan hensyntas. Den konkrete rettslige vurdering kan utvalget som påpekt ikke prøve i det videre kjæremål. Den begrunnelse som er gitt er tilstrekkelig, og det er heller ikke andre mangler ved lagmannsrettens saksbehandling.
Kjæremålet må etter dette forkastes. Statens lånekasse har nedlagt påstand om saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kravet tas til følge og omkostningene settes til kroner 1.000.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Marianne Hille til Statens lånekasse for utdanning 1.000 - ettusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen.