HR-1997-46-A - Rt-1997-1312
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1997-08-19 |
| Publisert: | HR-1997-00046-A - Rt-1997-1312 (351-97) |
| Stikkord: | Strafferett, Bedrageri, Straffutmåling, Selskapsrett |
| Sammendrag: | Dissens: 4-1 |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00046 A, snr 18/1997. |
| Parter: | Påtalemyndigheten (Aktor: førstestatsadvokat Einar Høgetveit) mot 1. A (Forsvarer: advokat Ole Jakob Bae) 2. B (Forsvarer: advokat Arne Meltvedt). |
| Forfatter: | Gussgard, Dolva, Stang Lund, Aasland, Dissens: Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §270, §271, §52, §53, §54, §62, §63, §275, §276, §286, §288, EMK (1999), EMK (1999), Aksjeloven (1976) §17-1, §3-5, §4-1, §4-6, §4-7, §4-8, §4-9, Straffeprosessloven (1981) §8, §323 |
Dommer Gussgard: Bergen byrett avsa 28 november 1995 dom med slik domsslutning:
"1. A, født xx.xx.1936 og B, født xx.xx.1954, finnes skyldige i overtredelse av straffeloven §271 jfr. §270 første ledd nr. 1 jfr. annet ledd, aksjeloven §17-1 tredje ledd 2. straffalternativ jfr. samme lovs §4-1, første ledd jfr. §4-8 første ledd, samme lovs §4-7 annet ledd jfr. 3. ledd og samme lovs §3-5 første ledd samt aksjeloven §17-1 annet ledd jfr. samme lovs §4-6 annet ledd jfr. første ledd jfr. §4-9, tredje ledd.
I medhold av straffeloven §52 nr. 1 utsettes fastsetting av straff med prøvetid 2 - to - år for begge de domfelte.
2. A, født xx.xx.1936, frifinnes for post 1 og post 4 i tiltalebeslutning av 27. januar 1994.
3. B, født xx.xx.1954, frifinnes for post 1, post 2.3 og post 4 i tiltalebeslutning av 27. januar 1994.
4. Saksomkostninger ilegges ikke."
Økokrim statsadvokatembeter anket over straffutmålingen og begjærte anken fremmet direkte for Høyesterett, jf straffeprosessloven §8 og §323. For det tilfelle at de domfelte anket over bevisbedømmelsen og ankene ble fremmet for lagmannsretten, fremsatte påtalemyndigheten subsidiært fullstendig anke for de poster i tiltalebeslutningen som de tiltalte var frifunnet for.
Samtykke til å bringe anken direkte inn for Høyesterett ble ikke gitt. De domfelte motanket over bevisbedømmelsen vedrørende samtlige forhold de var funnet skyldige i. Ved Gulating lagmannsretts beslutning 9 februar 1996 kom saken til ny fullstendig prøving for lagmannsretten. Dom ble avsagt 14 mars 1997. Skyldspørsmålet ble avgjort på samme måte som i byretten. Dommen har slik domsslutning:
"1. A, født xx.xx.1936, dømmes for tre overtredelser av straffeloven §271 jf. §270 første ledd nr 1 jf. annet ledd fire overtredelser av aksjeloven §17-1 tredje ledd 2. straffalternativ - jf. aksjeloven §4-1 første ledd jf. §4-9 første ledd jf. §4-8 første ledd - jf. aksjeloven §3-5 første ledd fire overtredelser av aksjeloven §17-1 annet ledd nr 1 - jf. aksjeloven §4-6 annet ledd, jf. §4-9 tredje ledd alt sammenholdt med straffeloven §62 første ledd og §63 andre ledd til en straff av fengsel i tre og ett halvt år hvorav tre år gjøres betinget med en prøvetid på to år, jfr straffeloven §52, §53, §54.
A frifinnes for fem overtredelser av straffeloven §276 jfr §275. Saksomkostninger idømmes ikke.
2. B, født xx.xx.1954, dømmes for to overtredelser av straffeloven §271 jf. §270 første ledd nr 1 jf. annet ledd tre overtredelser av aksjeloven §17-1 tredje ledd 2. straffalternativ - jf. aksjeloven §4-1 første ledd jf. §4-9 første ledd jf. §4-8 første ledd - jf. aksjeloven §3-5 første ledd tre overtredelser av aksjeloven §17-1 annet ledd nr 1 - jf. aksjeloven §4-6 annet ledd, jf. §4-9 tredje ledd alt sammenholdt med straffeloven §62 første ledd og §63 andre ledd til en straff av fengsel i tre og ett halvt år hvorav tre år gjøres betinget med en prøvetid på to år, jfr straffeloven §52, §53, §54.
B frifinnes for fem overtredelser av straffeloven §276 jfr §275 og en overtredelse av straffeloven §271, jfr §270 første ledd nr 1 jfr annet ledd og en overtredelse av aksjeloven §17-1 tredje ledd 2. straffalternativ og en overtredelse av aksjeloven §17-1 annet ledd nr 1.
Saksomkostninger idømmes ikke."
Det var dissens om straffutmålingen, idet to av meddommerne stemte for at straffen i sin helhet skulle gjøres betinget.
Om saksforholdet og de domfeltes personlige forhold viser jeg til dommene.
De domfelte anket til Høyesterett over straffutmålingen. B anket også over saksbehandlingen for ett av de forhold han var funnet skyldig i. Økokrim motanket over lovanvendelsen og saksbehandlingen for ett av de forhold der det var avsagt frifinnende dom. Høyesteretts kjæremålsutvalg besluttet 28 mai 1997 å tillate ankene over straffutmålingen fremmet for Høyesterett. For øvrig ble ankene nektet fremmet.
De straffbare forhold gjelder utstedelse av aksjer i X - - - AS i 1986-87 og omsetning av disse i markedet, uten at det forelå de nødvendige vedtak etter aksjelovgivningen. Aksjene ga på utstedelsestiden ikke noen selskapsrettslig posisjon - de var ugyldige.
Selskapet var stiftet av de domfelte og to andre personer i 1981, med formål blant annet å eie eller disponere visningsrettigheter for fjernsyn og video. Opp gjennom 1980-tallet ble det gjennomført en rekke aksjeemisjoner og oppkjøp av andre selskaper. På den tiden de straffbare handlingene fant sted, var selskapet børsnotert. A var styreformann fra sommeren 1983 til juni 1986 og fra desember samme år til juli 1987. Han var styremedlem i selskapet og konsernsjef for X-konsernet fra juni 86 til desember samme år. B var administrerende direktør i selskapet fra høsten 1983 til desember 1986, styremedlem fra 1981 til januar 1986 og fra desember 1986 til mars 1987. I sistnevnte tidsrom var han også konsernsjef i X-konsernet. Offentlig gjeldsforhandling ble åpnet i X - - - AS 2 juli 1987.
Ett av bedrageriforholdene som de begge er dømt for, har sammenheng med en avtale om delvis overtakelse av selskap i et dansk konsern, AS Y - - - Kompagnie. Det heter om dette i lagmannsrettens dom blant annet:
"Etter at det var inngått en avtale om delvis overtagelse av selskaper i AS Y - - - Kompagnie, heretter benevnt Y, - - - - -, ble det som sluttoppgjør for kjøpet, i stedet for kontant betaling, den 29. oktober 1986 utstedt 220.000 aksjer i X. Aksjene ble ikke overgitt Y, men ble etter avtale med Y, solgt gjennom Xs meglere i markedet, i hovedsak til USA. Kjøperne betalte brutto kr 48400000,- og av dette nyttet X den vesentlige del av nettoprovenyet på kr 47400000,- til å betale Y i henhold til overtakelsesavtalen. Det påståtte straffbare forhold består i at utstedelsen av aksjene skjedde uten nødvendig fullmakt fra styret og at aksjeloven bestemmelser om utstedelse av aksjer ikke ble overholdt, således at de fornærmede ble forledet til å formidle og å kjøpe aksjer som på utstedelsestiden var verdiløse og ugyldige med det resultat at de fornærmede kunne lide tap."
Videre er de begge dømt for grovt bedrageri og overtredelser av aksjeloven ved urett messig å ha bevirket utbetaling av et pengebeløp som var pantsatt til Sparebanken ABC. Om dette heter det i lagmannsrettens dom blant annet:
"For å få frigitt midler bundet opp i ABC-bank lot A Bergen Bank aksjonærservice utstede i alt 120.000 X-aksjer pålydende B for 60.000 aksjer og A for 60.000 aksjer. Disse 120.000 aksjer ble så lagt inn som pant i ABC-bank i Bergen hvoretter ABC-bank utbetalte kr 8875000,- den 7. januar 1987 til Nevi. Beløpet tilsvarer skyldige renter på konsortielånet hos Nevi som forfalt 30. desember 1986."
Det tredje grove bedrageriet - benevnt "Zsaken"- er det bare A som er dømt for. Forholdet gjaldt utstedelse av 76 200 aksjer i X 23 januar 1987. Det forelå gyldig generalforsamlingsvedtak som dekket aksjeutstedelsen, men det var ikke fattet nødvendig styrevedtak.
De domfeltes handlinger medførte ikke tap. De nødvendige vedtak ble foretatt i ettertid. I Ysaken skjedde dette 10 desember 1986, i Zsaken 21 februar 1987. Forholdet vedrørende ABC-bank ble avdekket, og banken godtok at A da stilte andre aksjer som sikkerhet. Godkjenning av denne aksjeutstedelsen skjedde ikke.
Det var også tatt ut tiltale etter straffeloven §276 jf §275 - grov utroskap - for de samme forhold som var subsumert under straffeloven §271, jf §270 første ledd nr 1 jf annet ledd. Lagmannsretten fant ikke at de tiltalte hadde handlet med den nødvendige subjektive skyld i forhold til X - - - som fornærmet, og de ble frifunnet for dette.
Tidsforløpet står sentralt ved vurderingen av straffutmålingen i denne saken. Statsadvokaten beordret etterforskning og de første avhør ble foretatt høsten 1987. Den 18 september 1990 forelå siktelser for tre av de grove bedrageriene som den endelige tiltalen gjaldt. Sommeren 1991 ble saken overført til Økokrim som beordret etterforskning i forholdet knyttet til AS Y Kompagnie. Økokrim tok ut den første tiltalebeslutningen i saken 16 desember 1992, en ny tiltalebeslutning ble tatt ut 8 august 1993, og den endelige tiltalebeslutningen forelå 27 januar 1994. Den var en del redusert i forhold til den første tiltalebeslutningen. Hovedforhandling i byretten startet 21 august 1995, i lagmannsretten 13 januar 1997.
De domfelte har særlig fremhevet:
Saken må forstås på bakgrunn av de forhold som rådet på finansmarkedet da de straffbare handlingene fant sted - i "jappetiden".
Det oppsto ikke tap som følge av de domfeltes handlinger. Fare for tap besto bare i korte tidsrom. De domfelte handlet for å fremme selskapets, aksjonærenes og de ansattes interesser, ikke med sikte på personlig vinning. De ble frifunnet for tiltalen for utroskap. Disse forhold må få stor betydning for straffutmålingen. Det må også legges vekt på at de var meget samarbeidsvillige overfor politiet under etterforskningen.
De domfelte kan bare i liten grad belastes for den lange tiden som er gått. Derimot er det grunnlag for å klandre politi og påtalemyndighet for altfor sen saksbehandling. I realiteten var de straffbare forhold avdekket på et meget tidlig tidspunkt. Tid som medgikk til behandling av forhold som ikke ledet til tiltale eller ble frafalt etter at den første tiltale beslutning forelå, kan under ingen omstendighet medregnes ved vurdering av hva som kan anses som rimelig tid. Det bestrides at saken var særlig kompleks. Det er vist til Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 6 nr 1 og Rt-1996-173.
For så vidt gjelder A er det redegjort for hans helsetilstand.
Etter de domfeltes mening tilsier tidsforløpet at utmålingen av straff bør utstå, i hvert fall bør hele straffen gjøres betinget. En fengselsstraff på 3 år og 6 måneder anses uansett for strengt i forhold til de straffbare forholds grovhet.
De domfelte har begge nedlagt slik påstand:
"Fastsetting av straff utsettes."
Påtalemyndigheten har særlig fremhevet:
De straffbare handlingene medførte en høyst reell fare for tap. Det var på denne tiden meningsforskjell i styret om hvorvidt selskapet burde ekspandere så raskt som de domfelte ønsket. Det var ikke kurant med styrets etterfølgende godkjennelse verken i Y- eller i Zsaken. Avdekning av at selskapets ledende tillitsmenn utstedte aksjer på egen hånd kunne lett ført til sammenbrudd i selskapet, i hvert fall tap av tillit i markedet og dermed tap for aksjonærene.
Selv om de tiltalte ble frifunnet for utroskap, må tillitsbruddene overfor selskapet trekkes inn i skjerpende retning.
Spørsmålet om de domfelte handlet ut fra et personlig vinningsmotiv må ses i en større sammenheng, slik lagmannsretten har gjort. De hadde store aksjeinteresser i selskapet og ledende stillinger.
Det er ingen uenighet om at tidsforløpet må få betydelig innvirkning på straffutmålingen, men lagmannsretten har tatt tilstrekkelig hensyn til dette. Påtalemyndigheten er uenig i en del av lagmannsrettens vurderinger når det gjelder fremdriften i saken. I særlig grad gjelder dette lengden av den tiden som må tilskrives de tiltalte og deres forsvarere, som krevde urimelig lang tid for forberedelse til hovedforhandlingen og kom med flere unødige, tidkrevende innspill. Det bestrides at påtalemyndigheten kan klandres for tidsbruken. Henleggelse av noen av de forhold som var tatt med i den første tiltalebeslutningen, ble gjort for å forenkle saken og dermed få den raskere opp for retten. Det understrekes at saken var kompleks. Ved vurderingen av rimeligheten av medgått tid, må saken vurderes slik den forelå for politi og påtalemyndighet, uavhengig av hvilke forhold som ble tatt med i den endelige tiltalebeslutningen.
Påtalemyndigheten har nedlagt slik påstand:
"Ankene forkastes."
Jeg er kommet til at ankene må tas til følge slik at hele fengselsstraffen gjøres betinget.
Innledningsvis vil jeg bemerke at selv om Høyesterett har full kompetanse til å prøve bevisførselen under straffespørsmålet, vil det faktiske grunnlaget Høyesterett har i en så omfattende sak som denne, ikke være like godt som for lagmannsretten. Jeg nevner at saken der gikk over 26 rettsdager, og det ble hørt 30 vitner. Bevissituasjonen tilsier at lagmannsrettens vurdering tillegges vesentlig vekt når det gjelder omtvistede momenter av betydning for straffespørsmålet. I vår sak får dette særlig betydning for vurderingene knyttet til tidsforbruket.
Saken gjelder svært alvorlige forhold og meget store beløp. Selv om det ikke oppsto tap som direkte følge av de straffbare forhold, må tapsfaren for de fornærmede og også for andre ha vært betydelig. De helt sentrale bestemmelser i aksjeloven om utvidelse av aksjekapitalen er neglisjert. Dersom det ble kjent at det var utstedt ugyldige aksjer i et børsnotert selskap, kunne det få alvorlige følger for tilliten til selskapet, uavhengig av om de formelle krav senere ble oppfylt og aksjene da ble ansett gyldige. Både selskapets aksjonærer og også dets kreditorer ville kunne lide tap.
Lagmannsretten har hatt samme syn. Når det gjelder forholdet til Y har retten blant annet uttalt:
"Dersom aksjeutstedelsen og omstendigheten rundt den var blitt allment kjent, er det ikke gitt at styret raskt ville ha "reparert" manglene. Det står for lagmannsretten som åpenbart at det her var en betydelig risiko for at kjøperne kunne lide tap om det ble kjent at administrasjonen på egen hånd satte i gang med aksjeutstedelse i dette omfang for å inngå en avtale styret på den tiden var imot."
Selv om de domfelte ble frikjent for utroskap, må det ved straffutmålingen legges vekt på de tillitsbrudd de begikk overfor selskapet ved å misbruke sine stillinger.
De domfelte har sterkt fremhevet at de ikke handlet for å oppnå personlig vinning. Lagmannsretten har ikke ansett dette som en dekkende beskrivelse av situasjonen, noe jeg er enig i. De hadde ikke ubetydelige aksjeposter i selskapet og fremtredende stillinger. En økonomisk krise for selskapet ville utvilsomt rammet dem sterkt økonomisk og hatt stor betydning for deres omdømme.
For slike forhold som de domfelte er funnet skyldige i, må utgangspunktet være at det skal utmåles en langvarig ubetinget fengselsstraff. Jeg finner ikke grunnlag for å fravike lagmannsrettens vurdering av at de bør ilegges samme straff og viser til lagmannsrettens uttalelser om dette. Lengden av den fengselsstraffen lagmannsretten enstemmig er kommet frem til, kan ikke anses uforholdsmessig og bør etter min mening opprettholdes. Derimot er jeg som nevnt blitt stående ved at straffen i sin helhet bør gjøres betinget. Dette skyldes alene den lange tiden som er gått. Om forholdet mellom norsk straffelovgivning og EMK artikkel 6 nr 1 og artikkel 13 viser jeg til avgjørelsen i Rt-1996-173. Jeg finner - på samme måte som i den saken - at det ikke er grunn til en nærmere vurdering av om tidsforbruket må anses i strid med artikkel 6 nr 1.
Partene er enige om at senhøstes 1987 bør være utgangspunktet for beregning av tidsforløpet. Å bringe saken frem til rettskraftig dom har dermed tatt nær innpå 10 år. Dette er i seg selv en svært lang tid. I nevnte avgjørelse fra 1996 heter det at det nødvendige tidsforløp i en omfattende økonomisk straffesak ikke kan få særlig betydning ved straffutmålingen. Jeg antar imidlertid at det må gjøres en modifikasjon i dette for særdeles lange tidsforløp, med mindre hovedårsaken klart er domfeltes eget forhold, f eks der han har unnveket og det derfor ikke har vært mulig å få saken opp innen rimelig tid.
Tidsforløpet i vår sak har flere årsaker. Lagmannsretten har foretatt en omfattende drøftelse av dette og har konkludert med at ca 3 av de 9 1/2 år saken den gang hadde tatt, ikke kunne regnes som del av "rimelig tid" og heller ikke kunne tilregnes de domfelte. Men det ble også gitt uttrykk for at en del av tidsbruken skyldtes utspill fra forsvarernes side, utspill som fremsto som forsøk på å forhale berammelsen. Ca 1 år av tidsbruken ble tilskrevet de tiltalte.
Et omtvistet punkt under prosedyren for Høyesterett har vært på hvilken måte en skal bedømme bruk av tid på forhold som ikke har ledet til endelig tiltale for domstolene. I en økonomisk straffesak, der politiet får seg forelagt innberetning fra bostyre, eller som her fra en gjeldsnemnd, der det pekes på flere mistenkelige forhold, må politiet få rimelig tid til å etterforske forholdene i sin helhet uten at de tiltalte som hovedregel kan påberope seg urimelig langt tidsforbruk alene av den grunn at ikke alle forhold leder til endelig tiltale. I vår sak ble blant annet selskapets regnskapsførsel gjennomgått, og undersøkelsene var tidkrevende. Jeg finner det klart at medgått tid til slike undersøkelser i utgangspunktet ikke kan få betydning for straffutmålingen i en situasjon der selskapet var insolvent og det forelå mistanke om flere straffbare forhold. Jeg nevner at tiltalebeslutningen av 16 desember 1992 gjaldt omfattende overtredelser av straffeloven §286 2. punktum jf 1. punktum jf §288 første ledd og andre bestemmelser, forhold som senere ble frafalt av prosessøkonomiske grunner. Selv om det selvsagt ikke kan legges til grunn at de domfelte var skyldige i forhold som ikke kom til pådømmelse, må det ved vurderingen av tidsforløpet tas hensyn til at det dreide seg om etterforskning av et stort selskapskompleks hvor utsorteringen av de straffbare forhold nødvendigvis måtte ta tid.
Det fremstår således etter min mening som klart at en omfattende og tidkrevende etterforskning var nødvendig, og da denne var avsluttet, gjensto et stort arbeid både for påtalemyndigheten i forbindelse med tiltalebeslutning og for forsvarerne. Uansett dette er også påtalemyndigheten enig i at tidsforløpet har vært for langt og må få betydning for straffutmålingen. Den forsinkelse som skyldtes at saken i 1991 ble overtatt av Økokrim, må komme de tiltalte til gode. Jeg finner ellers ikke grunn til å gå inn på de enkelte forhold som har eller kan ha forsinket saksbehandlingen.
De domfelte har gjort seg skyldige i svært alvorlige forhold, men etter min vurdering er det ikke kriminalpolitiske grunner som tilsier at de i dag, 10 år etter at etterforskningen startet, bør sone fengselsstraff.
Jeg stemmer for denne dom:
I lagmannsrettens dom gjøres for begge de domfelte den endring at fullbyrdelsen av hele fengselsstraffen utsettes etter reglene i straffeloven §52, §53, §54 med en prøvetid på 2 - to - år.
Dommer Tjomsland: Jeg er blitt stående ved at ankene bør forkastes.
Jeg deler førstvoterendes vurdering av de straffbare forhold som de domfelte har begått. Jeg er videre enig med henne i at tidsforløpet må tillegges betydelig vekt ved straffutmålingen. Dette har imidlertid lagmannsrettens flertall etter mitt syn i nødvendig grad gjort når den har fastsatt at tre år av fengselsstraffene - på tre år og seks måneder - skal være betinget. Etter min vurdering er det for øvrig grunn til å anta at forhold på forsvarersiden må tilskrives en større andel av det unødige tidsforbruket enn det lagmannsretten har konkludert med.
Dommer Dolva: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Gussgard.
Dommer Stang Lund: Likeså.
Dommer Aasland: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne dom:
I lagmannsrettens dom gjøres for begge de domfelte den endring at fullbyrdelsen av hele fengselsstraffen utsettes etter reglene i straffeloven §52, §53, §54 med en prøvetid på 2 - to - år.