HR-1997-468-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-08-27 |
| Publisert: | HR-1997-00468k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Gulating lagmannsrett LG-1996-01752 - Høyesterett HR-1997-00468K , jnr 236/1997 |
| Parter: | A (advokat Kari E Hjortås) mot B (advokat Marie J Albrektsen) |
| Forfatter: | Skåre, Schei, Gjølstad |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §180 |
Saken gjelder saksomkostninger.
I sak om daglig omsorg avsa X byrett den 12 juni 1996 dom med slik slutning:
"1. A skal ha den daglige omsorgen for C, født xx.xx.1988 og D, født xx.xx.1990.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
B anket saken inn for Gulating lagmannsrett, som 27 mai 1997 avsa dom med slik slutning:
"1. B skal ha den daglige omsorgen for C, født xx.xx.1988 og D, født xx.xx.1990.
2. A tilpliktes å betale saksomkostnigner for lagmannsretten til B med kr 24828,- tjuefiretusenåttehundreogtjueåtte - innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelse av dommen."
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse. Det hevdes at avgjørelsen er i strid med lovens system når ikke saksomkostningene er blitt delt. Barnefordelingssaker er svært spesielle for den enkelte mor og far, og Høyesterett har i en rekke tilfeller delt saksomkostningene i saken uavhengig av hvilket resultat underrettene kom til. I herværende sak har lagmannsretten i tillegg lagt vekt på andre momenter enn det byretten gjorde.
Det hevdes videre at det foreligger saksbehandlingsfeil ved at domsgrunnene er så mangelfulle at Høyesteretts kjæremålsutvalg ikke kan prøve lovanvendelsen. Ut over en henvisning til tvistemålsloven §180 annet ledd jf §172 første ledd og det at B vant frem med sin påstand, er det ikke gitt noen begrunnelse for hvorfor A er pålagt hele sakens omkostninger.
I tillegg er det feil i domsslutningen at B er tilkjent saksomkostninger når hun har hatt fri saksførsel for lagmannsretten.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. I Gulating lagmannsretts dom 27 mai 1997 i sak 96-01752 gjøres følgende endring i dommens punkt 2:
"Hver av partene bærer sine egne saksomkostninger."
2. Det offentlige/A tilkjennes saksomkostninger for Kjæremålsutvalget med kr 2000,00."
B har tatt til motmæle. Hun hevder at kjæremålet over lovanvendelsen i realiteten retter seg mot lagmannsrettens rimelighetsvurdering av om unntaksreglene bør anvendes, og at det ligger utenfor Høyesteretts kjæremålsutvalgs kompetanse å vurdere denne.
Når det gjelder anførselen om mangelfulle domsgrunner, hevdes det at det ikke kreves noen begrunnelse for hvorfor den parten som vinner en sak fullstendig blir tilkjent saksomkostninger.
Det at domsslutningen ikke nevner det offentlige, men derimot sier at det er B som tilkjennes saksomkostninger, kan ikke ha hatt betydning for avgjørelsens innhold.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Gulating lagmannsretts dom, punkt 2, stadfestes.
2. B eller det offentlige tilkjennes saksomkostninger for kjæremålsutvalget med kr 2000,-."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Lagmannsretten har ikke endret byrettens omkostningsavgjørelse om at hver av partene skulle bære sine omkostninger, og har begrunnet dette med at omstendigheter som lagmannsretten tilla vekt ikke gjorde seg gjeldende i samme grad da saken ble behandlet for byretten. For så vidt gjelder saksomkostninger for lagmannsretten har retten uten ytterligere begrunnelse bygget på tvistemålsloven §172 første ledd. I sin alminnelighet er det ikke nødvendig å begrunne at unntaksregelen i annet ledd ikke er anvendt, og utvalget kan ikke se at det er en mangel at lagmannsretten her ikke sier noe om dette. Som nevnt er det særskilt begrunnet hvorfor byrettens omkostningsavgjørelse ikke ble endret, og det kan ikke ha betydning at det dreiet seg om en sak om barnefordeling. Riktignok er det slik at §172 annet ledd ofte brukes i saker om barnefordeling, men det kan ikke sies å foreligge noen form for presumsjon for bruk av annet ledd i disse sakene som tilsier at det må begrunnes særlig når den alminnelige hovedregel benyttes.
Kjæremotparten hadde fri sakførsel for lagmannsretten og den kjærende part har påpekt at saksomkostningene skulle ha vært tilkjent det offentlige. Det er imidler tid etter utvalgets mening ingen grunn til å rette konklusjonen.
Kjæremålet må etter dette forkastes. Den kjærende part må i medhold av tvistemålsloven §180 første ledd pålegges å betale omkostningene ved sakens behandling i Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremotparten har fri saksførsel. Beløpet settes til kroner 2 700.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Kjæremålet forkastes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler A til det offentlige 2 700 - totusensyvhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.