Hopp til innhold

HR-1997-469-S - Rt-1997-1697

Fra Rettspraksis


Instans: Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato: 1997-10-10
Publisert: HR-1997-00469-S - Rt-1997-1697 (458-97)
Stikkord: Sivilprosess, Spørsmål om rettergangsbot
Sammendrag:
Saksgang: Høyesterett HR-1997-00469 S, jnr 385/1997
Parter:
Forfatter: Bugge, Gussgard, Aarbakke
Lovhenvisninger: Domstolloven (1915) §213, §216, Straffeloven (1902) §80, §200, Straffeprosessloven (1981) §388


Saken gjelde krav om ileggelse av rettergangsstraff.

Bergen forhørsrett avsa 12 juni 1997 kjennelse med slik slutning:

"1. Bergen forhørsrett har ikke kompetanse til å behandle sak nr. 16212/95, sak nr. 15251/96, sak nr. 24009/95 og sak nr. 20046/96 eller As påstand om forsømmelig opptreden m.v. fra politiadjutant Bs side og As begjæring avvises når det gjelder disse sakene.

2. As begjæring tas ikke til følge for sak nr. 11048/96, sak nr. 11657/96, 15421/96 og sak nr. 18551/96 a og b.

3. For sak nr. 16395/96 unnlater retten å ta stilling til ansvarsspørsmålet, jfr. domstolloven §216 første ledd.

4. As begjæring om å pålegge politiet å oppgi navn på de tjenestemenn som pågrep ham 22.02.97 tas ikke til følge."

A påkjærte forhørsrettens kjennelse til Gulating lagmannsrett som 28 juli 1997 avsa kjennelse med slik slutning:

"Kjæremålet forkastes."

A har påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg på grunn av feil i saksbehandlingen og lovanvendelsen. Han anfører at han ba lagmannsretten om frist til å begrunne kjæremålet, men mottok først brev fra lagmannsretten om dette samme dag som kjennelsen ble avsagt. Både forhørsrettens og lagmannsrettens kjennelser er mangelfullt begrunnet. Han anfører videre at forhørsretten og lagmannsretten har forstått loven feil, når de unnlater å ta stilling til ansvarsspørsmålet, under henvisning til domstolloven §216 første ledd. Vilkåret for å unnlate å ta stilling til ansvarsspørsmålet er at det klanderverdige forhold kan gjøres til gjenstand for særskilt sak. I dette tilfellet kan ikke A reise privat straffesak fordi fristen etter straffeloven §80 er ute, og det tilsier at lagmannsretten plikter å avgjøre straffespørsmålet etter domstolloven §200. Det er lagt ned slik påstand:

"Forhørsrettens og lagmannsrettens kjennelser oppheves."

Høyesteretts kjæremålsutvalg vil bemerke:

I kjæremålet til lagmannsretten av 29 juni 1997 anga A at begrunnelse ville bli gitt "i løpet av kommende uke". Da slik begrunnelse ikke kom, sendte forhørsretten 18 juli 1997 saken til lagmannsretten, der den ble avgjort 28 juli 1997.

Kjæremålsutvalget finner at det ikke var noen saksbehandlingsfeil av lagmannsretten at A ikke ble gitt ytterligere frist for å begrunne kjæremålet, eller at meddelelse om dette først ble gitt samtidig med forkynnelsen av kjennelsen. A hadde hatt meget lang tid til å begrunne kjæremålet.

Når det gjelder kjæremålet vedrørende lagmannsrettens forståelse av domstolloven §216 første ledd, er kjæremålsutvalgets kompetanse begrenset til å gjelde lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking, jf straffeprosessloven §388.

Kjæremålet gjelder avgjørelsen av sak nr 16395/96 for forhørsretten, der retten i medhold av domstolloven §216 første ledd har unnlatt å foreta realitetsavgjørelse. Forhørsretten fant at saken ikke uten vanskelighet eller opphold kunne bli tilstrekkelig opplyst uten særskilt søksmål eller tiltale. Å klarlegge saken, ville etter forhørsrettens mening medføre et omfattende arbeid, og saken ville få et omfang tilnærmet det en hovedforhandling ville kreve.

Lagmannsretten har henholdt seg til forhørsrettens begrunnelse.

Etter kjæremålsutvalgets oppfatning har lagmannsretten ikke lagt til grunn noen uriktig tolking av domstolloven §216 første ledd. Bestemmelsen åpner for at ansvarsspørsmålet, når det er nødvendig for at saken skal bli tilstrekkelig opplyst, kan bli avgjort i de ordinære former for avgjørelse av straffesaker eller sivile krav, og er en rettssikkerhetgaranti for den som stilles til ansvar. Den må gjelde også der spørsmål om ansvar i anledning etterforskning er brakt inn for forhørsretten i medhold av domstolloven §213 femte ledd, og uavhengig av om fristen for privat straffesak eventuelt skulle være gått ut.

Kjæremålet blir å forkaste.

Avgjørelsen er enstemmig.

Slutning :

Kjæremålet forkastes.