HR-1997-47-B - Rt-1997-1055
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1997-06-18 |
| Publisert: | HR-1997-00047-B - Rt-1997-1055 (276-97) |
| Stikkord: | Forsikringsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Borgarting Lagmannsrett LB-1995-01412 A, Høyesterett HR-1997-00047 B, nr 279/1996 |
| Parter: | Försäkringsaktiebolaget Atlantica (Advokat Trond Eilertsen - til prøve) mot Skadeforsikringsselskapenes Garantiordning (Advokat Erik Keiserud) |
| Forfatter: | Oftedal Broch, Gussgard, Bugge, Backer, Smith |
| Lovhenvisninger: | Forsikringsvirksomhetsloven (1988) §11-5, LOV-1902-11-06, Forsikringsselskapsloven (1911), Dekningsloven (1984) §9-1, §9-2, §9-3, §11-2, §11-3, §11-4, §13-6, §13-8, §9-1, §9-3, Forsikringsvirksomhetsloven (1988), Forsikringsavtaleloven (1989) §1-1, Forsikringsavtaleloven (1989), Banksikringsloven (1996) §4-11, §6-11, Banksikringsloven (1996) |
Saken gjelder hvorvidt reassuransekrav i skadeforsikring har fortrinnsrett etter forsikringsvirksomhetsloven §11-5 første ledd når et forsikringsselskap er under offentlig administrasjon.
Star Forsikring AS ble ved Finansdepartementets vedtak 2 april 1993 satt under offentlig administrasjon, jf forsikringsvirksomhetsloven §11-2. Samme dag ble det oppnevnt et administrasjonsstyre etter lovens §11-3. Kredittilsynet vedtok i september 1993 etter anbefaling fra administrasjonsstyret at selskapet skulle avvikles.
Under administrasjonsstyrets prøving av fordringene oppsto det tvist om hvorvidt bare direkte forsikringskrav eller også reassuransekrav har fortrinnsrett etter forsikringsvirksomhetsloven §11-5 første ledd, som lyder slik:
"Når et forsikringsselskap er under offentlig administrasjon, skal fordringer som følger av forsikringsavtaler dekkes før andre fordringer, unntatt massefordringer. Dekningsloven av 8. juni 1984 nr. 59 §9-2 første ledd nr. 2 og 3 gjelder tilsvarende."
Fordringsmassen i selskapet utgjør ca 690 mill kroner. Herav oppgis direkte forsikringskrav til 300 mill kroner, krav ifølge reassuranse til 350 mill kroner og andre typer krav til ca 40 mill kroner.
Skadeforsikringsselskapenes Garantiordning, som er opprettet i medhold av forsikringsvirksomhetsloven §9-1 og består av alle selskaper som har konsesjon til å drive direkte skadeforsikring, har til oppgave etter §9-3 "å forhindre eller redusere tap for de sikrede etter forsikringskontraktene". Garantiordningen har dekket de direkte forsikretes krav og trer da etter §9-3 tredje ledd inn i de sikretes krav mot selskapet.
Til skiftesamlingen 28 november 1994 hadde administrasjonsstyret innstilt reassuransekravene som prioritert. Skadeforsikringsselskapenes Garantiordning protesterte mot dette. Skifteretten ga Garantiordningen frist for å reise tvist om reassuransekravenes fortrinnsrett, og bestemte at Garantiordningen i så fall skulle velge ut en fordringshaver til et reassuransekrav. Avgjørelsen i forhold til denne fordringshaveren ville så bli lagt til grunn overfor samtlige reassuransekravshavere.
Försäkringsaktiebolaget Atlantica - heretter kalt Atlantica - ble valgt. Selskapet hadde gjenforsikret sitt ansvar etter en direkte forsikring mot tidstap (loss of hire) som var tegnet av partrederiet MT "OKARINA". Skipet led tidstap i forsikringsperioden og Atlantica utbetalte det beløp som nå i medhold av reassuransen kreves tilbake fra Star Forsikring AS.
Ved kjennelse av 10 mars 1995 ga Oslo skifterett Atlantica medhold i at reassuransekravet var fortrinnsberettiget. Kjennelsen har denne slutning:
"1. Fordring nr 2788 fra Atlantica Insurance Company Ltd stor USD 115 553,44 godkjennes som prioritert fordring i henhold til forsikringsvirksomhetsloven §11-5.
2. Skadeforsikringsselskapenes Garantiordning tilpliktes innen 2 - to - uker etter forkynnelse av denne kjennelse å betale erstatning for saksomkostninger til Försäkringsaktiebolaget Atlantica Insurance Company AS kr 20.000 - tyve tusen kroner."
Skadeforsikringsselskapenes Garantiordning anket saken til Borgarting lagmannsrett som ved dom 8 mai 1996 kom til motsatt resultat.
Dommen har denne domsslutning:
"1. Försäkringsaktiebolaget Atlanticas fordring nr 2788 stor USD 115553,44 i Star Forsikring AS, under offentlig administrasjon, godkjennes ikke som prioritert fordring i henhold til forsikringsvirksomhetsloven §11-5.
2. Försäkringsaktiebolaget Atlantica dømmes til å betale sakens omkostninger til Skadeforsikringsselskapenes Garantiordning, for skifteretten med 23 000 - tjuetretusen - kroner og for lagmannsretten med 35 500 - trettifemtusenfemhundre - kroner.
Oppfyllelsesfristen er to uker fra forkynnelsen av denne dom."
Atlantica har påanket dommen til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen.
Det er for Høyesterett avhørt to vitner ved utenrettslig bevisopptak. Saken står i samme stilling som for de tidligere retter.
Forsikringsvirksomhetsloven §11-5 er fra 1 januar 1997 opphevet og erstattet av banksikringsloven 6 desember 1996 nr 75 §4-11 annet ledd. Partene er enige om at det er forsikringsvirksomhetsloven §11-5 som fortsatt får anvendelse på saken her, noe også jeg er enig i.
Den ankende part, Försäkringsaktiebolaget Atlantica, gjør gjeldende at lagmannsretten har bygd på en uriktig lovtolkning når den har funnet at krav etter en reassuranseavtale ikke er prioritert etter forsikringsvirksomhetsloven §11-5.
Etter Atlanticas syn må utgangspunktet tas i lovens ordlyd. Det kan ikke være tvilsomt at lovens uttrykk "fordringer som følger av forsikringsavtaler" omfatter så vel direkte forsikring som reassuranse. Det fremgår av lovens §13-6 at gjenforsikring (reassuranse) faller inn under loven. Også forsikringsavtaleloven 16 juni 1989 nr 69 §1-1 siste ledd viser at gjenforsikring regnes som del av skadeforsikring.
Forsikringsvirksomhetsloven har gjennomgående en fast terminologi der både "direkte forsikring" og "gjenforsikring" brukes, se §9-1 og §13-8, mens andre uttrykk som "forsikringserstatning" (§11-4) brukes som et videre begrep. Uttrykket "fordringer som følger av forsikringsavtaler" må klart forstås som et samlebegrep for fordringer etter direkte forsikringsavtaler og fordringer etter reassuranseavtaler.
Atlantica er på denne bakgrunn dypt uenig i lagmannsrettens uttalelse at lovens ordlyd ikke gir noen veiledning i den foreliggende sak. Spørsmålet er om andre rettskilder i dette tilfellet har en slik tyngde at resultatet må bli en innskrenkende fortolkning av en klar lovtekst. Slike rettskilder hevdes ikke å finnes. En enkeltstående uttalelse i lovmotivene om at §11-5 gjelder direkte forsikringer, har ikke en slik tyngde. Historisk har reassuranse og direkte forsikring vært behandlet som en enhet, og forarbeidene gir ikke grunnlag for at departementet, som foreslo regelen om fortrinnsrett, mente å skille mellom de to former.Vel er det slik at den nye banksikringsloven som trådte i kraft 1 januar 1997 begrenser fortrinnsretten til direkte forsikring, og Banklovkommisjonen sier i sin innstilling at gjeldende rett her videreføres. Men teorien har advart mot å tillegge slike etterfølgende utsagn noe særlig vekt, og det bør ikke skje her.
Skulle man være i tvil om forståelsen av lovteksten, taler reelle hensyn for at også reassuransekrav gis fortrinnsrett. De direkte forsikringstakernes behov for beskyttelse varetas gjennom garantiordningen, og det er ingen grunn til å la den få fortrinnsrett for sitt regresskrav i forhold til de assurandører som ikke har fått oppfylt sin reassuranse. Det er av stor vekt å sikre kravene etter reassuranseavtaler. Reassuranse er en helt nødvendig del av forsikringsvirksomheten. At reassuransekrav dekkes er avgjørende for selskapenes økonomi. Ellers øker risikoeksponeringen ut over det selskapene har kalkulert med. Det må tillegges vekt at både forsikringsselskaper, som har tegnet reassuranse, og forsikringsmeglere kan ha innrettet seg i forhold til en klar lovtekst. Atlantica har nedlagt slik påstand:
"1. Fordring nr. 2788 fra Försäkringsaktiebolaget Atlantica, stor USD 115553,44 i Star Forsikring AS, under offentlig administrasjon, godkjennes som prioritert fordring etter forsikringsvirksomhetsloven §11-5.
2. Försäkringsaktiebolaget Atlantica tilkjennes sakens omkostninger for skifteretten, lagmannsretten og Høyesterett."
Ankemotparten, Skadeforsikringsselskapenes Garantiordning, har gjort gjeldende at lagmannsrettens dom er riktig så vel i resultat som i begrunnelse.
Det erkjennes at ordlyden i §11-5 isolert sett trekker i retning av at også reassuransekrav har fortrinnsrett. Men lovens enkelte bestemmelser må tolkes i sammenheng. De begrepene som anvendes er ikke definert i forsikringsvirksomhetsloven, og loven er ikke konsekvent i benyttelsen av dem. Således bestemmer §9-3 første ledd at garantiordningen skal omfatte "de sikrede etter forsikringskontraktene", et uttrykk som ligger meget nær ordlyden i §11-5, "fordringer som følger av forsikringsavtaler". Likevel er det helt klart at Garantiordningen bare sikrer direkte forsikrete. Dette fremgår av sammenhengen mellom lovens regler om garantiordningen og av forskrift 8 september 1989 om skadeforsikringsselskapenes garantiordning §2.
Lovens bakgrunn tilsier at fortrinnsretten etter §11-5 bare gjelder for direkte forsikring. Etter lov om forsikringsselskaper fra 1911 §88 gjaldt det en fortrinnsrett for "de livsforsikredes krav". Fortrinnsretten gjaldt i en avgrenset formuesmasse - selskapets forsikringsfond. Etter forslag i Ot.prp.nr.42 (1986-87) til ny forsikringsvirksomhetslov ble fortrinnsretten utvidet i to retninger: krav etter skadeforsikring ble inkludert og fortrinnsretten skulle gjelde i hele selskapsformuen. Dersom meningen hadde vært å foreta ytterligere en utvidelse ved også å gi reassuransekrav fortrinnsrett, ville dette vært omtalt i forarbeidene til loven. Men istedenfor uttaler spesialmotivene til §11-5 det motsatte: bare krav som følge av direkte forsikringsavtaler er fortrinnsberettiget.
Etter ankemotpartens syn styrker også bestemmelsens formål denne tolkning. Direkte forsikringskrav og reassuransekrav er de helt dominerende, slik også saken her viser. Det er meningsløst å la over 90 % av den totale fordringsmassen utgjøre en "fordringsgruppe".
Reelt har også direkte forsikringstakere sterkere behov for vern enn forsikringsselskaper som reassurerer deler av sin risiko. De direkte forsikringstakerne er ikke tilstrekkelig sikret ved garantiordningen og har ikke rettskrav på dekning gjennom ordningen. Et forsikringsselskap er vel plassert for å vurdere reassuranseselskapenes soliditet. Dette vil utgjøre en normal del av selskapets forretningsmessige risikovurderinger. Reassuranse er en ytterst internasjonal forsikringsform. En fortrinnsrett ville fremstå som en norsk særordning uten parallell i lovgivningen i andre land hvor norsk reassuranse i stor utstrekning skjer.
Endelig pekes på at banksikringsloven som trådte i kraft 1 januar 1997 bare gir fortrinnsrett for direkte forsikringskrav, noe forarbeidene omtaler som en fortsettelse av tidligere ordning.
Det nedlegges slik påstand:
"1. Borgarting lagmannsretts dom pkt. 1 stadfestes.
2. Borgarting lagmannsretts dom pkt. 2 stadfestes med den tilføyelse at det løper 12% årlig rente fra 14 dager etter forkynnelsen av lagmannsrettens dom og inntil betaling skjer.
3. Skadeforsikringsselskapenes Garantiordning tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."
Mitt syn på saken:
Etter forsikringsvirksomhetsloven §11-5 skal "fordringer som følger av forsikringsavtaler" dekkes før andre fordringer ved avvikling av et forsikringsselskap under offentlig administrasjon. Utgangspunktet for tolkningen av dette begrepet er lovens ordlyd, og jeg deler den oppfatning at "forsikringsavtaler" etter en ordfortolkning kan dekke både direkte forsikringsavtaler og avtaler om gjenforsikring. At uttrykket "forsikringsavtaler" omfatter gjenforsikring styrkes videre av at gjenforsikringsvirksomhet - som pekt på av den ankende part - reguleres av forsikringsvirksomhetsloven, jf §13-6, og også omfattes av forsikringsavtaleloven, se denne lovens §1-1 siste ledd. Jeg bemerker likevel at dette er et noe formelt argument, fordi de nevnte lovbestemmelser innholdsmessig leder til at de to typer forsikringer er gjenstand for ulik lovregulering.
Et viktig tolkningsmoment i forhold til begrepet "forsikringsavtaler" i §11-5 er hvor presis begrepsbruken i loven generelt er. Forsikringsvirksomhetsloven definerer verken direkte forsikring, gjenforsikring eller forsikringsavtaler/forsikringskontrakter. Dermed må det ses om andre bestemmelser i loven kan kaste lys over ordbruken. Et klart argument mot en streng ordfortolkning er lovens §9-3. Bestemmelsen omtaler "de sikrede etter forsikringskontraktene", og her er det på det rene at bare direkte forsikrete omfattes. Begrepsbruken i loven har dermed ikke en slik fasthet som gjør at ordlyden alene kan anses avgjørende.
Etter dette er det rimelig å undersøke videre i lovens forarbeider, særlig hvorvidt begrepsbruken eller eventuelt vårt konkrete tolkningsspørsmål er drøftet i de alminnelige motivene eller om enkeltheter er avklart i merknadene til den enkelte bestemmelse. I Ot.prp.nr.42 (1986-87) side 138 er følgende uttalt til §11-5:
"Etter første ledd gjelder fortrinnsretten når selskapet er satt under offentlig administrasjon. Det er krav som følger av direkte forsikringsavtaler som er fortrinnsberettiget."
Jeg oppfatter dette som en utvilsom avklaring av nettopp det spørsmål denne saken gjelder. Det er inntatt på det sted man ville vente å finne en slik avklaring - i de spesielle motiver til bestemmelsen. Det dreier seg således langt fra om noen løsrevet enkeltsetning i en større sammenheng. Det kreves etter min mening sterke momenter i motsatt retning for ikke å følge denne anvisningen. Slike sterke momenter foreligger ikke i saken her. Jeg mener snarere at flere tolkningsmomenter trekker i samme retning som motivuttalelsen.
Jeg er enig med Skadeforsikringsselskapenes Garantiordning i at ut fra forsikringsvirksomhetsloven tilblivelseshistorie fremstår det som naturlig at alle hovedendringer i reglene om fortrinnsrett ble drøftet. Jeg viser her til ankemotpartens anførsler for Høyesterett på dette punkt. Forarbeidenes taushet taler altså mot å inkludere reassuransekrav. Videre leser jeg forarbeidene slik at lovgivers formål er å sikre de direkte forsikringstakere. Det forsikringsselskap som kjøper reassuranse vil selv kunne vurdere reassurandørens soliditet, og dette vil gå inn som del av den totale risiko. Jeg ser heller ikke at eksistensen av garantiordningen bør påvirke de direkte forsikringstakeres prioritet overfor sitt forsikringsselskap. Forsikringstakerne har ikke noe rettskrav på dekning gjennom garantiordningen, jf lovens ordlyd i §9-3 første ledd om at garantiordningen skal "forhindre eller redusere tap for de sikrede ...".
Jeg peker endelig på at den nye banksikringsloven §4-11 annet ledd presiserer at fortrinnsretten bare gjelder direkte krav. For det første er dette et uttrykk for hvordan lovgiver i dag vurderer de reelle hensyn. Dernest uttalte Banklovkommisjonen som forberedte den nye lovgivningen, at bestemmelsen (kommisjonens forslag til §6-11 annet ledd) tilsvarte forsikringsvirksomhetsloven §11-5 første ledd. Dette uttrykk for at rettstilstanden forble uendret finner jeg av interesse når uttalelsen kom fra Banklovkommisjonen som var en bredt sammensatt komité med stor fagkunnskap.
Jeg har etter dette kommet frem til at lagmannsrettens dom bør stadfestes. Dette gjelder også med hensyn til omkostningsavgjørelsen. Anken har ikke ført frem og Skadeforsikringsselskapenes Garantiordning bør få erstattet sine omkostninger for Høyesterett, som settes til kr 70 000.
Jeg stemmer for denne dom:
1. Lagmannsrettens dom stadfestes. Av saksomkostningene betales 12 - tolv - prosent årlig rente fra oppfyllelsesfristen etter lagmannsrettens dom til betaling skjer.
2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Försäkringsaktiebolaget Atlantica til Skadeforsikringsselskapenes Garantiordning 70 000 - syttitusen - kroner.
3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.