Hopp til innhold

HR-1997-48-B - Rt-1997-1109

Fra Rettspraksis


Instans: Høyesterett - Dom
Dato: 1997-06-25
Publisert: HR-1997-00048-B - Rt-1997-1109 (282-97)
Stikkord: Husleierett, Avtalerett, Tolking av husleiereguleringsklausul
Sammendrag:
Saksgang: Høyesterett HR-1997-00048 B, nr 164/1996.
Parter: Tapperiet AS (Advokat Sverre A. Thornes) mot Sameiet Fr. Nansens plass 7 II ANS (Advokat Andreas Iversen - til prøve).
Forfatter: Bugge, Tjomsland, kst dommer Lødrup, Oftedal Broch, Aasland
Lovhenvisninger: Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Husleiereguleringsloven (1967) §15, §6, LOV-1988-12-21


Saken gjelder tvist om forståelsen av en husleiereguleringsklausul i leiekontrakt for forretningslokaler.

Tapperiet AS - heretter bare Tapperiet - inngikk i 1989 avtale om leie av lokaler i Fr. Nansens plass 7 i Oslo, hvor Tapperiet driver puben "Fridtjof". For en del av lokalene har leieforholdet bygget på en fremleiekontrakt med ABC-bank, nå Sparebanken NOR, som hadde drevet bankfilial i lokalene. Leietiden etter fremleiekontrakten løp fra 1 januar 1989 til 31 desember 1993, da også hovedleiekontrakten utløp, men Tapperiet hadde tilsagn fra gårdeieren, Sameiet Fr. Nansens plass 7 II ANS - heretter Sameiet - om å kunne fortsette leieforholdet etter 1 januar 1994 på grunnlag av ny kontrakt som skulle inngås direkte med Sameiet. Leiearealet er i fremleiekontrakten angitt til 113,5 m2 i 1. etasje og 50 m2 i 2. etasje, som er en mezzaninetasje. For en annen del av lokalene inngikk Tapperiet leiekontrakt datert 29 mai 1989 direkte med Sameiet. Leiearealet er her oppgitt til 45 m2 kontorlokaler i 2. etasje og 26 m2 i kjeller. Leieperioden løper også etter denne kontrakten til 31 desember 1993, men med rett for Tapperiet til å forlenge leieforholdet for 10 + 10 år fra henholdsvis 31 desember 1993 og 31 desember 2003.

Husleien er i fremleiekontrakten angitt til kr 2 400 pr m2/år for lokalene i 1. etasje og kr 1 650 pr m2/år for lokalene i 2. etasje, til sammen kr 353 700. I kontrakten av 29 mai 1989 er leien angitt til kr 1 500 pr m2/år for lokalene i 2. etasje og kr 900 pr m2/år for kjellerlokalene, til sammen kr 90 900. Utleier har etter begge kontrakter anledning til hvert år 1 januar å regulere leien i henhold til konsumprisindeksen. Videre inneholder begge kontraktene i §4 femte ledd en reguleringsklausul som i kontrakten av 29 mai 1989 lyder slik:

"Utleier forbeholder seg rett til å kunne regulere husleien hvert 5. år iht. markedsleien for tilsvarende lokaler i samme eller tilsvarende strøk. Neste gangs markedsregulering er født xx.xx.1993. Leien skal dog ikke settes lavere enn angitt i denne kontrakt."

Det er enighet om at datoen for første gangs regulering er feilskrevet og skal være 31 desember 1993.

I forbindelse med etableringen av pubvirksomheten foretok Tapperiet for egen regning en fullstendig ominnredning av lokalene, som - etter hva som ubestridt er opplyst - fremstår som en typisk engelsk pub med et relativt eksklusivt og "tidløst" preg. Den samlede investering var ca 2,8 millioner kroner, hvorav fast innredning utgjør ca halvparten.

Da Tapperiet i 1993 ville gjøre bruk av retten til å få fremleiekontrakten avløst av ny leiekontrakt med Sameiet fra 1 januar 1994, var partene enige om at kontrakten av 29 mai 1989, bortsett fra når det gjelder arealangivelsene og leiepris pr m2, skulle legges til grunn for hele leieforholdet. Det oppstod imidlertid tvist om tre spørsmål:

(1) Beregningen av leiearealets størrelse,

(2) markedsleien pr 1 januar 1994, og

(3) beregningsgrunnlaget for de senere leiereguleringer - det vil si fra 1 januar 1999 og deretter - i henhold til §4 femte ledd.

Vedrørende det siste spørsmål mente Sameiet at markedsleien skulle fastsettes ut fra lokalenes tilstand på reguleringstidspunktet, det vil si med den innredning de da hadde, mens Tapperiet hevdet at reguleringen skulle skje på grunnlag av lokalenes tilstand ved tiltredelsen i 1989, og altså uavhengig av de foretatte innredningsarbeider. Når det gjaldt markedsreguleringen pr 1 januar 1994 hadde gårdeieren tidligere godtatt at leietagerens investeringer i lokalene ikke skulle inngå i beregningsgrunnlaget. Dette var bekreftet i et brev datert 4 mai 1990 fra OPAK AS på vegne av Sameiet.

Tapperiet bragte tvisten inn for Oslo byrett, som avsa dom 21 januar 1994 med slik domsslutning:

"1. Sameiet Fridtjof Nansens plass 7 II ANS plikter å utstede leiekontrakt til Tapperiet A/S for alle lokaler sistnevnte leier i Fridtjof Nansens plass 7 II på tilsvarende leiekontrakt som fremgår av leiekontrakt mellom partene av 29. mai 1989 med følgende unntak: - Leiens størrelse fastsettes til kr 465000,- pr år. - Tillegg til §4 siste avsnitt: "Ved markedsregulering skal lokalenes standard på reguleringstidspunktet legges til grunn."

2. Innen 2 uker fra forkynnelsen av denne dom betaler Tapperiet A/S saksomkostninger til Sameiet Fridtjof Nansens plass 7 II ANS med kr 77000,-."

Byrettens dom ble av Tapperiet innanket for Eidsivating - nå Borgarting - lagmannsrett. Lagmannsretten, satt med fire fagkyndige meddommere, avsa dom 16 februar 1996 med slik domsslutning:

"I Sameiet Fridtjof Nansens plass 7 II ANS plikter å utstede leiekontrakt til Tapperiet AS for alle de lokaler Tapperiet AS leier i Fridtjof Nansens plass 7 på tilsvarende leiekontrakt som fremgår av leiekontrakt mellom partene av 29 mai 1989 med følgende korrigeringer:

1. Leiens størrelse fastsettes til 449.150 - firehundreogførtinitusen etthundreogfemti - kroner pr år.

2. Kontrakten §4 siste avsnitt gis flg tillegg: Ved markedsregulering skal lokalenes tilstand på reguleringstidspunktet legges til grunn.

3. Sameiet Fridtjof Nansens plass 7 II ANS har ikke rett til påslag for fellesarealer ut over det som fremgår av de inngåtte leiekontrakter.

II Hver av partene bærer sine omkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett."

Lagmannsrettens dom var enstemmig for så vidt gjelder domsslutningens pkt I nr 3. Sameiet hadde her gjort gjeldende at de arealer kontraktene angir ikke skulle være bindende ved leiereguleringene, men at det skulle gjøres et påslag for Tapperiets bruk av gårdens fellesarealer, som ganger, heis, trapper etc. Når det gjelder domsslutningens pkt I nr 2, var det dissens, idet én lagdommer og én av meddommerne stemte for å gi Tapperiet medhold med hensyn til grunnlaget for fremtidige markedsreguleringer. Også når det gjelder leiefastsettelsen fra 1 januar 1994 - domsslutningens pkt I nr 1 - var det en dissens, som jeg ikke behøver gå inn på.

Tapperiet har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett for så vidt gjelder domsslutningens pkt I nr 2 - grunnlaget for fremtidig markedsleieregulering. Sameiet har erklært aksessorisk motanke med hensyn til domsslutningens pkt I nr 3 - påslag for fellesarealer. Hovedanken gjelder både bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen, mens motanken bare gjelder rettsanvendelsen. Lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse ble angrepet fra begge sider, men etter at anken var henvist til Høyesterett, har partene inngått utenrettslig forlik om saksomkostningene for byretten og lagmannsretten. Til bruk for Høyesterett er syv vitner avhørt ved bevisopptak. Fra en del av vitnene er det også fremlagt skriftlige uttalelser med sikte på å få belyst praksis ved utleie av forretningslokaler med hensyn til de to spørsmål ankesaken gjelder. Det er også fremlagt annen dokumentasjon omkring disse spørsmål.

Den ankende part, Tapperiet AS, gjør i hovedsak gjeldende at lagmannsretten - flertallet - har tatt feil når det er lagt til grunn at de betydelige påkostninger som Tapperiet har gjort i lokalene for at de skal fremstå og fungere som en ekte engelsk pub, skal inngå i grunnlaget for markedsregulering av husleien og dermed komme gårdeieren til gode. Lagmannsrettens mindretall har her vurdert partenes avtale riktig. Etter Tapperiets oppfatning følger det direkte av kontraktsgrunnlaget at leietagerens investeringer skal holdes utenfor reguleringsgrunnlaget ved alle fremtidige reguleringer. Det blir særlig klart når §4 femte ledd sammenholdes med andre bestemmelser i kontrakten av 29 mai 1989. Brevet av 4 mai 1990 fra OPAK AS kan ikke oppfattes slik som lagmannsrettens flertall gjør, og det var dessuten ikke stilet til Tapperiet, men til en tredjemann. Opplysningene som er fremlagt om kontraktspraksis ved utleie av forretningslokaler, viser at praksis er sterkt varierende og kan under ingen omstendighet tillegges noen vesentlig vekt. Tapperiets forståelse av reguleringsklausulen støttes av vitneforklaringer fra Bjørn Holmsen og Eiliv Christensen, som representerte partene under forhandlingene i 1989, og har også støtte i klare rimelighetshensyn. Subsidiært gjøres gjeldende at om leiereguleringsklausulen skulle tolkes slik at leietagers investeringer skal inngå i grunnlaget for fremtidig leiefastsettelse, er dette så urimelig at klausulen må settes til side etter avtaleloven §36.

I forhold til motanken gjøres gjeldende at det ikke er grunnlag i kontraktsmaterialet for at Sameiet ved leieregulering kan kreve påslag for Tapperiets bruk av fellesarealer, og derved sette til side de arealangivelser som er uttrykkelig inntatt i kontraktene. Tapperiet støtter seg her til lagmannsrettens enstemmige domsgrunner.

Tapperiet har nedlagt slik påstand:

"I I hovedanken:

1. Borgarting lagmannsretts dom av 16/2-1996 i ankesak nr. 94-01564 A endres i I pkt 2. til at kontraktens §4 siste avsnitt gis følgende tillegg:

"Ved markedsregulering skal de leide lokalers standard pr. tiltredelsen av de opprinnelige kontrakter i 1989 legges til grunn".

2. Tapperiet AS tilkjennes saksomkostninger for Norges Høyesterett.

II I motanken:

1. Lagmannsrettens dom pkt. I nr. 3 stadfestes.

2. Tapperiet AS tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."

Ankemotparten, Sameiet Fr. Nansens plass 7 II ANS, gjør i forhold til hovedanken gjeldende at lagmannsrettens flertalls forståelse av reguleringsklausulen er riktig. Resultatet støttes etter Sameiets oppfatning av annen dokumentert kontraktspraksis og av et klart flertall av de uttalelser som er innhentet for Høyesterett fra næringsdrivende med omfattende erfaring når det gjelder utleie av forretningslokaler i Oslo. Det bestrides at de foreliggende kontrakter gir grunnlag for Tapperiets forståelse av reguleringsklausulen. Det bestrides også at vitneforklaringene fra Holmsen og Christensen kan tillegges bevisverdi; begge ble avhørt for lagmannsretten, som ikke har tillagt deres forklaringer noen vekt. Derimot har rettens flertall med rette lagt vekt på brevet av 4 mai 1990 fra OPAK AS, undertegnet av Eiliv Christensen, hvor det refereres til markedsreguleringen pr 31 desember 1993 og presiseres at det er "ved denne markedsregulering" at det ikke skal tas hensyn til leietagers investeringer i lokalene.

Lagmannsrettens resultat når det gjelder markedsleiereguleringen støttes etter Sameiets mening også av klare praktiske og reelle hensyn. Etter leiekontraktene har Tapperiet på vanlig måte ansvaret for det innvendige vedlikehold av lokalene. Det vil ved fremtidige leiereguleringer kunne by på problemer om man skal måtte holde fra hverandre de av leietagers påkostninger som representerer pliktig vedlikehold, og de som medfører verdiøkende forbedringer. Problemet vil bli større jo lenger frem i tiden leiereguleringene ligger. Det bestrides også at Sameiets avtaleforståelse innebærer noen økonomisk urimelighet i forhold til Tapperiet. Det er intet grunnlag for å anvende avtaleloven §36.

Ved motanken ønsker Sameiet å få fastslått at det ved markedsreguleringene fra 1 januar 1999 skal tas hensyn til at leietager disponerer en andel av gårdens fellesarealer, på linje med de øvrige leietagere i gården. Dette følger av alminnelig praksis i utleieforhold, og er i seg selv naturlig og rimelig. Det bestrides at noe annet kan utledes av kontraktsgrunnlaget. Lagmannsrettens avgjørelse er på dette punkt urimelig og misforstått.

Sameiet har nedlagt slik påstand:

"1. Lagmannsrettens dom stadfestes, dog slik at domsslutningens I pkt. 3 endres således: "Ved fremtidige leiereguleringer skal hensyntas at leietager disponerer andel av gårdens fellesarealer."

2. Sameiet Fr. Nansens pl. 7 II ANS tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."

Jeg er kommet til at Tapperiet må gis medhold i hovedanken. Når det gjelder motanken, mener jeg at Sameiets påstand bør tas til følge, men uten at jeg helt ut deler ankemotpartens syn på hvorledes fellesarealene skal inngå i leiefastsettelsen.

Hovedanken

Jeg har innledningsvis gjengitt leiekontraktens §4 femte ledd. Det må konstateres, og partene er for så vidt enige om, at bestemmelsen ikke gir noe klart svar på om grunnlaget for de periodiske markedsreguleringer av leien skal være lokalene slik de var da Tapperiet overtok dem - i nærmest uinnredet stand, som "rålokaler" er det opplyst, etter at banken hadde flyttet ut - eller om reguleringene skal bygge på lokalenes tilstand på reguleringstidspunktene, med den faste innredning som da finnes der.

Ankemotparten har påberopt seg praksis til støtte for den sistnevnte løsning. Det er vist til kontraktseksempler hentet fra andre forretningsleieforhold i sentrale strøk i Oslo, og til vitneuttalelser avgitt av folk med praktisk erfaring fra slike leieforhold. Til dette bemerker jeg:

Det fremlagte kontraktsmateriale gir et temmelig uensartet bilde og er langt fra entydig. Ikke alle kontraktene har noen bestemmelse om markedsregulering av husleien overhodet - flere har bare bestemmelser om indeksregulering - og de enkelte reguleringsklausuler er ulikt utformet. Det er også eksempler på reguleringsklausuler som uttrykkelig unntar leietagerens investeringer fra reguleringsgrunnlaget ved leiefornyelser; disse gjelder for øvrig nettopp utleie av restaurantlokaler. Ingen av de refererte reguleringsklausuler er formulert akkurat slik som §4 femte ledd i de foreliggende kontrakter. Heller ikke de påberopte vitneuttalelser går entydig i favør av den ene eller den annen løsning. Opplysninger om hvorledes markedsregulering av husleie i praksis gjennomføres, er også sparsomme.

Jeg finner ikke dette forbausende. Vi befinner oss på et rettsområde hvor det er stor avtalefrihet, og hvor markedssituasjonen til enhver tid ventelig vil måtte påvirke både utformingen av de enkelte leieavtaler og måten leieregulering gjennomføres på. Det må antas at partene i forretningsleieforhold langt på vei selv vil vite å vareta sine interesser i denne og andre henseender. Jeg ser det derfor slik at hva som måtte være avtalt eller godtatt i andre leieforhold, vanskelig kan få noen stor tyngde ved tolkningen av den leiereguleringsklausul vi har for oss.

Det som står for meg som det naturlige utgangspunkt ved avtaleforståelsen, er den økonomiske betraktning: I vår sak har leietageren etter uttrykkelig avtale med gårdeieren - kontraktens §8 - påtatt seg å planlegge og bekoste innredning av lokalene for sitt bruk. Tapperiets investeringer i fast innredning er som nevnt relativt betydelig; regnet etter arealangivelsene i kontraktene ligger de i størrelsesorden 6-7 000 kroner pr m2. Dersom innredningen til pub skulle inngå i verdsettelsesgrunnlaget og ville gi seg utslag ved de fremtidige leiereguleringer, betyr det at Tapperiet vil måtte betale leie av innredning som ikke er stillet til disposisjon av utleieren, men som Tapperiet selv har bekostet. Lagmannsrettens flertall gir uttrykk for at pubinnredningen neppe i særlig grad vil påvirke fremtidig markedsleie, og at andre forhold ved leieobjektet må antas å ville få langt større betydning. Til dette bemerker jeg at tvisten mellom partene har som sin forutsetning at lokalenes innredning vil være egnet til å påvirke leien ved de fremtidige markedsreguleringer. I hvor stor grad, er det selvsagt vanskelig å vite.

Etter husleiereguleringsloven av 7 juli 1967 gjelder den regel - §15 annet ledd jf §6 annet ledd - at det ved leiefastsetting skal ses bort fra forbedringer som den aktuelle leietager har kostet på boligen. Husleiereguleringsloven gjelder ikke forretningslokaler og har for øvrig i dag mindre betydning enn før, men bak regelen ligger klarligvis en økonomisk betraktning av den art jeg har nevnt. Det kan også nevnes at den danske lov av 21 desember 1988 om leieregulering i ervervslokaler bestemmer at det ved boligrettens vurdering av leien og det leiedes verdi skal sees bort fra blant annet forbedringer som leieren har utført for egen regning og med utleierens tillatelse (loven §3 stk. 2). Det er opplyst at i Danmark har prinsippet vært gjeldende i praksis i mange år, også forut for loven.

De nevnte lovbestemmelser viser at den innvending at det praktisk sett kan være vanske lig å skulle skille mellom ordinært vedlikehold som påhviler leietageren, og andre påkostninger som han foretar i de leiede lokaler, ikke kan ha så stor vekt. Det kan heller ikke med rette innvendes at bestemmelsene begrenser seg til forbedringer av lokalene bekostet av leietageren. Forutsetningen for at en påkostning skal gi seg utslag ved leieregulering, må jo nettopp være at den medfører en forbedring av utleieverdien.

På bakgrunn av det jeg nå har sagt, mener jeg at det i alminnelighet må ha formodningen mot seg at leietageren skulle ha godtatt - og utleieren ha betinget seg - at innredning som leietageren selv har bekostet og som er av noen vesentlig økonomisk betydning, skal inngå i reguleringsgrunnlaget for husleien. Skal det motsatte gjelde, må det ha et noenlunde klart holdepunkt i partenes avtale. Noe slikt holdepunkt finner jeg ikke i kontraktsgrunnlaget i vår sak, snarere tvert om.

Som allerede nevnt, gir klausulen i §4 femte ledd selv intet slikt holdepunkt. Reguleringen skal skje "iht. markedsleien for tilsvarende lokaler". Sammenligningsgrunnlaget "tilsvarende lokaler" kan bety lokaler med tilsvarende innredning som de utleieobjektet har på reguleringstidspunktet, men det kan også - like gjerne - bety lokaler som tilsvarer lokalene i Fr. Nansens plass 7 slik de var på det tidspunkt ta Tapperiet innledet leieforholdet i 1989.

Kontrakten av 29 mai 1989 har imidlertid enkelte andre bestemmelser som etter mitt skjønn klart taler mot ankemotpartens forståelse av reguleringsklausulen.

I §13 bestemmes det at "fast inventar, inkludert nødvendig utstyr og anordninger for lokalenes bruk, ledninger etc." som leietager måtte ha bekostet, skal fjernes ved fraflytning, med mindre partene avtaler noe annet. Bestemmelsen må ha som sin forutsetning at eiendomsretten til det nevnte inventar forblir hos Tapperiet ved fraflytning. Dette sier seg ikke selv; vel så vanlig i tidsbestemte leieforhold av en viss varighet synes det å være at innredning som leietager har foretatt, ved leieforholdets opphør tilfaller utleieren uten vederlag. Som lagmannsrettens mindretall peker på, inngikk Sameiet i 1990 to andre kontrakter om utleie av forretningslokaler i Fr. Nansens plass 7, hvor nettopp den sistnevnte ordning er avtalt: Innredninger og installasjoner som nevnt, om ikke utleieren krever dem fjernet, tilfaller utleieren vederlagsfritt og må derfor ikke fjernes av leietageren.

I kontraktens §7 om "Fremleie - overdragelse" er følgende avtalt:

"Fremleie eller utlån av lokalene er ikke tillatt uten utleiers forutgående skriftlige samtykke. Fremleie kan ikke nektes uten saklig grunn. Majoritetsendring i eierforholdene hos leietaker kan ikke finne sted uten utleiers forutgående skriftlige godkjennelse.

Ved evt. fremleie eller utleie, skal den husleie leietaker mottar ikke overstige den som betales til utleier, eventuelt forholdsmessige part ved delvis overtakelse/fremleie. Leietaker kan dog beregne seg et rimelig tillegg for verdien av egne innredninger."

Sameiet har altså her betinget seg at ved fremleie av lokalene skal Tapperiet ikke kunne oppkreve en leie som er høyere enn den som gjelder i hovedleieforholdet. Men for verdien av egne innredninger i lokalene skal Tapperiet likevel kunne beregne seg "et rimelig tillegg". Det ligger nær å se denne klausul i sammenheng med §13: Begge bestemmelser tilkjennegir at retten til den verdiforøkelse som Tapperiets investeringer måtte medføre, skal ligge hos Tapperiet. Jeg kan ikke se annet enn at klausulen i §7 annet ledd siste setning langt på vei blir uten mening dersom det skulle være slik at den selvsamme verdiforøkelse også skal inngå i beregningsgrunnlaget ved markedsreguleringen av den leie Tapperiet skal betale i hovedleieforholdet. Bestemmelsen gir etter min mening sterk støtte for at dette ikke er partenes avtale.

Jeg anser det jeg nå har nevnt som i og for seg tilstrekkelig til å bære Tapperiets forståelse av reguleringsklausulen. Men jeg nevner også at ved bevisopptakene for Høyesterett har så vel Bjørn Holmsen, som i 1989 eide Tapperiet AS og representerte bedriften ved kontraktsforhandlingene, som Eiliv Christensen, som den gang var eiendomssjef i OPAK AS og forestod forhandlingene på vegne av Sameiet, klart uttalt at deres respektive parter forutsatte at husleien ved fremtidig regulering ikke skulle oppjusteres som følge av de relativt omfattende investeringer Tapperiet aktet å foreta i lokalene med sikte på pubdriften. Det er innvendt at lagmannsretten, som hørte både Holmsen og Christensen forklare seg som vitner, ikke synes å ha lagt større vekt på deres forklaringer; dette gjelder også mindretallet. Til dette bemerker jeg at forklaringene slik de nå foreligger, iallfall har den bevisverdi som ligger i at de faller sammen med den avtaleforståelse som jeg anser som den naturlige. Det er ikke opplyst noen omstendighet som skulle gi grunn til å anta at noen av dem skulle ha forklart seg uriktig ved bevisopptakene.

Heller ikke brevet av 4 mai 1990 fra OPAK AS, undertegnet av Eiliv Christensen, finner jeg å kunne legge noen vekt på i ankemotpartens favør. Brevet er ikke entydig formulert, og jeg går ikke nærmere inn på det.

Hovedanken vil således føre frem. Jeg har vært noe i tvil om utformingen av domsslutningen. Det kan nok reises spørsmål om uttrykket "de leide lokalers standard pr til- tredelsen i henhold til de opprinnelige kontrakter i 1989" er den mest treffende formulering i denne sammenheng, jf sammenligningsvis uttrykksmåten i husleiereguleringsloven. Ankemotparten har imidlertid ikke hatt innvendinger mot den nedlagte påstand, og jeg legger til grunn at den ikke vil skape tolkningstvil.

Motanken

Det har falt meg noe vanskelig å få tak i hva partene egentlig er uenige om i denne del av tvisten.

Sameiet gjør gjeldende at arealangivelsene inntatt i kontraktene fra 1989, som jeg har gjengitt innledningsvis, ikke skal være bindende ved de periodiske markedsreguleringer av husleien; de oppgitte arealer uttrykker bare en beregningsmetode, og betyr ikke at det er en del av avtalen at markedsleien skal fremkomme som et produkt av en kvadratmeterpris multiplisert med det angitte antall kvadratmeter. I dette synes Sameiet å ha fått støtte av en samlet lagmannsrett, som imidlertid uttaler at "partene synes å være enige om at "multiplikasjonsmetoden" skal benyttes også ved fremtidige avtalereguleringer". Med dette utgangspunkt har lagmannsretten etter Sameiets oppfatning tatt feil når det er lagt til grunn at kontraktene bindende angir de fysiske rammer for det areal det skal betales leie for, og ut fra dette forkastet Sameiets krav om at det skal gis et påslag ved leieberegningen for den andel av gårdens fellesarealer som faktisk disponeres av Tapperiet. Etter Sameiets syn må leiereguleringen innbefatte et slikt arealtillegg, basert på f eks reglene i NS 3940 om måling av bruttoarealer. Det er vist til at OPAK AS har foretatt en oppmåling basert på denne metoden, som for deler av lokalene gir noe høyere areal enn det som oppgis i kontraktene.

For min del finner jeg det naturligst å forstå de foreliggende kontrakter slik som Tapperiet hevder: Det synes forutsatt at markedsreguleringene etter §4 femte ledd skal fremkomme som et resultat av en antatt markedspris pr m2 multiplisert med det antall kvadratmeter som kontraktene angir for de enkelte deler av lokalene. Utregnet på denne måten fremkommer de respektive leiesummer som angis for den første 5-årsperioden både i fremleiekontrakten og i kontrakten av 29 mai 1989. Men av dette følger jo ikke at det ved vurderingen av den markedspris pr kvadratmeter som skal betales for de arealer kontraktene angir, ikke skal tas hensyn til at Tapperiet faktisk disponerer også en del av gårdens fellesarealer. En slik rett til å disponere en andel av fellesarealer må nødvendigvis også påvirke leien for de leieobjekter som skal være sammenligningsgrunnlaget når markedsleien fastsettes. Markedprisen pr kvadratmeter kan således ikke baseres på at Tapperiet ikke også disponerer fellesareal i den utstrekning som er nødvendig for at nettoarealene skal kunne nyttiggjøres. Dette har også Tapperiets prosessfullmektig erklært seg innforstått med i skranken for Høyesterett. Ankemotpartens påstand i motanken er utformet dithen at det ved fremtidige leiereguleringer "skal hensyntas at leietager disponerer andel av gårdens fellesarealer". Dette er jeg, under den forutsetning jeg har presisert, enig i, og jeg finner derfor at påstanden innholdsmessig må tas til følge.

Det er ellers ikke fra noen av partene fremkommet innvendinger mot den noe spesielle måte påstandene er utformet på.

Begge anker fører frem, og etter hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd jf §180 annet ledd må det tilkjennes den vinnende part saksomkostninger for Høyesterett i henholdsvis hovedanken og motanken. Saksomkostningene fastsettes i henhold til fremlagte oppgaver slik: I hovedanken kr 66 469, hvorav kr 4 469 er utlegg, og i motanken kr 9 500, hvorav kr 1 500 er utlegg.

Jeg stemmer for denne

dom:

I hovedanken:

1. Lagmannsrettens dom endres i domsslutningens punkt I nr 2 slik at kontraktens §4 siste avsnitt gis følgende tillegg: Ved markedsregulering skal de leide lokalers standard pr tiltredelsen i henhold til de opprinnelige kontrakter i 1989 legges til grunn.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Sameiet Fr. Nansens plass 7 II ANS til Tapperiet AS 66.469 - sekstisekstusenfirehundreogsekstini - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

I motanken:

1. Lagmannsrettens dom endres i domsslutningens punkt I nr 3 slik at det ved markedsregulering i henhold til kontraktens §4 siste avsnitt skal tas hensyn til at leietager disponerer andel av gårdens fellesarealer.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Tapperiet AS til Sameiet Fr. Nansens plass 7 II ANS 9.500 - nitusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.