HR-1997-48-S - Rt-1997-127
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-01-24 |
| Publisert: | HR-1997-00048-S - Rt-1997-127 (34-97) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Varetektsfengsling, Saksbehandling ved kjæremål |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00048 S, jnr 35/1997 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Bugge, Schei, Flock |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §172, Straffeloven (1902) §49, §171, §184, §388 |
A, født xx.xx.1957, som er siktet og senere også tiltalt for overtredelse av straffeloven §162 første og tredje ledd jf femte ledd jf §49, ble ved Oslo forhørsretts kjennelse av 26 juni 1996 varetektsfengslet frem til 10 juli 1996 i medhold av straffeprosessloven §184 jf §171 første ledd nr 2. Fengslingsfristen er senere forlenget, sist ved forhørsrettens kjennelse av 27 november 1996, til 20 desember 1996. I forhørsretten den 20 desember 1996 ble fengslingen begjært forlenget frem til 12 februar 1997, jf straffeprosessloven §171 første ledd nr 1 og 2, men siktede ble besluttet løslatt.
Politiet påkjærte kjennelsen til Borgarting lagmannsrett, og forhørsretten ga kjæremålet oppsettende virkning. Politiet innga støtteskriv 20 desember 1996. Forsvareren avga uttalelse 20 desember 1996. Ved telefaks av 27 desember 1996 ble partene av lagmannsretten bedt om å uttale seg om lagmannsrettens materielle og prosessuelle adgang til å anvende straffeprosessloven §172. I brev av 2 januar 1997 påberopte politiet seg straffeprosessloven §172 som nytt grunnlag for fortsatt varetektsfengsling, og at det var adgang til dette så lenge partene har fått anledning til å uttale seg. Forsvareren hadde ingen prosessuelle innvendinger, men bestred at vilkårene for fengsling etter straffeprosessloven §172 var til stede.
Lagmannsretten avsa 3 januar 1997, med grunnlag i straffeprosessloven §184 jf §172, kjennelse med slik slutning:
"A, født xx.xx.1957, kan holdes i varetektsfengsel til retten eller påtalemyndigheten annerledes bestemmer, dog ikke utover 14 februar 1997 kl 1400."
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er anført at lagmannsretten ikke har lagt til grunn et tilstrekkelig strengt beviskrav for anvendelse av straffeprosessloven §172. Lagmannsretten har ikke redegjort nærmere for forståelsen av kravet til særlig styrket mistanke. Uttalelse i forarbeidene tilsier at beviskravet tilnærmet må tilsvare beviskravet ved avgjørelsen av skyldspørsmålet under hovedforhandling. Der det ikke foreligger tilståelse må det foreligge ubestridelige beviser, typisk tekniske beviser eller sikre, utenforstående vitneforklaringer. I nærværende tilfelle er det på det rene at det eneste bevis mot tiltalte er medtiltalte Bs forklaring. Dette er en forklaring retten ikke fester tillit til, jf siktelsen mot B, og det faktum at han selv er fengslet etter straffeprosessloven §172 på tross av at han nekter seg skyldig etter siktelsen. Lagmannsretten har riktignok henvist til to vitneforklaringer som ytterligere støtte for sitt resultat, men minst en av disse er påviselig uriktig. Også fra førstestatsadvokatens side synes det lagt til grunn at kun siktede B kunne/burde varetektsfengsles etter straffeprosesssloven §172 frem til hovedforhandling. Såvidt bestridelige utsagn som lagmannsretten bygger på, kan etter sin art ikke være tilstrekkelig til å oppfylle beviskravet etter straffeprosessloven §172. Kjennelsen er ikke tilstrekkelig begrunnet for at lovforståelsen kan prøves.Når det gjelder lagmannsrettens saksbehandling synes lagmannsretten å ha oversett vesentlige opplysninger i støtteskriv av 9 august 1996 som ved uttrykkelig henvisning er gjort til anførsler også ved denne runde for lagmannsretten. Hva angår vitnet C bestridelse av å ha vært på Fornebu for å overlevere penger til A (slik A har forklart), fremgår det av mobiltelefonutskrift for Cs mobiltelefon at han faktisk var på Fornebu på det tidspunkt A har anført. Når lagmannsretten likevel bygger på denne åpenbart uriktige vitneforklaring som det forhold som styrker mistanken "ved andre opplysninger", synes det å foreligge en klar saksbehandlingssvikt med betydning for resultatet.
Det gjøres endelig gjeldende at det i kjæremålsomgangen ikke er anledning til å trekke inn straffeprosessloven §172 når denne bestemmelsen ikke har vært påberopt for eller behandlet i forhørsretten. Fengslingshjemmelen i straffeprosessloven §172 avviker i sin natur såvidt sterkt fra §171 at den begrensede adgang som foreligger til å fravike det påberopte grunnlag, ikke kan gjelde her. Lagmannsrettens fremgangsmåte kan ikke ses å være i samsvar med anklageprinsippet i norsk straffeprosess.
Helt subsidiært er det anført at lagmannsretten ved å beslutte fengsling frem til 14 februar 1997 har gått ut over påtalemyndighetens påstand når det gjelder fengslingstidens lengde. Begjæringen gjaldt frem til 12 februar 1997.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"Prinsipalt: A løslates.
Subsidiært: Lagmannsrettens kjennelse oppheves."
Politiet har når det gjelder anvendelsen av straffeprosessloven §172 vist til det som er anført i brevet av 2 januar 1997 til lagmannsretten og til lagmannsrettens kjennelse. Straffeprosessloven §172 ble påberopt i brevet, og forsvareren var kjent med denne anførsel og har uttalt seg om denne.
Det er lagt ned slik påstand:
"Kjæremålet forkastes."
Forsvareren har deretter inngitt et prosesskrift av 21 januar 1997. Det er blant annet anført at dersom kjæremålsutvalget kommer til at at lagmannsretten har kompetanse til å ta opp en ny fengslingsgrunn som ikke er berørt i den underordnede domstol, må den naturlige konsekvens være at kjæremålsutvalget ikke er bundet av kompetansebegrensningsregelen i straffeprosessloven §388.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at utvalgets kompetanse ved videre kjæremål er begrenset etter straffeprosessloven §388.
Kjæremålet gjelder dels lagmannsrettens saksbehandling, som utvalget kan prøve etter §388 nr 2. Det sentrale spørsmål her er om lagmannsretten har begått saksbehandlingsfeil ved selv å ta opp spørsmålet om å avsi fengslingskjennelse etter straffeprosessloven §172 jf §184, og ved deretter - etter at partene har fått anledning til å uttale seg - å bygge på dette grunnlag i sin kjennelse. Utvalget har i tidligere kjennelser forutsatt at lagmannsretten har adgang å gå utenfor de fengslingsgrunner som er påberopt. Det vises eksempelvis til kjennelser inntatt i Rt-1991-1368 og Rt-1992-713. I sistnevnte kjennelse forutsatte flertallet at påtalemyndigheten og forsvareren ved lagmannsrettens nye behandling av fengslingsspørsmålet ville få anledning til å uttale seg om en fengsling kunne forankres i straffeprosessloven §172. Denne bestemmelsen hadde frem til da ikke vært påberopt i saken.
Utvalget er etter dette kommet til at lagmannsretten ikke har begått saksbehandlingsfeil ved selv å ta opp spørsmålet om varetektsfengsling etter §172 og ved deretter å avgjøre kjæremålet på dette grunnlag.
Det er videre i kjæremålet tatt opp noen ytterligere spørsmål i forbindelse med lagmannsrettens anvendelse av §172, jf det som foran er gjengitt fra kjæremålet. Lagmannsretten har gitt slik begrunnelse for å anvende denne bestemmelsen:
"Siktede har i sine forklaringer nektet enhver befatning med det forhold siktelsen gjelder. Retten finner imidlertid etter de øvrige bevis i saken - det vises her til medsiktede Bs forklaringer, dok 3/1-6 og 6.1 som bestyrkes ved andre opplysninger, se særlig avsnitt 3 i politiets uttalelse av 2 januar 1997 - at det her foreligger mistanke av slik særlig styrke som er en forutsetning for anvendelse av strpl §172. Påtalemyndighetens valg av fengslingshjemmel så langt er ikke nødvendigvis uttrykk for en annen bevisvurdering. Mistanken gjelder for As vedkommende forsøk på innførsel av ca 3 kg heroin, og retten finner det da klart at rettshåndhevelseshensynet tilsier varetektsfengsling til hovedforhandling holdes. Også en viss unndragelsesfare må her tillegges vekt."
Utvalget kan ikke se at lagmannsretten ved dette har fortolket §172 uriktig. Den konkrete lovanvendelse er utvalget avskåret fra å prøve.
Det følger av dette at lagmannsrettens premisser er tilstrekkelige til at utvalget kan prøve om §172 er fortolket på en korrekt måte. Om lagmannsretten ved sin anvendelse av denne bestemmelsen skal ha bygget på en "åpenbart uriktig vitneforklaring", beror på en bevisvurdering som utvalget ikke kan prøve.
For forhørsretten var begjært varetektsfengsling til og med 12 februar 1997. Dette var også politiets påstand i kjæremålet over forhørsrettens kjennelse. Det gis i lagmannsrettens kjennelse ingen begrunnelse for at varetekt ble besluttet frem til 14 februar 1997, utover en bemerkning om at fengsling er gitt for 8 uker. Domstolene er neppe bundet av påtalemyndighetens påstand med hensyn til fengslingsfristens lengde, jf Andenæs, Norsk straffeprosess bind II (1995) side 166. Da det i foreliggende sak kun er tale om 2 dager, finner utvalget ikke grunn til å gå nærmere inn på spørsmålet. Kjæremålet fører således heller ikke frem på dette punkt.
Etter dette blir kjæremålet å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.