HR-1997-482-S - Rt-1997-1719
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-10-17 |
| Publisert: | HR-1997-00482-S - Rt-1997-1719 (468-97) |
| Stikkord: | Straffeprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00482 S, jnr 467/1997 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Bugge, Gussgard, Aarbakke |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §417, Straffeprosessloven (1981) §157, §377, §417, LOV-1995-12-22-79 |
I privat straffesak anlagt av A mot C og B fremsatte A 13 juli 1997 følgende begjæring:
"I medhold av straffeprosessloven §157 første ledd jfr annet ledd ber jeg byretten medvirke til at C frivillig avgir blodprøve slik at det kan tas DNA test. Saksøker medvirker frivillig. Jeg ber også byretten foranledige at D frivillig medvirker til å avgi blodprøve for DNA test. Det vises også til strpl §417 annet ledd 2. punktum.
DNA test vil vise hvem som er far til Judith og således også vise konkret om de siktede har fremmet en falsk anklage mot bedre vitende."Den 30 juli 1997 oversendte byretten begjæringen med følgende meddelelse:
"Retten vil ikke medvirke til at C og D frivillig avgir blodprøve. Retten finner at resultatet av en blodprøveanalyse ikke vil ha betydning ved rettens avgjørelse av den private straffesaken."
A påkjærte byrettens avgjørelse i oversendelsesbrevet til Gulating lagmannsrett. Etter anmodning fra lagmannsretten uttalte byretten seg i brev av 3 september 1997 om karakteren av den avgjørelse som var truffet. Lagmannsretten avsa 2 oktober 1997 kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet avvises."
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er vist til at C nå er død, og at saken frafalles for hans vedkommende. Byrettens beslutning går ut på at byretten nekter å medvirke, og den beslutningen kan helt klart påkjæres i medhold av straffeprosessloven §377 første ledd idet den kjærende part rammes av beslutningen. Begjæringen skulle leses slik at om de siktede ikke frivillig ville medvirke, så betød henvisningen til straffeprosessloven §157 første ledd og straffeprosessloven §417 at det skulle avsies kjennelse for bruk av tvang. Lagmannsretten har tatt feil når retten avviste kjæremålet.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"Byrettens beslutning og lagmannsrettens kjennelse av 2. oktober 97 oppheves.
I saksomkostninger for kjæremålet dømmes B til å betale A kr 500,-."
B er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg har full kompetanse i saken og bemerker:
Byretten og lagmannsretten har tolket As begjæring slik at han anmoder byretten om å iverksette blodprøvetagning av D med samtykke fra henne. Byretten har avslått anmodningen med den begrunnelse at "resultatet av en blodprøveanalyse ikke vil ha betydning ved rettens avgjørelse av den private straffesaken". Lagmannsretten har ansett byrettens avgjørelse som en beslutning det ikke kan anvendes rettsmiddel mot, og den har vist til straffeprosessloven §377.
Kjæremålsutvalget peker på at innhentelse av biologisk materiale hos andre enn en person som med skjellig grunn er mistenkt som nevnt i straffeprosessloven §157 første ledd, er betinget av at vedkommende har gitt samtykke. Verken av §157 annet ledd eller §417 annet ledd 2. punktum kan det utledes noen plikt for byretten til i dette tilfelle å medvirke til innhentelse av samtykke til blodprøvetagning fra D. Av forarbeidene til §157 annet ledd, som ble tilføyet ved lov 22 desember 1995 nr 79, fremgår at bestemmelsen tar sikte på å klargjøre "... at en DNA-profil frembragt på bakgrunn av samtykke vil være et bevis ervervet på lovlig måte, m.a.o. at samtykke rettsgyldig kan avgis", jf NOU 1993:31 side 23 jf side 39 og Ot.prp.nr.55 (1994-95) side 8-9. Bestemmelsen sier altså noe om betydningen av et samtykke som faktisk foreligger, men ikke noe om hvorledes et samtykke eventuelt skal frembringes.
Lagmannsrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.