HR-1997-490-K - Rt-1997-1528
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-09-05 |
| Publisert: | HR-1997-00490-K - Rt-1997-1528 (407-97) |
| Stikkord: | Arbeidsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Borgarting Lagmannsrett LB-1997-01969 K, Høyesterett HR-1997-00490 K, jnr 296/1997 |
| Parter: | Eva Frivold (advokat Even Rønvik) mot A (advokat Bjarne P Skutvik) |
| Forfatter: | Skåre, Gjølstad, Coward |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §55B, §58A, Tvistemålsloven (1915) §179, §404, Arbeidsmiljøloven (1977) |
Saken gjelder spørsmål om rett til å stå i stilling under sak om lovligheten av oppsigelse fra arbeidsforhold.
Cand jur A ble ansatt hos advokat Eva Frivold fra 3 februar 1997, uten at det ble opprettet skriftlig arbeidsavtale. Den 21 februar 1997 ble A sagt opp til fratreden 31 mars 1997.
A har reist sak om gyldigheten av oppsigelsen, og Frivold har fremmet begjæring om at A må fratre stillingen inntil saken er avgjort. Hovedforhandling i saken om gyldighet av oppsigelsen er berammet til 16 oktober 1997.
Sarpsborg byrett ga 17 juni 1997 Frivold medhold i at A måtte fratrer stillingen inntil arbeidsrettssaken var avgjort. Byretten la til grunn at det dreide seg om en midlertidig stilling, hvor hovedregelen er at den ansatte ikke har rett til å stå i stillingen, jf arbeidsmiljøloven §58A nr 4.
Etter kjæremål fra A avsa Borgarting lagmannsrett 24 juli 1997 kjennelse med slik slutning:
"1. Begjæringen om at A skal fratre sin stilling hos advokat Eva Frivold tas ikke til følge.
2. Omkostningsspørsmålet for byretten og lagmannsretten utstår til den agjørelse som avslutter saken."
Eva Frivold har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det anføres at lagmannsretten har tolket arbeidsmiljøloven §58A nr 1 feil når det er lagt til grunn at en avtale om midlertidig ansettelse må inngås skriftlig før tiltredelse for å være gyldig.
Det er nedlagt slik påstand:
"Sarpsborg byretts kjennelse av 17.07.97 stadfestes dog slik at Eva Frivold tilkjennes saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg."
A har tatt til motmæle og anfører, i relasjon til lovtolkingsspørsmålet, at lagmannsretten har rett i at skriftlighet er et materielt vilkår for at avtale om midlertidig ansettelse skal være gyldig.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
2. A tilkjennes saksomkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesterett."
Høyesteretts kjæremålsutvalg, som har begrenset kompetanse i saken, jf tvistemålsloven §404, skal bemerke:
Lagmannsretten har i den påkjærte kjennelsen lagt til grunn at det ikke dreier seg om en midlertidig tilsetting etter arbeidsmiljøloven §58A. Dette bygger lagmannsretten på to hver for seg selvstendige grunnlag. For det første har lagmannsretten funnet at mangelen på skriftlig arbeidsavtale må medføre at lovens alminnelige oppsigelsesfrister og stillingsvernregler får anvendelse. For det annet bemerker lagmannsretten at heller ikke avtalen og arbeidsforholdet for øvrig gir grunnlag for å bygge på at tilsettingen skulle være midlertidig. Det er i denne forbindelse foretatt en konkret vurdering av saken i forhold til bestemmelsene i arbeidsmiljøloven §58A nr 1 bokstavene ac.
Utvalget peker på at arbeidsforholdet i det foreliggende tilfellet ble etablert i februar 1997. Det reguleres da av arbeidsmiljøloven slik den fremstår etter lovendring 17 januar 1997, hvor skriftlighetskravet ble overført fra §58A nr 1 til §55B. Det fremgår av den påkjærte kjennelse at lagmannsretten må ha oversett lovendringen. Utvalget kan imidlertid ikke se at denne feilen kan ha hatt noen betydning for resultatet. Utvalget viser til at lagmannsretten som nevnt, også på annet grunnlag har funnet at forholdet ikke kan bedømmes etter reglene om midlertidige tilsettinger i §58A. Det er da ikke nødvendig for utvalget å gå inn på forståelsen av reglene om skriftlighet, herunder betydningen av månedsfristen i §55B, etter lovendringen. Slik saken ligger an, finner utvalget heller ikke grunn til det.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste. Utvalget finner ikke grunn til å endre lagmannsrettens omkostningsavgjørelse.
Også saksomkostningsavgjørelsen for utvalget bør etter omstendighetene utstå til den avgjørelse som avslutter saken, jf tvistemålsloven §179 første ledd 3. punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
1. Kjæremålet forkastes.
2. Saksomkostningsspørsmålet utstår i medhold av tvistemålsloven §179 første ledd 3. punktum.