HR-1997-491-S - Rt-1997-1723


Instans: Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato: 1997-10-23
Publisert: HR-1997-00491-S - Rt-1997-1723 (471-97)
Stikkord: Straffeprosess, Oppholdsforbud
Sammendrag:
Saksgang: Høyesterett HR-1997-00491 S, jnr 485/1997.
Parter:
Forfatter: Aasland, Dolva, Tjomsland
Lovhenvisninger: LOV-1997-07-18-798, Grunnloven (1814) §96, Straffeloven (1902) §1, EMK (1999), Straffeprosessloven (1981) §174, §175, §177, §181, §184, §187a, §222b, §388


Ved beslutning den 8 september 1997 nedla påtalemyndigheten oppholdsforbud i to klubblokaler for 18 medlemmer av motorsykkelorganisasjonen "Hells Angels". Forbudene ble bragt inn for Jæren forhørsrett, som opphevet forbudet ved kjennelse av 19 september 1997.

Påtalemyndigheten påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett, som ved kjennelse av 1 oktober 1997 forkastet kjæremålet.

Påtalemyndigheten har påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg, og har anført at lagmannsretten har tolket den provisoriske anordningen av 18 juli 1997 om oppholdsforbud uriktig.

Det er ikke riktig som lagmannsretten har lagt til grunn, at det må kreves en "akutt" fare. Dette fremgår ikke av ordlyden, og støttes, etter påtalemyndighetens mening, heller ikke av at forbudet skal gjøres tidsbegrenset for høyst 1 år om gangen. Ved normal språklig forståelse, kan man vanskelig tenke seg en "akutt" fare som vedvarer 1 år.

Etter påtalemyndighetens syn kan man ikke av anordningens ordlyd utlede hvor konkret fare som må foreligge, ut over at det kreves mer enn bare en mulighet, men åpenbart ikke så meget som en akutt fare.

Hovedformålet bak anordningen har åpenbart vært tiltak mot at den pågående konflikt i kriminelle motorsykkelmiljø skal ramme utenforstående. Dette og henvisningen i Ot.prp.nr.85 (1996-97) om at tiltakene er nødvendige som følge av utviklingen i MC-krigen, herunder særlig bombeeksplosjonen i Drammen, må ha betydning for tolkingen av anordningen. Politiet hadde ikke indikasjoner på noen akutt fare forut for eksplosjonen i Drammen, og en slik forståelse som Gulating lagmannsrett legger til grunn, vil innebære at anordningen ikke vil kunne ha noen betydning for å forhindre tilsvarende tilfeller i fremtiden.

Det fremgår av Ot.prp.nr.85 (1996-97) at ordningen materielt sett er ment å tilsvare den danske lov. Da den norske anordningen ble gitt, hadde det allerede blitt gitt ca 200 individuelle oppholdsforbud etter den tilsvarende danske bestemmelsen. Siden anordningen er begrunnet i justismyndighetene i de nordiske lands samarbeid om å bekjempe en nordisk MC-krig, og norsk og dansk lovgivning materielt sett tilsiktes å samsvare, må dansk praksis være en relevant tolkingsfaktor for hvorledes vilkårene er å forstå. Det er vist til at det i dansk praksis ikke er oppstilt krav om "akutt" fare.

Den fortolkning som lagmannsretten har lagt til grunn, medfører materielt sett en ordning som er vesentlig annerledes enn i Danmark, og som i praksis ikke vil ha betydning fordi det allerede etter politiloven §7 og på nødrettslig grunnlag, vil være adgang til å iverksette de tiltak som er nødvendige ved akutt fare. En slik forståelse er, etter påtalemyndighetens synspunkt, ikke i samsvar med anordningens ordlyd eller intensjoner.

Forholdet til EMK er vurdert i Ot.prp.nr.85 (1996-97). Det er vist til at EMK ikke er til hinder for at det gis innskrenkninger som er nødvendige i et demokratisk samfunn av hensyn til offentlig trygghet, for å forebygge uorden eller kriminalitet og for å beskytte andres rettigheter og friheter. I denne sammenheng skal det også bemerkes at saken gjelder et forbud begrenset til tre måneder overfor lokaler som ikke er de berørtes bolig.

Påtalemyndigheten kan ikke se at Grunnloven §96 kan tillegges betydning for spørsmålet.

Påtalemyndigheten har nedlagt slik påstand:

"Gulating lagmannsretts kjennelse av 1. oktober 1997 oppheves."

Kjæremålsmotpartene har anført at lagmannsrettens kjennelse er korrekt.

Påtalemyndigheten synes å hevde at det er tilstrekkelig at det foreligger mer enn "bare en mulighet" for at politiet ut fra sitt skjønn kan iverksette oppholdsforbud. Dette er uriktig. Det fremgår av lovforarbeidene at det kun er i bestemte situasjoner, hvor det f eks nylig har vært gjennomført angrep mot en av gruppene eller noen av dem har demonstrert makt den senere tid og faren er mer enn en generell fare, at oppholdsforbud kan nedlegges. Det kan ikke sees på som feil å anvende ordet akutt i slike tilfeller. Det motsatte er at man helt overlater avgjørelsen om oppholdsforbud til politiets skjønn.

Loven, slik den må tolkes, gir ikke adgang til å gi oppholdsforbud på generelt grunnlag på Jæren, fordi det for to måneder siden skjedde en bombeeksplosjon i Drammen, eller fordi dramatiske ting skjer i Danmark.

Det er uriktig når det hevdes at så lenge oppholdsforbud kan nedlegges i ett år, er det ikke krav om akutt fare. Selvsagt kan en situasjon være akutt over lang tid. Det avhenger av trusselbildet for den konkrete eiendom oppholdsforbudet skal nedlegges for.

Den danske loven synes også å være tolket slik at det skal foreligge akutt fare. Det er der et krav om at gjengjeldelseshandlinger og angrep må regnes som sannsynlig på bakgrunn av konstatering av tidligere angrep.

Kjæremålsmotpartene anfører at man må være forsiktig med å knytte dansk fortolkning og praksis opp mot norsk fordi forskjellene i situasjonene landene i mellom er så store.

Et så inngripende middel, stilt til rådighet for lokale politimestre, må brukes med fornuft og skjønn. Så lenge oppholdsforbud ikke er nedlagt i andre distrikt i landet, hvor det vitterlig er rapportert om gjengjeldelseshandlinger, synes det som omhandles i denne sak svært tilfeldig. Om vilkårene ikke er strenge, vil lov om oppholdsforbud meget lett bli å betrakte som et generelt forbud mot motorsykkelklubber. En lokal fortolkning på generelt grunnlag uten indikasjoner på noen akutt situasjon, slik som i dette konkrete tilfellet, gir grobunn for rettsulikhet politidistriktene i mellom og distriktsvis forbud mot klubber, noe proposisjonen beskriver ikke er meningen.

Om det i dette tilfellet foreligger en slik fare, kan Høyesteretts kjæremålsutvalg ikke prøve.

Kjæremålsmotpartene har nedlagt påstand om at kjæremålet forkastes, og påstått seg tilkjent saksomkostninger med kr 1 500.

Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og utvalgets kompetanse er begrenset slik det følger av straffeprosessloven §388. Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens lovtolkning, og knytter seg til §1 i provisorisk anordning om oppholdsforbud, fastsatt ved kongelig resolusjon 18 juli 1997. Paragrafen har følgende ordlyd:

"Ved fare for voldsutøvelse som ledd i et gjensidig oppgjør mellom grupper av personer der det på begge side brukes voldelige midler, kan påtalemyndigheten forby en eller flere personer som tilhører eller har tilknytning til en av gruppene å oppholde seg på en eller flere eiendommer som er tilholdssted for en av gruppene, dersom det på grunn av vedkommendes opphold der er grunn til å frykte at voldsutøvelsen kan føre til skade på personer som bor eller oppholder seg i nærheten av tilholdsstedet. Når særlige grunner taler for det, kan forbudet som nevnt i første punktum også gjelde for en annen bestemt eiendom.

Når særlige grunner taler for det, kan et forbud etter første ledd rettes mot enhver som tilhører eller har tilknytning til grupper som nevnt i første ledd. Forbudet kunngjøres ved oppslag.

Forbudet skal gjelde for en bestemt tid, høyst for ett år av gangen.

Påtalemyndigheten må snarest mulig og senest 3 dager etter beslutningen bringe saken inn for forhørsretten som avgjør spørsmålet ved kjennelse. Straffeprosessloven §174 første ledd, §175 første ledd, §177, §181 annet og tredje ledd, §184 og §187a gjelder tilsvarende så langt de passer."

Lagmannsretten har i sin kjennelse blant annet uttalt:

"Til kravet om fare for voldsutøvelse bemerkes at ordlyden "fare" tilsier noe mer enn bare en mulighet. Ordet indikerer noe som er akutt."

Etter påtalemyndighetens oppfatning viser bruken av ordet "akutt" at lagmannsretten har stilt for strenge krav til den fare som må foreligge for at det kan nedlegges oppholdsforbud.

Forut for den provisoriske anordning forelå det en proposisjon, Ot.prp.nr.85 (1996-97) med forslag til en ny §222b i straffeprosessloven som innholdsmessig fullt ut svarte til §1 i den provisoriske anordning. Det som uttales i proposisjonen om bestemmelsens innhold, må således tillegges vekt som forarbeider. Om faregraden heter det i proposisjonen side 7:

"Ved vurderingen av om det er "fare for voldsutøvelse" som nevnt, kan det blant annet være betydning om det nylig har vært gjennomført angrep mot en av gruppene eller om noen av dem på annen måte har demonstrert makt i den senere tid. Oppholdsforbudet vil ha størst betydning ved en mer permanent angrepsrisiko. I akutte situasjoner vil også politiloven §7 kunne brukes.

En generell fare for voldsutøvvelse er ikke nok til å nedlegge opholdsforbud. Det kreves etter utkastet at voldsutøvelsen "kan føre til skade på personer som bor eller oppholder seg i nærheten av tilholdsstedet" til en av gruppene. Forbudet skal altså beskytte utenforstående personer; ikke medlemmene i gruppene. Men i en akutt situasjon kan politiet nedlegge oppholdsforbud etter politiloven §7 også for å beskytte medlemmer av gruppene. Et mer langvarig forbud kan derimot bare nedlegges for å beskytte tredjepersoner."

Ordet "akutt" brukes gjerne om en tilstand som er plutselig og kortvarig, i motsetning til en tilstand som er mer permanent. Dersom lagmannsrettens bruk av ordet forstås på denne måten, har rettens lovtolkning verken støtte i bestemmelsens ordlyd eller i forarbeidene. Når lagmannsrettens begrunnelse leses i sammenheng, tyder den imidlertid etter utvalgets oppfatning på at lagmannsretten ikke kan ha brukt ordet i en slik betydning. Ordet er således stilt i motsetning til noe som er "bare en mulighet". Og i en senere sammenheng gir retten uttrykk for "at det ikke er til stede aktuell og konkret fare for vold fra kjæremålsmotpartene. Det er kun til stede en abstrakt fare for vold på grunn av andre klubbers handlinger." Utvalget kan ikke se at det ut over den uheldige bruken av ordet "akutt" er noe i lagmannsrettens begrunnelse som tyder på uriktig lovtolkning. Det tilføyes at ordet ikke er brukt av forhørsretten, som kom til samme resultat som lagmannsretten ut fra en farevurdering som i det vesentlige synes å falle sammen med lagmannsrettens.

Utvalget er etter dette kommet til at lagmannsrettens avgjørelse ikke kan anses bygget på uriktig lovtolkning, og at kjæremålet må forkastes.

Kjæremotpartene har påstått seg tilkjent saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg med kr 1 500. Påstanden tas til følge.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

Kjæremålet forkastes.

I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Staten 1 500 - ettusenfemhundre - kroner til kjæremotpartene ved advokat Arvid Sjødin innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.