Hopp til innhold

HR-1997-499-S

Fra Rettspraksis


Instans: Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato: 1997-10-24
Publisert: HR-1997-00499s
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang: Høyesterett HR-1997-00499S , jnr 491/1997
Parter:
Forfatter: Aasland, Dolva, Flock
Lovhenvisninger: Straffeloven (1902) §162, Straffeprosessloven (1981) §171, §388


Saken gjelder kjæremål over lagmannsrettens kjennelse i sak om varetektsfengsling.

A har vært varetektsfengslet siden pågripelsen 8 juli 1997. Hun er siktet for overtredelse av blant annet straffeloven §162 første og annet ledd jf femte ledd for medvirkning til innførsel, oppbevaring og salg av amfetamin.

Ved Bergen forhørsretts kjennelse 9 oktober 1997 ble A varetektsfengslet fram til 4 desember 1997. Hun påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett som 10 oktober 1997 avsa kjennelse med slik slutning:

"A, født xx.xx.1958, kan fortsatt holdes i varetekt til den 6. november 1997 kl. 15.00 så fremt ikke annet av retten eller påtalemyndigheten bestemmes.

For øvrig forkastes kjæremålet."

A undertegnet for vedtakelse av kjennelsen ved forkynnelsen 13 oktober 1997. Dagen etter påkjærte hennes forsvarer kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. I skriv 23 oktober 1997 uttaler forsvareren at siktede ikke har ment å kvittere for vedtakelse av kjennelsen, men kun for mottakelse av den. I kjæremålet anføres at lagmannsretten har behandlet saken feil ettersom bruk av fengslingssurrogater ikke synes vurdert. Lagmannsretten har anvendt straffeprosessloven §171 første ledd nr 1 og nr 3 feilaktig. Det foreligger ikke unndragelsesfare. Retten synes å ha bygd på subjektive antakelser mer enn objektive momenter. Det foreligger ikke gjentakelsesfare.

Siktede har lagt ned slik påstand:

"1. A løslates.

2. Subsidiært: A løslates mot ileggelse av fengslingssurrogat."

Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.

Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at utvalgets kompetanse etter straffeprosessloven §388 er begrenset til å prøve lagmannsrettens lovtolking og saksbehandling. Det er reist tvil om siktede har ment å vedta lagmannsrettens kjennelse, og kjæremålsutvalget finner det riktig å ta kjæremålet under behandling.

Lagmannsretten uttaler at det var kvalifisert fare for at siktede - som har vært bosatt i England siden 1989 og har to barn der - ville undra seg straffeforfølgning dersom hun ble løslatt. Utvalget kan ikke se at lagmannsretten ved dette har tolket straffeprosessloven §171 første ledd nr 1 på en uriktig måte. Den konkrete rettsanvendelse kan utvalget ikke prøve.

Lagmannsretten uttaler videre at det foreligger kvalifisert gjentagelsesfare dersom siktede løslates og begrunner dette med at hennes befatning med narkotika har foregått over noen tid. Heller ikke på dette punkt har lagmannsretten tolken loven - i dette tilfellet straffeprosessloven §171 første ledd nr 3 - på en uriktig måte. Hensett til at lagmannsretten allerede på forhånd hadde funnet at fengslingsvilkårene etter §171 første ledd nr 1 var oppfylt, kan det her ikke stilles særlige krav til begrunnelsen, som i dette tilfellet under enhver omstendighet er tilstrekkelig.

Lagmannsretten refererer fra forsvarerens støtteskriv hennes anførsler om at siktedes pass var beslaglagt, og at varetektssurrogater måtte være tilstrekkelig. Senere i lagmannsrettens kjennelse uttales at denne omstendighet ikke kan tillegges avgjørende betydning, da det viser seg at det også for personer uten pass er mulig å komme seg ut av landet. Uttalelsen viser at spørsmålet om bruk av fengslingssurrogater er vurdert. Heller ikke på dette punkt foreligger det således noen saksbehandlingsfeil.

Kjæremålet blir etter dette å forkaste.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

Kjæremålet forkastes.