HR-1997-50-B - Rt-1997-1210

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1997-07-03
Publisert:	HR-1997-00050-B - Rt-1997-1210 (318-97)
Stikkord:	Fiskerirett, Råfiskloven
Sammendrag:
Saksgang:	Høyesterett HR-1997-00050 B, nr 205/1996.
Parter:	1) Paul Jensen 2) Kåre Haugen 3) Oddleif Torsteinsen 4) Arne Helge Kristoffersen 5) Dagfinn Alisøy, Hjelpeintervenient: Norges Kystfiskarlag (Advokat Knut Rognlien) mot Norges Råfisklag (Advokat Jens Edvin A. Skoghøy).
Forfatter:	Hellesylt, Gjølstad, Dolva, Aasland, Smith
Lovhenvisninger:	Råfiskloven (1951), Tvistemålsloven (1915) §392, EMK (1999), EMK (1999), EMK (1999), Råfiskloven (1951) §2, §3, §7a, Foreldelsesloven (1979) §10, §15, §2

Norges Råfisklag har innen sitt distrikt fra Finnmark til Nord-Møre lovhjemlet enerett på all førstehåndsomsetning av råfisk. Laget har lovhjemmel i råfiskloven av 14 desember 1951 nr 3 for å ilegge en avgift på denne omsetning, som trekkes i det oppgjør fiskerne får. Saken gjelder spørsmål om lovligheten av størrelsen av ilagt avgift. Tvisten knytter seg til en del av avgiften som Råfisklaget har overført til Norges Fiskarlag. Fiskarlaget og Norsk Sjømannsforbund - faglagene - eier Råfisklaget, med Fiskarlaget som helt dominerende eier. De ankende parter var tidligere medlemmer av Norges Fiskarlag, men har sluttet seg til organisasjonen Norges Kystfiskarlag etter at denne ble etablert i 1988. Kravene er begrenset til avgift innbetalt etter at de gikk ut av Fiskarlaget.

Den avgift Råfisklaget har fastsatt har i den aller meste av tiden vært angitt som en bestemt prosent av bruttoomsetningen, og også overføringene til faglagene har siden 1962 vært angitt i en viss prosent av omsetningen.

Tre av de fem fiskere som nå er ankende parter, reiste ved stevning 17 januar 1994 sak mot Råfisklaget. De to andre sluttet seg senere til søksmålet. I stevningen var nedlagt påstand om fastsettelsesdom for at laget var uberettiget til å foreta trekk til fordel for Norges Fiskarlag i fangster som de leverte. Det ble krevd fullbyrdelsesdom for tilbakebetaling av påstått urettmessig trukket avgift. Søksmålet var også rettet mot Norges Fiskarlag og staten v/Fiskeridepartementet, men ble under herredsrettens behandling hevet i forhold til Norges Fiskarlag og avvist i forhold til staten.

Nord-Troms herredsrett avsa 6 februar 1995 dom med denne domsslutning:

"1. Norges Råfisklag frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."

Herredsretten bygde på at overføringene til Fiskarlaget dels måtte anses som vederlag for tjenester som Fiskarlaget utførte for Råfisklaget innenfor råfiskloven område, dels innebar disponering over inntekter som ikke skrev seg fra innkrevde avgifter og som Råfisklaget måtte kunne disponere fritt.

Saksøkerne påanket herredsrettens dom. Etter at en søknad om samtykke til direkte anke til Høyesterett var avslått, kom saken for Hålogaland lagmannsrett, som 12 februar 1996 avsa dom med denne domsslutning:

"1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke."

Lagmannsretten la til grunn at overføringene til Fiskarlaget i og for seg innebar avgiftsfinansiering av formål som lå utenfor Råfisklagets kompetanse på enerettsområdet, men at det forelå "en så langvarig og massiv praksis, som det knytter seg så vesentlige innrettelseshensyn til, at denne må tillegges avgjørende vekt ved tolkningen av avgiftsgrunnlaget i råfiskloven".

Om saksforholdet og partenes anførsler for herredsretten og lagmannsretten vises til den grundige redegjørelse i de to dommer.

Paul Jensen m fl påanket lagmannsrettens dom - rettsanvendelsen og saksbehandlingen. Saksbehandlingsanken ble imidlertid frafalt da forhandlingene ble innledet i Høyesterett.

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak hvor én partsrepresentant og et vitne har avgitt forklaringer. I tillegg foreligger skriftlige erklæringer fra åtte parter og vitner med svar på spørsmål prosessfullmektigene har stilt. Det foreligger også en del nye dokumenter for Høyesterett.

I faktisk henseende står saken som for de tidligere retter. Ingen av partene synes å ha vesentlige innvendinger mot det faktum lagmannsretten har beskrevet og lagt til grunn. Partenes uenighet knytter seg til hvilken betydning de forskjellige elementer i faktum har ved vurderingen av de rettslige spørsmål saken reiser.

De ankende parters, Paul Jensen m fl's, anførsler for Høyesterett er kort gjengitt:

Den avgift Råfisklaget har lagt på omsetning av råfisk kan bare fastsettes med sikte på å dekke utgifter til virksomhet på det området der laget har et lovfestet monopol. Det gjelder førstehåndsomsetningen av råfisk. Overføring fra avgiften til faglag - Norges Fiskarlag er det aktuelle - kan bare skje som vederlag for konkrete tjenester som ytes i forbindelse med førstehåndsomsetningen. Det kan ikke skje overføringer til andre formål, særlig ikke til alminnelige fagforeningsformål. Til illustrasjon nevnes at faglagsavgiften for Fiskarlaget i 1991 utgjorde 64,4 millioner kroner av samlete inntekter på 67,9 millioner kroner.

Når avgift utover det nevnte kreves til fordel for Norges Fiskarlag vil dette overfor fiskere som ikke er medlemmer, i realiteten innebære et inngrep i deres organisasjonsfrihet. Dette vil være i strid med et ulovfestet prinsipp i norsk rett, og det vil også være i strid med Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artiklene 11 og 14.

Råfisklagets praksis, selv om den er langvarig, kan ikke reparere den manglende hjemmel. Departementets og Stortingets kjennskap til praksis kan heller ikke etter de omstendigheter som foreligger, være avgjørende.

De avgifter som ulovlig er innkrevd av de ankende parter, må Råfisklaget være pliktig til å betale tilbake. Det er ikke grunnlag for nektelse av dette etter ulovfestete prinsipper om condictio indebiti. Heller ikke er noen del av de ankende parters krav foreldet, idet det foreligger grunnlag for tilleggsfrist etter foreldelsesloven §10. Iallfall foreligger ikke foreldelse for avgift trukket de siste tre år før stevning ble inngitt.

De ankende parter har nedlagt denne påstand:

"1. Norges Råfisklag er uberettiget til å foreta trekk til fordel for Norges Fiskarlag i levert fangst fra Paul Jensen, Kåre Haugen, Oddleif Torsteinsen, Arne Helge Kristoffersen og Dagfinn Alisøy.

2. Norges Råfisklag forpliktes til å betale til Paul Jensen kr 19907,- med tillegg av 12 % morarente fra 1.3.94 til betaling skjer.

3. Norges Råfisklag forpliktes til å betale til Kåre Haugen kr 20403,- med tillegg av 12 % morarente fra 1.3.94 til betaling skjer.

4. Norges Råfisklag forpliktes til å betale til Oddleif Torsteinsen kr 24740,- med tillegg av 12 % morarente fra 1.3.94 til betaling skjer.

5. Norges Råfisklag forpliktes til å betale til Arne Helge Kristoffersen kr 18003,- med tillegg av 12 % morarente fra 1.7.94 til betaling skjer.

6. Norges Råfisklag forpliktes til å betale til Dagfinn Alisøy kr 18999,- med tillegg av 12 % morarente fra 1.7.94 til betaling skjer.

7. Norges Råfisklag forpliktes til å betale saksøkerne sakens omkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.

8. Norges Råfisklag forpliktes til å betale saksøkerne 12 % morarenter av kr 87350,- i 28 måneder og 12 % morarenter av kr 138.625 i 16 måneder."

Ankemotpartens, Norges Råfisklags, anførsler kan kort gjengis slik:

Den avgift Råfisklaget har lagt på omsetningen av råfisk, har ikke for noen del vært lovstridig. Den lovhjemmel som ble gitt i råfiskloven §7a i 1956 satte ingen uttrykkelig begrensning for hvilke formål avgiften kunne brukes til. Avgiften må kunne brukes til formål som fremmer fiskerinæringen i videste forstand. Det har vært et nært samspill mellom Råfisklaget og Fiskarlaget, både historisk og praktisk. Avgiften kan derfor brukes til støtte for faglagene for deres arbeid for næringen, enten dette knytter seg til førstehåndsomsetningen eller til tiltak av annen karakter eller til alminnelig faglig arbeid.

Subsidiært anføres at når bruk av avgiften nå er begrenset til kjøp av tjenester fra Norges Fiskarlag, er den iallfall ikke lovstridig. Den påståtte fastsettelsesdom kan således ikke under noen omstendighet føre fram.

De ankende parter behøver ikke å være medlemmer av Norges Fiskarlag for å få solgt sin fisk. Det bestrides at avgiften innebærer inngrep i organisasjonsfriheten eller kommer i strid med EMK, slik som anført av de ankende parter.

Det anføres ikke at den praksis som foreligger kan erstatte lovhjemmel. Men praksis er meget langvarig, den har vært kjent og akseptert av Fiskeridepartementet og også meddelt Stortinget. Dette anføres som et vesentlig argument for at det ikke er riktig å legge til grunn en snever tolking av lovhjemmelen.

Selv om avgiften for en del skulle ha vært ulovlig, bestrides det at Råfisklaget vil være pliktig å betale noe tilbake. Dette følger av reglene om condictio indebiti. Under enhver omstendighet er tilbakebetalingskrav for avgift innkrevd før årsskiftet 1990-91 foreldet.

Norges Råfisklag har nedlagt denne påstand:

"1. Pkt. 1 i lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Paul Jensen, Kåre Haugen, Oddleif Thorsteinsen, Arne Helge Kristoffersen, Dagfinn Alisøy og Norges Kystfiskarlag dømmes til med solidarisk ansvar å betale til Norges Råfisklag saksomkostningene for alle instanser."

Jeg er kommet til et annet resultat enn herredsretten og lagmannsretten.

Innledningsvis bemerker jeg at det av de tidligere retter er gitt en fyllestgjørende faktisk framstilling av det saksforhold tvisten springer ut av, den historiske bakgrunn for etableringen av Råfisklagets omsetningsmonopol og avgiftens utvikling med overføringer til Norges Fiskarlag. Ingen av partene har hatt noe vesentlig å bemerke til lagmannsrettens saksframstilling. På denne bakgrunn nøyer jeg meg med å framheve de punkter i saksforholdet som avgjørelsen av rettsspørsmålene særlig avhenger av.

Når det er oppstått tvist, skyldes det at det er tale om avgiftstrekk ved førstehåndsomsetning av råfisk, som alle fiskere må betale for å få levert fisken. Ingen kan reservere seg. En slik ordning, som ikke forutsettes å bygge på samtykke, må etter legalitetsprinsippet kreve lovhjemmel. En uttrykkelig hjemmel kom inn i råfiskloven i 1956 i en ny §7a. Den stod i loven fram til 1992 da hjemmelen ble overført til §3 tredje ledd, med en noe avvikende formulering. Det framgår av Ot.prp.nr.61 (1991-92) side 63 at: "Fiskeridepartementet vil med denne endringen ikke foreslå noen endring i realiteten." Paragraf 7a hadde følgende ordlyd:

"En salgsorganisasjon som er godkjent i medhold av lovens §2 skal ha rett til å oppkreve en avgift av råfisk og produkter derav som i medhold av samme paragraf blir omsatt gjennom eller med godkjenning av salgsorganisasjonen. Dette gjelder også råfisk som er tilvirket overensstemmende med §2, siste ledd.

Avgiften fastsettes av salgsorganisasjonens representantskap og godkjennes av vedkommende departement."

Den tilsvarende bestemmelse i §3 tredje ledd lyder slik:

"Salgsorganisasjonen skal kunne oppkreve en avgift ved omsetning i første hånd av all råfisk og produkter derav som i medhold av §2 blir omsatt gjennom eller med godkjenning av organisasjonen, og som omfattes av salgsorganisasjonens virksomhet. Dette gjelder også råfisk som er tilvirket overensstemmende med §2, fjerde ledd. Avgiften fastsettes av organisasjonens representantskap og godkjennes av departementet. Avgiftsbestemmelsene skal framgå av salgsorganisasjonens vedtekter og forretningsregler."

Bestemmelsene angir etter sin ordlyd ingen uttrykkelig begrensning med hensyn til hvilke formål avgift kan pålegges til fordel for. Men den myndighet Råfisklaget er gitt i medhold av loven er at det skal ha eneretten på førstehåndsomsetningen av råfisk. Det er finansiering til fremme av den virksomhet som drives på enerettsområdet, som er begrunnelsen for avgiften. Dette formål må etter alminnelige lovtolkningsprinsipper også sette grenser for hva innkommet avgift kan brukes til. Dette vil således innebære en viss innskrenkende tolking i forhold til lovens ordlyd. Jeg peker i denne sammenheng på at når spørsmål om Råfisklagets hjemmelsgrunnlag har stått for domstolene i andre sammenhenger, har Høyesterett understreket at det er på enerettsområdet at Råfisklaget har sin lovbestemte kompetanse. Jeg viser særlig til avgjørelser inntatt i Rt-1977-433 og i Rt-1995-530.

Hvor grensen her går for det som kan sies å ligge innenfor lovens formål når det gjelder bruk av avgiftsmidler, er ikke helt lett å angi presist. Den praksis som har vært fulgt, og som jeg kommer tilbake til, er ikke uten betydning for tolkingen av loven. Den kan tilsi at man bør være noe liberal med hensyn til hvilken bruk av avgiftsmidler som anses å ligge innenfor lovens ramme.

Det synes klart at loven ikke gir hjemmel for at avgiftsmidler kan brukes til fagorganisasjonsformål generelt, eller til organisasjonenes egen næringsvirksomhet utenfor enerettsområdet. Bruken av midlene må gå til virksomhet som enten direkte knytter seg til førstehåndsomsetningen av fisk, eller som står i rimelig nær sammenheng med fremme av dette formålet. Derimot kan det ikke ha avgjørende betydning om midlene brukes av Råfisklaget eller av Fiskarlaget, idet Råfisklaget må kunne bruke Norges Fiskarlag som instrument for å fremme sitt lovfestete omsetningsmonopol og yte vederlag for dette av avgiftsmidler.

Etter den praksis som foreligger, synes det ikke tvilsomt at avgiften har gått til formål som ikke har en rimelig nær sammenheng med selve førstehåndsomsetningen av råfisk. Det kan pekes på at Fiskarlaget i hovedsak har finansiert hele sin virksomhet ved avgiftsmidler. Den vanlige medlemskontingent har sammenliknet med overføringene fra Råfisklaget, hatt beskjeden betydning. Råfisklaget har likevel anført at bruk av avgiftsmidler til alle formål det har vært tale om, har hjemmel i loven. Avgjørende for tolkingen av loven - hevdes det - må være den meget langvarige praksis med en avgift som i en årrekke var vedtektsfestet. Vedtektene var godkjent av Fiskeridepartementet, og Stortinget ble regelmessig informert om bruken av råfiskloven fullmakter gjennom stortingsmeldinger.

Når jeg ikke finner å kunne legge avgjørende vekt på denne praksis, skyldes det flere forskjellige forhold. For det første synes selve hjemmelsgrunnlaget for avgiften å ha kommet i bakgrunnen i den befatning departement og Storting har hatt med råfiskloven praktisering. Det var videre Norges Fiskarlag, med sin helt dominerende innflytelse over Råfisklaget, som var pådriver for økte overføringer etter hvert som laget utvidet sitt arbeidsområde og trengte mer kapital. Fiskarlaget stod som privat organisasjon fritt til å ekspandere og fremme de formål for seg selv og fiskerne som laget anså tjenlig. Men en slik ekspansjon kunne ikke uten videre finansieres gjennom overførsel av avgift som skulle pålegges til fremme av Råfisklagets utøvelse av sitt monopol på førstehåndsomsetningen.

Når spørsmålet om hjemmelsgrunnlaget for anvendelsen av avgiftsmidlene i en årrekke ikke later til å ha vært reist, kan det skyldes at spørsmålet fram til 1980-årene stort sett ikke synes å ha vært kontroversielt. Det var ingen konkurrerende organisasjon til Norges Fiskarlag. Myndighetene kan da uten nærmere vurdering av hjemmelen ha fulgt på med sin godkjenning av avgiftspålegget. Men etter den uenighet som er oppstått, med en betydelig gruppe kystfiskere som mener at de ikke er tjent med Fiskarlaget som sin fagorganisasjon og har organisert seg i Norges Kystfiskarlag, er situasjonen blitt en annen. Tid ligere praksis hadde et visst grunnlag i enighet innen fiskerinæringen. I realiteten ga denne praksis nærmest Fiskarlaget adgang til selv å bestemme størrelsen av de overføringer det skulle motta fra Råfisklaget i kraft av sin dominerende innflytelse over dette. Denne praksis kan ikke i seg selv være avgjørende for tolkingen av rekkevidden av lovens avgiftshjemmel.

Det må riktignok tilføyes at praksis synes å ha hatt myndighetenes billigelse. I Ot.prp.nr.61 (1991-92) som lå til grunn for lovendringen i 1992 uttaler Fiskeridepartementet (side 63) blant annet at "departementet på det nåværende tidspunkt ikke har til hensikt å foreta noen endringer i dagens praksis når det gjelder oppkreving av avgift, og heller ikke når det gjelder hvordan avgiftsmidler blir disponert". Det fremgår videre av Innst.O.nr.13 (1992-93) at Fiskerikomitéens flertall sa seg tilfreds med dette. Men også under denne lovbehandlingen synes selve hjemmelsgrunnlaget for avgiften å ha kommet i bakgrunnen. Dette spørsmålet kom senere klart fram med bakgrunn i uttalelser fra Justisdepartementets lovavdeling av 14 mai 1990 og 2 april 1993, hvor lovavdelingen antok at avgiftsmidler ikke lovlig kunne brukes som ren støtte til faglagene. I St.meld.nr.18 (1993-94) uttalte Fiskeridepartementet at det fant "å måtte legge Justisdepartementets syn til grunn i denne saken slik at salgslagenes vedtekter og praksis må omarbeides på dette punkt" (side 25). Etter dette framgår det av Innst.S.nr.87 (1993-94) side 2 at Fiskerikomitéen inntok en varsom holdning til lovhjemmelsspørsmålet.

Ut fra min samlete vurdering av det materiale som foreligger fra departementets og komitéens behandling av bruken av råfiskloven fullmakter på det område det her er tale om, kan jeg ikke se at det foreligger rettskildemessig grunnlag for å fravike den formålsbestemte tolking av hjemmelen som tilsies ut fra alminnelige lovtolkingsprinsipper.

De ankende parter må etter dette gis medhold i at de er blitt trukket for avgift som delvis har gått til formål som ikke omfattes av lovhjemmelen i råfiskloven. Så langt har da trekket vært urettmessig. Råfisklaget har imidlertid bestridt at det foreligger tilbakebetalingsplikt. Laget har påberopt de ulovfestete regler om condictio indebiti samt foreldelse.

Når det gjelder foreldelsesspørsmålet, tar jeg utgangspunkt i at iallfall fire av de fem ankende parter i januar/februar 1991 innsendte hver sin "Reservasjonserklæring" til Råfisklaget. Her bestred de at det forelå lovhjemmel for trekk til fordel for Norges Fiskarlag. De krevde at deres del av faglagsavgiften ble stilt til disposisjon for Norges Kystfiskarlag. Hvis dette ikke ble gjort, krevde de pengene innsatt på sperret konto. Disse kravene avslo Råfisklaget å imøtekomme.

De ankende parter mente altså allerede den gang at Råfisklaget ikke hadde hjemmel for deler av den avgift som ble trukket. De kjente til at de hadde et - riktignok omtvistet - krav, og at Råfisklaget i tilfelle var den ansvarlige debitor for dette. Da kan jeg ikke se at det vil være grunnlag for å anvende suspensjonsbestemmelsen i foreldelsesloven §10 nr 1. De ankende parter hadde tilstrekkelig kunnskap om sitt krav til at de kunne reise sak for domstolene, og mulighet til å skaffe seg det tilstrekkelige bevisgrunnlag. Det blir da den alminnelige foreldelsesfrist på tre år som får anvendelse, jf foreldelsesloven §2. De reservasjonserklæringer som ble inngitt i begynnelsen av 1991 virket ikke fristavbrytende, jf foreldelsesloven §15. Det var først stevningen 17 januar 1994 som avbrøt foreldelse. Avgift trukket før 17 januar 1991 var da foreldet, men av praktiske hensyn har Råfisklaget akseptert at skjæringspunktet settes til årsskiftet 1990-91.

Spørsmålet om det foreligger grunnlag for å nekte tilbakebetaling etter reglene om condictio indebiti kommer derfor bare på spissen for perioden fra 1 januar 1991 til stevning ble inngitt. At trukne beløp for tiden etter saksanlegget ikke kan nektes tilbake betalt, finner jeg åpenbart. Når det gjelder de ikke foreldete beløp fra 1 januar 1991 til 17 januar 1994, har jeg vært noe i tvil, men er blitt stående ved at de ankende parter bør gis medhold. Avgjørelsen i dette spørsmål vil måtte bero på en konkret avveining av de motstående hensyn. Mot en rett til å få pengene tilbake kan anføres at det er tale om mindre beløp for den enkelte fisker, og at det for Råfisklaget er tale om beløp som er videreformidlet og ikke lenger på lagets hånd. Men for meg er det avgjørende, at de ankende parter i begynnelsen av 1991 avga uttrykkelige reservasjonserklæringer i tilknytning til avgiftsbetalingen. Riktignok tok det forholdsvis lang tid før de ankende parter - som kjente til at Råfisklaget mente at avgiften var lovlig - fulgte opp sine reservasjonserklæringer med søksmål. Det vil være begrenset hvor lang tid en reservasjonserklæring skal tillegges vekt, dersom den ikke følges opp av rettslige skritt. Etter omstendighetene antar jeg at de tre år som gikk fra erklæringen ble innsendt og til stevning ble inngitt, ikke er for lang tid, selv om man her nok står overfor et grensetilfelle. Jeg finner at løsningen i denne saken bør bli den samme for den av partene som antakelig ikke sendte inn reservasjonserklæring. Han sluttet seg til søksmålet for herredsretten, og jeg finner det under disse omstendigheter lite naturlig å skille mellom ham og de øvrige saksøkere. For Råfisklaget kan ikke beløpet spille noen rolle.

Når det gjelder størrelsen av de beløp det gis dom for tilbakebetaling av, er jeg i et visst dilemma, idet en del av beløpene antakelig dekker utgifter som det etter min forståelse av loven var hjemmel for å dekke med avgiftsmidler. Men jeg har ikke grunnlag for å skille ut denne del, og det dreier seg om relativt beskjedne beløp som Råfisklaget ikke har gjort beregningsmessige innvendinger mot. På denne bakgrunn er jeg blitt stående ved at det bør kunne gis dom for beløpene slik de er blitt framsatt. De gjelder trekk fra 1 januar 1991 til 31 desember 1995.

Til påstanden i fastsettelsessøksmålet bemerker jeg at den ikke uten videre kan legges til grunn, idet ikke alle avgiftsoverføringer fra Råfisklaget til Fiskarlaget vil være ulovlige. Påstanden har bare virkning framover, og den må ses i forhold til den ordning som praktiseres i dag. Det foreligger nå en samarbeidsavtale mellom Fiskarlaget og Råfisklaget, datert februar 1995. Denne finner jeg bør gjengis i sin helhet. Den lyder slik:

"1. Samarbeidet, og fordelingen av arbeidsoppgaver mellom Norges Fiskarlag og salgslagene er historisk forankret, men tilpasset dagens situasjon.

2. Partene ser de oppgaver som faglag og salgslag utfører på vegne av fiskerne, i nær sammenheng. Partene ser det derfor også som svært viktig at det organisasjonsapparatet som slik skal ivareta fiskernes interesser er sikret et stabilt økonomisk fundament.

3. For å oppnå en rasjonell og effektiv saksbehandling, og som ledd i det nære samarbeidet mellom partene, er Norges Fiskarlag og Norges Råfisklag enige om at Norges Fiskarlag, på samme måte som tidligere, skal utføre en rekke viktige arbeidsoppgaver for Norges Råfisklag.

4. De viktigste områdene for samarbeid kan sammenfattes slik:

NÆRINGSØKONOMI

1. Fiskeriavtaleforhandlingene med hjemmel i Hovedavtalen mellom Norges Fiskarlag og Staten og annet arbeid for å bedre næringens økonomiske rammevilkår. Målet er å tilrettelegge økonomiske virkemidler som bidrar til å styrke salgslaget i arbeidet med å gjennomføre fisket i samsvar med formålet for lagets virksomhet.

REGULERINGER I FISKE - INTERNASJONALE AVTALER - OPPFØLGING

1. Forvaltning av fiskebestandene, herunder arbeidet med å utvikle forvaltningsstrategier, og de årlige reguleringene av fisket, både i nasjonale og internasjonale organer. Dette arbeidet spiller en direkte rolle for salgslagets virksomhet, både sett i sammenheng med forholdet mellom fiskerne og markedene, og forholdet mellom fiskerne og myndighetene.

2. Oppfølging av internasjonale avtaler og samarbeidsformer. Siktemålet er å ivareta fiskernes interesser gjennom bl.a. å sikre gode rammevilkår for omsetningssystemene og handelen med fisk, råderett over fiskeressursene og en forsvarlig ressursforvaltning.

NÆRINGSPOLITISKE FELLESSPØRSMÅL

1. Kvalitetsfremmende tiltak, herunder opplæring av fiskerne til best mulig å ta vare på fisken som råstoff, og gjennom nødvendige kvalitetssikringstiltak sikre konkurranseevnen til norsk fisk og norske fiskeprodukter.

Det forutsettes at arbeidet på dette området skjer i et spesielt nært samarbeid mellom partene.

2. Ressurskontroll og andre kontrolltiltak er viktige saksfelt både for salgslag og faglag. Fagorganisasjonens arbeid innenfor dette området går på utformingen av de generelle rammevilkår for de ulike kontrolltiltak.

Arbeidet rettes både mot norsk og utenlandsk fiskeriaktivitet i norske havområder.

INFORMASJONSVIRKSOMHET OG ORGANISASJONSMESSIG SKOLERING

1. Profilering av fiskerinæringen overfor myndigheter, opinion og skoleverket.

2. Opplæringstiltak/kursing av Norges Råfisklags medlemmer og tillitsvalgte, er viktig i et system som skal fungere i et organisasjonsmessig nært samarbeid med fagorganisasjonen. Norges Fiskarlag har bred erfaring på dette området og kravene til slike tiltak forventes å øke. I denne sammenheng framheves infrastrukturen og organisasjonsmønsteret, hvor faglagene (fylkesfiskarlagene) står som eiere/medeiere av Norges Råfisklag. Ved valg av representantskap i Norges Råfisklag har fagorganisasjonen en viktig rolle som valgapparat.

ANDRE OPPGAVER

Partene er enige om at andre arbeidsoppgaver som har betydning for Norges Råfisklags virksomhet kan avtales nærmere.

5. PRIS OG BETALINGSBETINGELSER

1. Kostnadene med de tjenester Norges Fiskarlag utfører for Norges Råfisklag beregnes dekket gjennom avregning av 41/45 av 0,4 % av verdien på førstehåndsomsetningen gjennom Norges Råfisklag i 1994. Under henvisning til den planlagte effektivisering nedtrappes avregningsprosenten til 41/45 av 0,35 % fra 1. januar 1996 og 41/45 av 0,3 % fra og med 1997.

2. Norges Råfisklag overfører vederlag for tjenester til Norges Fiskarlag etter skuddsvis hver 2. måned. Samtidig overføres også inntrukket fartøykontingent og tariffavgift.

Denne avtalen kan sies opp av begge parter med 1 - ett - års varsel, etter forutgående forhandlinger."

Jeg bemerker at en tilsvarende samarbeidsavtale også er inngått med Norsk Sjømanns forbund.

Flere av de oppgaver som Fiskarlaget har påtatt seg å utføre for Råfisklaget, faller etter min mening utenfor hva som kan sies å stå i en rimelig nær sammenheng med førstehåndsomsetning av fisk, selv etter en liberal tolking av loven på dette punkt. Dette gjelder således spørsmål om generell informasjonsvirksomhet og organisasjonsmessig skolering av salgslagenes medlemmer og tillitsvalgte, arbeid overfor myndighetene om næringspolitiske fellesspørsmål og avtalens bestemmelse om næringsøkonomi. Det gjelder også slike reguleringsspørsmål hvor det kan være motsetning mellom grupper innenfor og utenfor Fiskarlaget.

Jeg finner at konklusjonen bør utformes under hensyn til det jeg her har sagt. Slik saken foreligger for Høyesterett, finner jeg ikke grunnlag for å foreta noen nærmere grensedragning. Jeg har overveid om saken burde hjemvises til lagmannsretten for en slik nærmere grensedragning, jf tvistemålsloven §392 annet ledd. Men jeg er kommet til at det vil være bedre om de spørsmål denne dom ikke gir noe klart svar på, søkes løst ved forhandlinger.

Anken har i hovedsak ført fram, og de ankende parter tilkjennes saksomkostninger for alle retter. Det er inngitt saksomkostningsoppgave som legges til grunn. Saksomkostningene utgjør etter denne i alt kr 413 623. Av dette er kr 133 623 utgifter.

Ved herredsrettens dom og lagmannsrettens dom ble saksomkostninger ikke tilkjent, men de ankende parter har for Høyesterett nedlagt påstand om renter av de omkostningsbeløp som gjelder behandlingen av saken i herredsretten og lagmannsretten. Når Høyesterett tilkjenner saksomkostninger for alle retter, antar jeg imidlertid at omkostningene bør settes til et samlet beløp, der det ved beregningen av omkostningene for herredsretten og lagmannsretten bør legges til grunn at de ankende parter bare får dekket sine utgifter fullt ut når det tas hensyn til den tid som er gått etter at herredsrettens og lagmannsrettens dommer ble avsagt. Etter dette antar jeg at de samlete saksomkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett bør settes til kr 450 000.

Jeg stemmer for denne dom:

I. Fastsettelsessøksmålet

Norges Råfisklag er uberettiget til å foreta trekk til fordel for Norges Fiskarlag i fangst fra Paul Jensen, Kåre Haugen, Oddleif Torsteinsen, Arne Helge Kristoffersen og Dagfinn Alisøy etter den ordning som nå praktiseres.

II. Fullbyrdelsessøksmålet

1. Norges Råfisklag betaler til Paul Jensen 13.877 - trettentusenåttehundreogsyttisju - kroner med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig rente fra 1 mars 1994 til betaling skjer.

2. Norges Råfisklag betaler til Kåre Haugen 13.337 - trettentusentrehundreogtrettisju - kroner med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig rente fra 1 mars 1994 til betaling skjer.

3. Norges Råfisklag betaler til Oddleif Torsteinsen 9.529 - nitusenfemhundreogtjueni - kroner med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig rente fra 1 mars 1994 til betaling skjer.

4. Norges Råfisklag betaler til Arne Helge Kristoffersen 17.216 - syttentusentohundre ogseksten - kroner med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig rente fra 1 juli 1994 til betaling skjer.

5. Norges Råfisklag betaler til Dagfinn Alisøy 12.117 - tolvtusenetthundreogsytten - kroner med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig rente fra 1 juli 1994 til betaling skjer.

III. I saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett betaler Norges Råfisklag til Paul Jensen, Kåre Haugen, Oddleif Torsteinsen, Arne Helge Kristoffersen og Dagfinn Alisøy i fellesskap 450.000 - firehundreogfemtitusen - kroner.

IV. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.