HR-1997-502-K - Rt-1997-1732
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-10-29 |
| Publisert: | HR-1997-00502-K - Rt-1997-1732 (475-97) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Varetektsfengsling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00502 A, jnr 503/1997. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Aasland, Tjomsland, Flock |
| Lovhenvisninger: | EMK (1999), EMK (1999), Straffeprosessloven (1981) §174, §4, §171, §181, §185, §188, §388, Legemiddelloven (1992) §24, §31 |
Kjæremålet gjelder varetektsfengsling.
Dansk statsborger A, født xx.xx.1945, er siktet for forbrytelse mot straffeloven §162 første og annet ledd jf femte ledd. Grunnlaget er innførsel av ca 25 kg hasjisj fra Danmark til Norge i tidsrommet sommeren 1996 til april 1997, samt salg av mesteparten av dette kvantum. Han er også siktet etter legemiddelloven §31 annet ledd jf §24 første ledd, for bruk av hasjisj. Siktede ble først varetektsfengslet i saken i Danmark 15 april 1997, og ble etter begjæring utlevert til Norge ved kjennelse av retten i Odense 19 juni 1997. Han har siden vært varetektsfengslet i Norge.
I forbindelse med begjæring om forlengelse av fengslingen avsa Sandefjord forhørsrett kjennelse 13 oktober 1997 med slik slutning:
"A, født xx.xx.1945, løslates på følgende vilkår, jf. straffeprosessloven §188, §185, §181.
1. A har meldeplikt for politiet i Odense inntil rettskraftig dom i saken foreligger, dog ikke utover mandag 10. november 1997.
2. A innleverer sitt pass til beslag hos politiet i Sandefjord. Beslaget varer frem til rettskraftig dom i saken foreligger, dog ikke utover mandag 10. november 1997."
Påtalemyndigheten påkjærte forhørsrettens kjennelse til Agder lagmannsrett. Kjæremålet ble gitt oppsettende virkning. Agder lagmannsrett avsa kjennelse 15 oktober 1997 med slik slutning:
"A, født xx.xx.1945, varetektsfengsles frem til 10 november 1997 kl 1500."
Siktede har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er anført at lagmannsrettens kjennelsesgrunner er mangelfulle ved at sentrale momenter ikke er nevnt. Dette hindrer prøving av lovforståelsen . Ved vurderingen av unndragelsesfaren er det kun vist til forhørsrettens tidligere kjennelser i saken. I de tidligere kjennelser er unndragelsesfaren bare begrunnet med at siktede er dansk statsborger og motsatte seg utlevering til Norge etter pågripelsen. Det er ikke nevnt noe om at siktede har samtykket i meldeplikt for politiet på hjemstedet, konvensjonen mellom Norge og Danmark om utlevering av siktede personer, og siktedes samtykke i beslag av hans pass. Den begrunnelse som er gitt for at unndragelsesfare foreligger, bygger på feil lovtolking. Det er dessuten feil lovtolking i forhold til EMK artikkel 5 nr 3 bare å vektlegge at tiltalebeslutning nå er utferdiget og byretten kontaktet for berammelse av hovedforhandling.
Det er nedlagt slik påstand:
"Agder lagmannsrett sin kjennelse i sak nr. 97-01291 M oppheves."
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet, og opplyser for øvrig at hovedforhandling i saken er berammet til 1 desember 1997 ved Sandefjord byrett.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at saken gjelder et videre kjæremål hvor utvalgets kompetanse er begrenset etter bestemmelsene i straffeprosessloven §388. Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens lovtolkning og saksbehandling.
Lagmannsretten kom til at vilkåret i straffeprosessloven §171 første ledd nr 1 var oppfylt. Retten viste til forhørsrettens avgjørelse og til de henvisninger som der var gjort til tidligere kjennelser i saken. Utvalget finner at lagmannsrettens begrunnelse etter omstendighetene må anses tilstrekkelig, og vil om dette bemerke:
Siktedes anførsler om at det burde være grunnlag for løslatelse mot meldeplikt og innlevering av pass, har vært gjort gjeldende og er blitt forkastet i tidligere kjennelser av forhørsretten og lagmannsretten. I kjennelsen av 13 oktober 1997 uttalte forhørsretten:
"Retten er fortsatt av den oppfatning at løslatelse nå kan medføre fare for at A vil unndra seg forfølgningen, jf. straffeprosessloven §171 nr 1. Retten nøyer seg med å vise til tidligere kjennelser der dette spørsmålet er vurdert."
Forhørsretten fant imidlertid at fortsatt varetektsfengsling ville være et uforholdsmessig inngrep, og avgjorde at domfelte skulle løslates på nærmere bestemte vilkår. Kjennelsen ble påkjært av politiet, og forsvareren innga tilsvar til kjæremålet. Selv om tilsvaret var vedlagt en erklæring fra domfelte om vedtakelse av vilkår ved en mulig løslatelse, kan utvalget ikke se at unndragelsesspørsmålet sto i noen vesentlig annen stilling enn for forhørsretten, og utvalget finner på denne bakgrunn at lagmannsretten ikke hadde foranledning til noen nærmere drøftelse.
Når det gjelder forholdet til EMK art 5 nr 3 har lagmannsretten uttalt:
"En domfellelse i samsvar med siktelsen vil følgelig medføre flere års fengsel. Siktede har sittet i varetekt siden april i år, først i
Danmark og fra 30 juni her i landet, i alt ca seks måneder. Uansett om det måtte være grunnlag for kritikken forhørsretten har fremført mot påtalemyndigheten for angivelig sen saksbehandling, kan lagmannsretten ut fra sakens alvor og lengden av den sannsynlige straffen ved en domfellelse i overensstemmelse med siktelsen, ikke se at fortsatt varetektsfengsel i fire uker vil være i strid med straffeprosessloven §174 eller bestemmelsen i EMK artikkel 5 nr 3, jfr straffeprosessloven §4. Det er i denne forbindelse også lagt vekt på at statsadvokatene i Vestfold og
Telemark etter det opplyste vil ta ut tiltale i løpet av inneværende uke og at Sandefjord byrett allerede er kontaktet med henblikk på å få hovedforhandling berammet".
Kjæremålsutvalget kan ikke se at lagmannsretten her gir uttrykk for en uriktig tolkning av EMK art 5 nr 3. Den konkrete rettsanvendelse kan utvalget ikke prøve.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes