HR-1997-51-S - Rt-1997-130
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-01-28 |
| Publisert: | HR-1997-00051-S - Rt-1997-130 (35-97) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Varetektsfengsling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00051 S, jnr 40/1997 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Bugge, Stang Lund, Flock |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §171, Straffeloven (1902) §49, §388 |
A ble ved Oslo forhørsretts kjennelse av 15 januar 1997 varetektsfengslet frem til 28 januar 1997 på grunn av fare for gjentagelse av straffbare handlinger og bevisforspillelse. Hun er siktet for overtredelse av straffeloven §166 annet ledd jf §49.
Siktede påkjærte kjennelsen til Borgarting lagmannsrett som 20 januar 1997 avsa kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet forkastes."
Siktede har påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg og anført at lagmannsretten har tatt feil i lovanvendelsen ved sin vurdering av straffeprosessloven §171 første ledd nr 2 og 3. Det erkjennes at det i teknisk forstand foreligger en bevisforspillelsesfare, men ikke en slik reell fare som loven krever. Det er vist til Rt-1993-128. Slik denne saken har utviklet seg, har siktede ingen reell mulighet verken til å ta kontakt med de impliserte eller til å påvirke deres forklaringer på noen måte.
Slik kvalifisert gjentakelsesfare som loven krever foreligger heller ikke, da dette spørsmålet henger nøye sammen med vurderingen av bevisforspillelsesfaren.
Siktede har nedlagt slik påstand:
"Prinsipalt: A løslates.
Subsidiært: Borgarting lagmannsretts kjennelse av 20 januar 1997 oppheves."
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kompetansen er begrenset til å gjelde lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking, jf straffeprosessloven §388.
Forhørsretten som lagmannsretten slutter seg til, uttalte om fengslingsvilkårene i straffeprosessloven §171 første ledd nr 2 og nr 3:
"Retten anser varetektsfengsling nødvendig av hensyn til bevisforspillelsesfaren og viser i denne sammenheng til hensynet til etterforskningen i hovedsaken mot ektemannen, samt til etterforskningen i nærværende sak idet det anses å foreligge en særlig fare for at siktede vil forsøke å påvirke vitner og/eller medskyldige i saken. Det vises også til at det i begge saker opplyses å gjenstå avhør av en rekke sentrale personer. Når det gjelder gjentagelsesfaren vises det til påtalemyndighetens opplysninger om at siktede til tross for flere alvorlige advarsler fortsatte sin virksomhet."
Det kreves etter §171 første ledd nr 2 at siktede har en reell mulighet for å kontakte og påvirke vitner, og at det er en nærliggende fare for denne mulighet vil bli benyttet til å forspille bevis, jf Rt-1993-128 og Rt-1996-1089. Utvalget finner begrunnelsen tilstrekkelig til at lovtolkingen kan prøves, og kan ikke se at forhørsretten og lagmannsretten har fortolket bestemmelsen feil. Det er da ikke grunn til å gå inn på forståelsen av §171 første ledd nr 3.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.