HR-1997-52-S - Rt-1997-131
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-01-29 |
| Publisert: | HR-1997-00052-S - Rt-1997-131 (36-97) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Varetektsfengsling, Saksbehandling ved kjæremål |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00052 S, jnr 43/1997 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Schei, Stang Lund, Flock |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §382, §383, Straffeloven (1902) §162b, §317, §388, Legemiddelloven (1992) §24, §31 |
A, født xx.xx.1964, ble varetektsfengslet 5 februar 1996. Fengslingsfristen ble forlenget flere ganger, og ved Moss forhørsretts kjennelse av 7 oktober 1996 ble han fengslet frem til hovedforhandling som er berammet til 20 mai 1997.
Forhørsrettens kjennelse ble påkjært til Borgarting lagmannsrett som ved kjennelse av 11 oktober 1996 forkastet kjæremålet, men satte fengslingsfristen til 7 januar 1997. Siktedes forsvarer begjærte løslatelse den 18 november 1996. Moss forhørsrett avsa den 22 november 1996 kjennelse for at løslatelsesbegjæringen ikke ble tatt til følge.
Statsadvokaten utferdiget tiltalebeslutning den 3 oktober 1996 hvorved A ble satt under tiltale for overtredelse av straffeloven §162, første og tredje ledd, jf femte ledd, straffeloven §162, første og annet ledd, jf femte ledd, straffeloven §162b første og annet ledd, fjerde ledd, legemiddeloven §31, annet ledd, jf §24, første ledd og straffeloven §317, første ledd.
Politiet begjærte på grunnlag av tiltalebeslutningen fortsatt fengsling av A frem til hovedforhandling den 20 mai 1997. Ved kjennelse av 7 januar 1997 tok ikke Moss forhørsrett begjæringen til følge. Politiet påkjærte kjennelsen og forhørsretten besluttet å gi kjæremålet oppsettende virkning, slik at A kunne holdes i varetekt inntil lagmannsretten hadde behandlet kjæremålet, dog ikke ut over den 17 januar 1997.
Borgarting lagmannsrett avsa den 9 januar 1997 kjennelse med slik slutning:
"A, født xx.xx.1964, kan holdes i varetekt inntil annet bestemmes av retten eller påtalemyndigheten, dog ikke ut over tirsdag 4 mars 1997 kl 1500."
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet er begrenset til påstand om saksbehandlingsfeil ved lagmannsretten. Det gjøres gjeldende at As forsvarer ikke mottok kopi av politiets støtteskriv til lagmannsretten, og det anføres at den manglende muligheten for forsvarer til å kommentere politiets bemerkninger, kunne hatt betydning for lagmannsrettens avgjørelse. I støtteskrivet kom politiet med flere påstander som As forsvarer ville imøtegått. Dette gjaldt særlig forholdene omkring As passforsvinning, og årsakene til den lange varetektstiden frem til hovedforhandling.
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet. For det tilfelle at lagmannsrettens kjennelse skulle oppheves, har Moss politidistrikt begjært at kjæremålet over Moss forhørsretts kjennelse av 7 januar 1997 blir gitt oppsettende virkning, inntil lagmannsretten pånytt har realitetsbehandlet kjæremålet fra Moss politidistrikt.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at dets kompetanse i det videre kjæremål er begrenset etter straffeprosessloven §388.
Ut fra opplysningene i saken må det legges til grunn at siktedes forsvarer ikke ble gjort kjent med at politiet hadde inngitt støtteskriv til kjæremålet til lagmannsretten. Støttesskrivet er relativt grundig, og det er argumenterende. Etter kjæremålsutvalgets mening kan det ikke ses bort fra at det forhold at siktedes forsvarer ikke fikk kommentere støtteskrivet, kan ha hatt betydning for sakens utfall. Den saksbehandlingsfeil som ble begått ved at det kontradiktoriske prinsipp ble tilsidesatt, jf straffeprosessloven §383 annet ledd, må derfor føre til at lagmannsrettens kjennelse oppheves.
Etter opphevelsen av lagmannsrettens kjennelse, må politiets kjæremål over forhørsrettens kjennels behandles på nytt av lagmannsretten. Politiet har, for det tilfellet at det skjer opphevelse av lagmannsrettens kjennelse, fremsatt begjæring om at kjæremålet over Moss byretts kjennelse av 7 januar 1997 blir gitt oppsettende virkning til lagmannsretten har behandlet saken på ny. I et tilfelle som nærværende må kjæremålsutvalget kunne ta stilling til spørsmålet om oppsettende virkning etter straffeprosessloven §382 første ledd. Utvalget finner at oppsettende virkning bør gis, og finner ikke grunn til å fastsette en bestemt yttergrense for denne. Kjæremålet må selvfølgelig behandles med tilbørlig hurtighet fra lagmannsrettens side.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves.
2. Kjæremålet til lagmannsretten gis oppsettende virkning til lagmannsrettens nye avgjørelse er truffet.