HR-1997-525-S - Rt-1997-1843
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-11-06 |
| Publisert: | HR-1997-00525-S - Rt-1997-1843 (498-97) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Hemmeligholdelse av opplysninger, Medlidenhetsdrap |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00525 S, jnr 525/1997 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Flock, Matningsdal, Bruzelius |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §233, §235, Domstolloven (1915) §130, Legeloven (1980) §41, §53, Straffeprosessloven (1981) §123, §294, §388 |
Saken gjelder kjæremål over nektelse av å pålegge hemmelighold etter domstolloven §130.
A er tiltalt for overtredelse av straffeloven §233 første og annet ledd jf §235 annet ledd, og for overtredelse av legeloven §53 jf §41. Som grunnlag er i tiltalebeslutningen angitt at han som lege ga en uhelbredelig syk pasient to injeksjoner med morfin og senere en injeksjon med ketogan, og at pasienten deretter falt i koma og døde etter kort tid. Hovedforhandling i saken er berammet til avholdelse i Oslo byrett fra og med mandag 10 november 1997.
Under saksforberedelsen begjærte forsvareren, advokat Frode Sulland, at enkelte vitner skulle få forklare seg for lukkede dører og slik at de tilstedeværende ble pålagt taushetsplikt for bestandig, jf domstolloven §130. Vitnene skulle blant annet forklare seg om sine egne erfaringer med barmhjertighetsdrap. Det ble anført i begjæringen at dersom hemmelighold ikke ble besluttet, ville vitnene kunne nekte å forklare seg etter straffeprosessloven §123, og saken ville dermed ikke bli fullstendig opplyst.
Oslo byrett traffødt xx.xx.1997 beslutning med slik slutning:
"Begjæring om at vitner som vil forklare seg om forhold som kan utsette dem selv for straffeforfølging skal holdes hemmelig for bestandig, tas ikke til følge, jf domstolloven §130."
A påkjærte beslutningen til Borgarting lagmannsrett som ved kjennelse 29 oktober 1997 forkastet kjæremålet.
A har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er anført at lagmannsrettens begrunnelse er mangelfull og til hinder for at Høyesteretts kjæremålsutvalg kan prøve om lagmannsrettens lovanvendelse er korrekt. Subsidiært hevdes at lagmannsretten har tolket domstolloven §130 feil. I realiteten er det foretatt en innskrenkende fortolkning av §130 som det ikke er rettskildemessige holdepunkter for. Hensynet til sakens opplysning, jf straffeprosessloven §294, burde tvertimot tilsi at det var til stede en særlig grunn for hemmeligholdelse. Dersom kjæremålsutvalget finner at lagmannsrettens begrunnelse er utilstrekkelig eller at det foreligger feil lovtolking, er det anmodet om at kjæremålsutvalget treffer ny avgjørelse i saken.
A har nedlagt slik påstand:
"I straffesak for Oslo byrett mot A skal opplysninger som kan utsette vitner for straffeforfølging holdes hemmelig for bestandig, jfr. domstolloven §130."
Påtalemyndigheten bestrider at lagmannsrettens kjennelsesgrunner er mangelfulle. I forhold til domstolloven §130 er det bare lagmannsrettens generelle lovtolking som kan prøves i et videre kjæremål, og ikke den konkrete rettsanvendelse. Det er ingen feil ved lagmannsrettens generelle tolking. Lagmannsrettens konklusjon om at det ikke foreligger "særlige grunner" er en skjønnsmessig avgjørelse som ikke kan overprøves av Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Påtalemyndigheten har nedlagt slik påstand:
"Kjæremålet forkastes."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at utvalgets kompetanse i dette tilfellet er begrenset til lagmannsrettens saksbehandling og lovanvendelse, jf straffeprosessloven §388.
Lagmannsretten drøfter i sin kjennelse om de påberopte vitneforklaringer vil være nødvendige for at straffesaken skal bli best mulig opplyst. Retten konkluderer med at en slik bevisførsel ikke synes å få betydning for avgjørelsen av skyldspørsmålet, mens virkningene for avgjørelsen av reaksjonspørsmålet må anses som usikker. Retten uttaler videre at vitnenes syn på medlidenhetsdrap og de spørsmål som i den forbindelse kan reises, vil kunne gis uten at det er besluttet hemmeligholdelse. Lagmannsretten har ved dette konkret tatt stilling til det forhold som av tiltalte var påberopt som en særlig grunn for at opplysningene fra vitnene skulle holdes hemmelig. Det kan ikke kreves at lagmannsretten - uavhengig av den aktuelle sak - skulle ha tatt stilling til om vitnenes frykt for fremtidig strafforfølgning ellers kunne ha vært en særlig grunn til hemmeligholdelse etter domstolloven §130. Kjæremålet over lagmannsrettens saksbehandling kan etter dette ikke føre frem.
Som nevnt har lagmannsretten etter en vurdering av påberopte særlige grunner kommet til at vilkårene i domstolloven §130 ikke er oppfylt. Det er ikke påvist noen feil ved lagmannsrettens generelle lovtolking. Den konkrete rettsanvendelse kan kjæremålsutvalget ikke prøve.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.