HR-1997-526-S - Rt-1997-1844
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-11-06 |
| Publisert: | HR-1997-00526-S - Rt-1997-1844 (499-97) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Anke |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00526 S, jnr 457/1997. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Holmøy, Skåre,, Aasland |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §321, Straffeloven (1902) §62, §52 |
A, født xx.xx.1957, ble ved Oslo byretts dom av 11 juni 1997 dømt for overtredelse av straffeloven §390a, jf straffeloven §62 første ledd til en straff av fengsel i 21 dager. I medhold av straffeprosessloven §52 flg ble straffen gjort betinget med en prøvetid på 2 år.
Det ble satt som vilkår i dommen at A i prøvetiden ikke tok direkte kontakt med to nærmere navngitte personer eller med andre i deres husstand. A ble også dømt til å betale saksomkostninger til statskassen med 10 000 kroner.
A anket over bevisvurderingen og straffutmålingen til Borgarting lagmannsrett. Lagmannsretten traffødt xx.xx.1997 enstemmig beslutning i medhold av straffeprosessloven §321 annet ledd 1. punktum om å nekte anken fremmet.
A har i rett tid påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har i det vesentlige anført:
Anken til lagmannsretten gjaldt bevisvurderingen og straffutmålingen. Lagmannsretten har imidlertid lagt til grunn i sin saksbehandling at kjæremålet er rettet blant annet mot bevisbedømmelsen. Dette er et avvik.
Lagmannsrettens beslutning er videre beheftet med saksbehandlingsfeil idet det er lagt til grunn feil faktum når det gjelder hvem som var parter i rettsforliket 21 januar 1994.
Den ene personen A er dømt til å ikke kontakte, var for øvrig ikke vitne i arbeidsrettssaken som rettsforliket hadde tilknytning til. Henvendelsene til de personer A er dømt til å ikke kontakte, har kun vært i forbindelse med uavklarte spørsmål ved forberedelsen av en ny og annen sak. Lagmannsrettens saksbehandling må på dette punktet også anses feil og ufullstendig.
Det må også anses som en saksbehandlingsfeil at det er lagt til grunn at A skal ha opptrådt utad i private konflikter på en måte som ga inntrykk av at han opptrådte på vegne av sin arbeidsgiver. Videre må det være en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke har lagt til grunn opplysningene som fremkom i lydopptak.
Lagmannsretten har også tatt feil i sin saksbehandling når den har lagt til grunn at det ikke har vært noen særlig forbindelse mellom de personer A er dømt til å ikke kontakte. Den ene personen er medlem av X, og representerer der det juridiske miljøet. Han har således vært rådgiver for X-medlemmer, og hans kontakt med Y og forespørsel om X-medlemskap til den andre personen A er dømt til å ikke kontakte, en tidligere distriktssjef ved Y, må anses dokumentert.
A har i anmeldelser lagt frem inhabilitetsinnsigelser. Her er påpekt at blant annet en tidligere telesjef, lensmannen i Z og en tidligere politiavdelingssjef i Æ alle var X-medlemmer. Påtalemyndigheten har ikke etterforsket dette, og holdt forholdet skjult for retten. Det er vennskapet gjennom X som har vært grunnlaget for at det i hemmelighet ble forberedt personopplysninger om A. Opplysningene ligger imidlertid utenfor Ys område, og opplysningene må anses å ha blitt plantet inn i bedriften gjennom X-bekjentskaper. A er ved dette voldt betydelig skade, og lagmannsrettens saksbehandling må dermed anses feil og ufullstendig.
Det må også være en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke har tatt hensyn til at A har hatt en legitim grunn til å kontakte de personer som han er dømt til ikke å gjøre noen henvendelse til. Påtalemyndighetens manglende bistand til oppklaring, har medvirket til at retten ikke har fått full oversikt over saken.
Det er fremlagt brev som påviser de tette forbindelsene mellom Y, politiet og en av de personer A er fradømt retten til å kontakte, og det er dette lagmannsretten har lagt til grunn for påstått sporing av samtaler. Det er imidlertid ikke fremlagt et eneste formelt godkjent skjema for telefonkontroll.
Lagmannsrettens manglende objektive og ufullstendige gjennomgang av lydopptak og dokumentasjon hefter ved dens behandling av anken. Manglene går ut over As rettssikkerhet. Også påtalemyndigheten har vist manglende vilje til å opplyse sakens reelle bakgrunn.
Lagmannsretten hevdes til slutt å ta fullstendig feil når den hevder at de personer A er dømt til å ikke kontakte, har gitt utførlige svar i saken. Det mangler på enkelte punkter dokumentasjon, og det gjenstår fortsatt en rekke spørsmål blant annet med hensyn til vennskapskorrupsjonen. En ny behandling i lagmannsretten vil gjøre saken langt bedre opplyst, slik at det kan gis dom på et fullstendig grunnlag.
A har ikke nedlagt noen bestemt påstand.
Påtalemyndigheten, som er kjent med kjæremålet, har bemerket at den ikke kan se at bevisvurderingen kan oppfattes som noe annet enn bevisbedømmelsen. Den bemerker for øvrig at idet straffeprosessloven ikke hjemler anke over bevisvurderingen, har lagmannsretten i alle fall lagt til grunn det gunstigste alternativ for A. Det kan derfor ikke ses at det foreligger noen saksbehandlingsfeil på dette punkt.
Til de andre anførslene i kjæremålet bemerker påtalemyndigheten at disse punktene i realiteten er rettet mot byrettens bevisbedømmelse, hvilket faller utenfor hva Høyesteretts kjæremålsutvalg har kompetanse til å prøve, jf straffeprosessloven §321 sjette ledd.
Påtalemyndigheten har nedlagt påstand om at kjæremålet forkastes.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Lagmannsrettens beslutning om å nekte anken fremmet, kan bare påkjæres på grunnlag av feil i saksbehandlingen, jf straffeprosessloven §321 sjette ledd. Anførslene i kjæremålserklæringen er reelt sett først og fremst rettet mot lagmannsrettens bevisbedømmelse, som ikke kan prøves ved kjæremål. Den helt generelle kritikk som er reist mot lagmannsrettens saksbehandling kan utvalget ikke se at det er grunnlag for.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.