HR-1997-529-S - Rt-1997-1850
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-11-10 |
| Publisert: | HR-1997-00529-S - Rt-1997-1850 (501-97) |
| Stikkord: | Strafferett, Falsk anklage, Straffeprosess, Varetektsfengsling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00529 S, jnr 532/1997 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Aasland, Tjomsland, Flock |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §168, Straffeprosessloven (1981) §388 |
Saken gjelder videre kjæremål over varetektsfengsling.
A er siktet for overtredelse av blant annet straffeloven §168 1. straffalternativ. Drammen forhørsrett avsa 16 oktober 1997 kjennelse med slik slutning:
"A, født xx.xx.1977, blir fortsatt å holde i varetekt inntil annet bestemmes av retten eller politiet, men ikke utover torsdag 13. november 1997 kl. 1600."
A påkjærte kjennelsen til Borgarting lagmannsrett, som forkastet kjæremålet ved kjennelse 24 oktober 1997.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har anført at lagmannsrettens kjennelse må oppheves på grunn av saksbehandlingsfeil - mangelfulle kjennelsesgrunner. Lagmannsretten har unnlatt å vurdere om forsettskravet ved overtredelse av straffeloven §168 er oppfylt. Forøvrig er forsettskravet uansett ikke oppfylt for den kjærende parts vedkommende. Det er ikke nedlagt noen formell påstand i kjæremålet, men det fremgår at lagmannsrettens kjennelse begjæres opphevet, og at saken begjæres hjemvist til ny behandling i Borgarting lagmannsrett.
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og utvalgets kompetanse er begrenset slik det følger av straffeprosessloven §388. Kjæremålet gjelder lagmannsrettens saksbehandling - mangelfulle kjennelsesgrunner for så vidt gjelder spørsmålet om det er skjellig grunn til mistanke om overtredelse av straffeloven §168 om falsk anklage. Det hevdes at lagmannsretten skulle ha foretatt en nærmere drøftelse av om siktede hadde utvist forsett.
I kjæremålet til lagmannsretten var det - for så vidt gjaldt siktelsen etter straffeloven §168 - anført at siktede ikke hadde "det forsett - den hensikt - som bestemmelsen forutsetter", og det gjentas senere at det fremgår av siktedes forklaring "at han ikke hadde den hensikt som straffebudet forutsetter". Lagmannsretten har om dette bemerket:
"Forsåvidt gjelder siktelsen post I anfører forsvareren at det ikke foreligger den hensikt straffebudet forutsetter. Til dette bemerkes at straffeloven §168 ikke krever hensikt, se Andenæs: "Alm. strafferett", (1997) s.222."
Dette er riktig lovtolkning, som for øvrig heller ikke er angrepet, og utvalget kan på bakgrunn av anførslene i kjæremålet og omstendighetene for øvrig ikke se at lagmannsretten hadde foranledning til noen nærmere drøftelse av forsettsspørsmålet. Utvalget tilføyer at siktelsen omfattet et betydelig antall straffbare forhold, og at siktelsen etter straffeloven §168 ikke kan ha hatt avgjørende betydning for spørsmålet om varetektsfengsling.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.