HR-1997-530-S - Rt-1997-1851
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-11-11 |
| Publisert: | HR-1997-00530-S - Rt-1997-1851 (502-97) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Varetektsfengsling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00530 S, jnr 527/1997. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Holmøy, Skåre, Bruzelius |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902), Straffeprosessloven (1981) §186, §388 |
Saken gjelder kjæremål over brev- og besøkskontroll.
A, født xx.xx.1940, ble i Bergen forhørsrett 23 oktober 1997 besluttet å kunne holdes i fortsatt varetekt inntil 18 desember 1997. Påtalemyndighetens begjæring om at han fortsatt skulle undergis brev- og besøkskontroll, ble ikke tatt til følge.
A er siktet for overtredelse av straffeloven §162 første og tredje ledd 1. punktum, jf femte ledd.
Både påtalemyndigheten og A påkjærte forhørsrettens kjennelse. Påtalemyndigheten ba også om oppsettende virkning. Gulating lagmannsrett avsa enstemmig kjennelse 27 oktober 1997 for at A kan holdes i varetekt inntil 18 desember 1997. Han ble undergitt brev- og besøkskontroll i fengslingsperioden.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse hva angår bestemmelsen om brev- og besøkskontroll til Høyesteretts kjæremålsutvalg på grunn av feil ved lovanvendelsen og saksbehandlingen samt mangelfulle domsgrunner. Han har i det vesentlige gjort gjeldende:
Hva gjelder ileggelsen av ytterligere brev- og besøksrestriksjoner må Bergen forhørsrett anses for å ha foretatt en korrekt avgjørelse. Forhørsretten har sett restriksjonene som et uforholdsmessig inngrep. Herunder har den vist til at etterforskningen på det nærmeste er avsluttet, og at siden A har vært undergitt restriksjoner siden han ble varetektsfengslet i mars i år, innebærer dette en meget sterk belastning for ham. Avveier man faren for hans psykiske helse og det han eventuelt kan forspille av bevis dersom restriksjonene fjernes, må bevisforspillelsesfaren vike. I denne sammenheng må det, som forhørsretten korrekt har vektlagt, ha betydning at av de impliserte i saken er det nå bare to personer som er underlagt restriksjoner.
Som følge av brev- og besøksrestriksjonene siden 14 mars i år, er As psykiske tilstand dramatisk forverret den senere tid. Dette er dokumentert av fengselsspykologen. Det må da foreligge feil lovanvendelse når lagmannsretten mener at ytterligere brev- og besøksrestriksjoner ikke medfører et uforholdsmessig inngrep. Angivelig er det bevisforspillelsesfaren som skal begrunne restriksjonene, men det må ses hen til de momentene forhørsretten vektla.
Det kreves ikke bare at det foreligger en bevisforspillelsesfare. Det må også kunne konstateres at A vil gjøre bruk av en slik mulighet. Dette har lagmannsretten ikke tatt stilling til, og det foreligger således mangelfulle kjennelsesgrunner på dette punktet. På bakgrunn av at As ektefelle og kamerat allerede er avhørt, og at de uttrykkelig har lovet å gjenta forklaringene for en eventuell rett, må det være åpenbart at A ikke vil søke å påvirke disse.
Det er nedlagt slik påstand:
"Gulating lagmannsretts kjennelse for så vidt angår fortsatt bruk av brev og besøksrestriksjoner oppheves."
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at utvalgets kompetanse er begrenset etter straffeprosessloven §388. Utvalget kan prøve lagmannsrettens lovtolking og saksbehandling.
Etter straffeprosessloven §186 annet ledd er det hensynet til etterforskningen i saken som kan begrunne forbud etter denne bestemmelse. I tillegg gjelder det et generelt krav om forholdsmessighet ved inngrep etter straffeprosessloven kap 14, se Andenæs II, side 144.
Spørsmålet om brev og besøkskontroll er drøftet av lagmannsretten i kjennelsen. Det er her vist til at det fortsatt gjenstår etterforskning og bevissikring i Tsjekkia. Det gjelder særlig bevisopptak av As ektefelle og kamerat. Lagmannsretten har ansett det som en nærliggende fare at siktede vil påvirke deres forklaringer dersom brev- og besøkskontroll oppheves. Lagmannsretten har dessuten avveid opplysningene om As helsetilstand mot sakens alvorlige karakter og faren for bevisforspillelse. Dette er momenter som alle er relevante ved tolkingen av straffeprosessloven §186 annet ledd og utvalget kan ikke se at lagmannsretten har gitt uttrykk for noen uriktig lovtolking.
I kjæremålet er videre anført at det foreligger mangelfulle kjæremålsgrunner ved at lagmannsretten ikke har tatt standpunkt til om A vil gjøre bruk av mulighetene for bevisforspillelse.
Kjæremålsutvalget viser til at lagmannsretten har vist til det nære forhold mellom A og hans kone og kamerat, og at det er dette er det som utgjør en nærliggende fare for at A skulle kunne forspille bevis, dersom han får ukontrollert kontakt med disse. Det kan ikke kreves mer enn at det må foreligge en reell mulighet for siktede til å forspille bevis, og en viss mulighet for at siktede vil komme til å bruke denne muligheten, se Bjerke/Keiserud I side 487 flg. En slik vurdering må ansees foretatt av lagmannsretten, og kjæremålsutvalget kan ikke se at det foreligger mangelfulle kjæremålsgrunner.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Avgjørelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.