HR-1997-55-A - Rt-1997-1491

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1997-09-25
Publisert:	HR-1997-00055-A - Rt-1997-1491 (398-97)
Stikkord:	Panterett
Sammendrag:
Saksgang:	Høyesterett HR-1997-00055 A, nr 174/1996
Parter:	Active Sportswear, Norma Projektilfabrik AS, Ajak Sportswear AS, AS Safa, Ajungilak AS, Salomon Norge AS, Trygve Alm AS, Skogstad Sport AS, Antoni Sport AS, Stoknes, Beach Mountain AS, Trikotasjefabrikk AS, Alpina Norge AS, Swix Sport, Halling Sport AS, Sølvkroken AS, Helsport AS, Ramo AS, Jofa Norge AS, Reebok Norge AS, Leta AS, C. Tybring-Gjedde AS, Mima Norge AS, Viking Fottøy AS, Nike International Ltd., Åsnes Skifabrikk AS, Stibolt Norge Ski AS, Helly Hansen AS, Norheim Sport AS, Torinor Sport AS, Nordic Shoe AS Craft AS (Advokat Cato Schiøtz) mot 1. Gjensidige Bank Finans AS 2. Den norske Bank ASA (Advokat Jan-Fredrik Rafen - til prøve)
Forfatter:	Stang Lund, Dolva, Tjomsland, Rieber-Mohn, Holmøy
Lovhenvisninger:	Panteloven (1980) §4-10, Tvistemålsloven (1915) §179, §180, Merverdiavgiftsloven (1969) §13, §3, §4-6

Saken gjelder en tvist om retten til kundefordringer mellom leverandører til den daværende Intersportkjeden, og Gjensidige Bank Finans AS og Den norske Bank AS som hadde fått sikkerhet i fordringene etter panteloven §4-10. Avgjørelsen beror på om Intersport Norge AS i forhold til leverandørene må anses som eneansvarlig i de tilfelle varene ble fakturert gjennom Intersport, mens levering skjedde direkte til medlemmene som selv hadde inngått avtale med leverandørene om det enkelte kjøp.

Intersport Norge AS ble stiftet 21 januar 1963. Selskapets formål var å drive handel som kjedegrossist i sportsbransjen - herunder kjededrift og innkjøp, salg og markedsføring til Intersports medlemmer og tilknyttete selskaper. Selskapets aksjonærer og medlemmer av Intersportkjeden var et større antall forretninger spredt over hele Norge. Intersport gikk konkurs 28 desember 1990.

Intersport opprettet i 1973 et heleid datterselskap Intersport Factor AS. Etter en avtale av 30 april 1973 skulle Intersport selge varer og tjenester gjennom Intersport Factor. Ordningen ble gjennomført ved at Intersport fakturerte varer til Intersport Factor, og at dette selskapet deretter fakturerte medlemmene. Det er i avtalen presisert at Intersport Factor er eneste fordringshaver overfor medlemmene, og at Intersport kun har krav mot Intersport Factor. Også dette selskapet gikk konkurs 28 desember 1990.

De ankende parter er importører og eneforhandlere av sportsutstyr. De har levert slikt utstyr til forretningene tilknyttet Intersportkjeden i Norge. Norma Projektilfabrik AS er i stevningen og i byretten og lagmannsrettens dommer feilaktig angitt som Norma Prosjektfabrikk.

Ankemotparten Gjensidige Bank Finans AS (tidligere Elcon Finans AS) er et finansieringsselskap. Elcon Finans hadde innvilget Intersport Factor en kreditt på inntil 100 millioner kroner mot overdragelse til sikkerhet av fordringer tilhørende Intersport Factor og mot pant i fordringer tilhørende Intersport. - Bergen Bank, og senere Den norske Bank, hadde gitt Intersport kreditter, garantier, remburser m v mot blant annet pant i fordringer tilhørende Intersport og Intersport Factor. Elcon Finans og Den norske Bank inngikk 30 juni 1990 en avtale om utnyttelse av sikkerheten i fordringer tilhørende Intersport og Intersport Factor. De fordringer saken gjelder er overført til sikkerhet eller pantsatt hos Gjensidige Bank Finans eller Den norske Bank.

Varedistribusjonen til medlemmene av Intersportkjeden ble i årene før konkursen gjennomført på tre forskjellige måter. For det første solgte Intersport innkjøpte varer fra lager til medlemmene. Dernest bestilte medlemmene varer fra leverandørene for direkte levering, men slik at leverandørene fakturerte Intersport, som via Intersport Factor fakturerte bestilleren (såkalte Drop Shipment leveringer). For det tredje inngikk enkelte større leverandører avtaler med medlemmene om direkte levering og fakturering av sportsutstyr. Ankesaken gjelder Drop Shipment leveringer.

Framgangsmåten ved Drop Shipment leveringer var før konkursen i daværende Intersport i hovedtrekk: Intersport forhandlet med leverandørene om priser, rabatter og andre vilkår for levering av sportsutstyr til medlemmene. Intersport innhentet deretter tilbud fra en rekke leverandører, hvor blant annet forhandlete priser og rabatter, leveringsvilkår og betalingsbetingelser framgikk. Disse tilbud ble bearbeidet av Intersport og presentert for medlemmer i permer i forbindelse med de årlige innkjøpsmesser som Intersport arrangerte. De bearbeidete tilbud viste vareslag, leveringsbetingelser og Intersports betalingsbetingelser, alt avhengig av om varene ble levert fra Intersports lager eller ble levert direkte med "gjennomfakturering" over Intersport. De enkelte medlemmer benyttet de bearbeidete tilbud under innkjøpsmessene for bestilling av sportsutstyr fra leverandørene ved å krysse av vareslag, antall, leveringsbetingelser og betalingsbetingelser. Ordrebekreftelse ble deretter sendt fra leverandørene til Intersport, men det er noe usikkert om også medlemmene mottok bekreftelse direkte i tillegg til de ordrebekreftelser Intersport sendte medlemmene. Suppleringssalg gjennom året foregikk på samme vilkår som messesalg bortsett fra ved introduksjon av eventuelle nye produkter i tiden mellom hver innkjøpsmesse.

Leverandørenes fakturaer for Drop Shipment leveranser ble unntaksfritt sendt Intersport, og med dette selskap som eneste fakturaadressat. Intersport fakturerte etter 1973 Intersport Factor som igjen fakturerte medlemmene. Etter at finansieringsavtalen med Elcon Finans trådte i kraft, inneholdt Intersport Factors fakturaer til medlemmene en påskrift om at fordring etter fakturaen var pantsatt, og at betaling skulle skje direkte til Elcon Finans. Eventuelle reklamasjoner ble fremmet fra medlemmene direkte overfor leverandørene, men dersom reklamasjoner medførte pengemessige transaksjoner (f eks kreditnotaer), gikk slike transaksjoner alltid via Intersport.

Intersport hadde i sine regnskaper bokført direkte leveringer til medlemmene slik at inngående faktura ble belastet konto for "Varekjøp Drop Shipment inn- og utland". Hver leverandør var ført opp som kreditor og Intersport betalte for vareleveransene helt uavhengig av oppgjøret i forhold til medlemmene. Intersport beregnet merverdiavgift for alle salg. Ut fra regnskapene har Intersport ansett seg som kjøper av varene, og som selger i forhold til Intersport Factor og medlemmene. Leverandørene på sin side hadde før oppsigelse av leverandøravtalene eller konkursåpningen i Intersport unntaksfritt oppført Intersport som eneste debitor etter fakturaene.

Strategi for framtidig drift av Intersport ble drøftet i styret i 1986 og 1987 ved behandling av budsjettene. Til et styremøte i august 1988 hadde daværende daglige leder blant annet kommentarer til de framtidige rammeavtaler med leverandørene. Etter drøftelser med de største leverandørene ble resultatet et forslag til rammeavtale gjeldende fra 1 juli 1989 til 30 juni 1990, som leverandørene aksepterte. I avtalens intimasjon ble Intersport presentert som "kjedesentral", og forholdet mellom leverandørene, Intersport og medlemmene var som følger:

"1. Avtalen gjelder salg/markedsføring av leverandørens produkter gjennom INTERSPORT-kjedens medlemsbutikker. Leverandørens tilbud er åpen for alle kjedemedlemmene. ...

6. Leverandøren gir innen avtalt frist et spesifisert tilbud for sitt sortiment. Tilbudet skal være medlemsorientert og konkludere med en minimumsnettopris, basert på direkte levering og sentral gjennomfakturering på INTERSPORT Norge A/S til samme nettopris. I tillegg skal leverandørens ordinære listepris fremgå av tilbudet, sammen med anvendt veiledende utsalgspris eller kalkulasjonsfaktor. Kalkulasjonsfaktoren skal inngå i de sesongvise sortimentsdrøftelsene.

Leverandøren skal spesifisere de kvantums- og/eller prestasjonsrabatter som tilbys i tillegg til minimumsnettopris.

7. Leverandøren skal til INTERSPORT Norge A/S avregne en kjederabatt på 4% av sin samlede utfakturerte omsetning på alle registrerte, godkjente INTERSPORT-medlemmer til enhver tid

Hertil skal leverandøren etter avtalt delkrederegaranti, svare en delkrederebonus på 2% av den samlede utfakturerte omsetningstotal.

INTERSPORT Norge A/S står delkredere som garantist for INTERSPORTmedlemmenes kjøp i henhold til dokumentert utfakturert levering etter den løpende kjedeavtale, og foretar for hver omsetningsmåned avregning av kjederabatt og delkrederebonus mot leverandørens konto. ...

9. INTERSPORT Norge A/S' salg til kjedemedlemmene skjer på salgsmesser sesongvis for henholdsvis tekstil og sport/harde varer.

Leverandøren skal delta under salgsmessene med direkte innsalg til kjedemedlemmene i henhold til godkjent og akseptert tilbud - se punkt 6. ...

10. Innen 30 dager etter utløpet av salgsmessene skal leverandøren innsende oversikt over messesalget pr. kjedemedlem i henhold til utlevert formula. Kjedesentralen foretar en evaluering av det enkelte medlems kjøp og gir leverandøren beskjed om det foreligger innkjøp som ikke kan godkjennes. "

Intersport uttalte i sirkulære til leverandørene i februar 1989 om den nye rammeavtale blant annet følgende:

"Vårt nye system med leverandøravtaler bygger på direkte levering og etter endelig vurdering, basert på erfaringer fra regionmøter med medlemmene og leverandørmøter, gjennomfakturering over INTERSPORT Norge A/S. INTERSPORT Norge A/S har forhandlet ut en kjederabatt som innebærer en betydelig reduksjon av våre funksjonskostnader, hvilket styrker leverandørens sortimentslønnsomhet.

Vi har i vårt styre vurdert det som viktig å tilby våre leverandører delkrederegaranti for kjedemedlemmene, hvilket oppfylles ved gjennomfakturering gjennom INTERSPORT Norge A/S . ...

Med utgangspunkt i ditt tilbud og vår forhandling, vedlegger vi bekreftet tilbud for vinteren 1989/90 basert på det nye delkrederesystemet.

Våre varekomiteer og administrasjonen har vedtatt å akseptere tilbudet, samt messedeltakelse i vårens salgsmesse.

Leverandøravtale, basert på avtalt 4% kjederabatt og 2% delkrederebonus. Kjederabatten og delkrederebonus, tilsammen 6% vil bli avregnet opp mot leverandørens konto hver måned."

Rammeavtalen av 1989 ble avløst av en ny rammeavtale av februar 1990 gjeldende til utgangen av vintersesongen 1990/1991. Forholdet mellom leverandørene, Intersport og medlemmer ble nå beskrevet som følger:

"1. Avtalen gjelder salg/markedsføring av leverandørens produkter gjennom INTERSPORT-kjedens medlemsbutikker. Leverandørens tilbud er åpent for alle registrerte kjedemedlemmer. ...

6. Leverandøren gir innen avtalt frist et spesifisert tilbud for sitt sortiment. Tilbudet skal være medlemsorientert og konkludere med en minimumsnettopris, basert på direkte levering, og fakturering over kjedesentralen. I tillegg skal leverandørens ordinære listepris, samt tilbudsspesifikke messe- og mengderabatter, fremgå av tilbudet. Endelig skal anvendt veiledende utsalgspris eller kalkulasjonsfaktor oppgis. Kalkulasjonsfaktoren skal inngå i de sesongvise sortimentsdrøftelsene.

7. Leverandøren skal til INTERSPORT Norge A/S avregne en kjederabatt på 6% av sin samlede, fakturerte omsetning til enhver tid. INTERSPORT Norge A/S foretar denne avregning ved utgangen av hver kalendermåned og belaster leverandørens konto etter spesifisert faktura.

Leverandørens revisor skal hvert år bekrefte at alt salg til INTERSPORT-kjedens medlemmer er fakturert over INTERSPORT Norge A/S.

8. Leverandørens tilbud skal være basert på følgende alternative betalingsbetingelser:

Fri lev.måned + 10 dager - 3% kontantrabatt

Fri lev.måned + 30 dager - 2% kontantrabatt

Fri lev.måned + 60 dager netto

INTERSPORT Norge A/S velger til enhver tid betalingsalternativet.

9. INTERSPORT Norge A/S' salg til kjedemedlemmene skjer på salgsmesser sesongvis og løpende supplering.

Leverandøren skal delta under salgsmessene med direkte innsalg til kjedemedlemmene i henhold til godkjent tilbud - se punkt 6.

Såvel messesalg som suppleringssalg skal skje ut fra rimelig vurdering av kjedemedlemmenes kapasitet og finansielle ressurser. I den grad det er nødvendig, skal leverandøren og kjedesentralen vurdere det enkelte kjedemedlems innkjøpsdisposisjoner.

10. Innen senest 30 dager etter utløpet av salgsmessen skal leverandøren innsende oversikt over messesalget i henhold til utlevert formular. Sammen med kjedesentralen skal leverandøren foreta en evaluering som spesifisert under punkt 9.

11. Kjedesentralen vurderer til enhver tid kjedemedlemmenes disposisjoner mot fastlagt kredittgrense. Eventuell leveringsstopp meddeles gjennom meldebrev til leverandør, som er forpliktet til å følge kjedesentralens instruks. Opphevelse av eventuell l everingsstopp skjer også gjennom meldebrev."

De tidligere bestemmelser i punkt 7 annet og tredje avsnitt om delkrederegaranti var utelatt.

En av de ankende parter (RAMO AS) tok i brev 14 mars 1990 opp spørsmålet om delkrederegaranti og uttalte om dette:

"Under punkt 7 sto det i den gamle samarbeidsavtalen, 4 % kjederabatt + 2 % delkrederebonus, til sammen 6 %. I den nye leverandøravtalen i punkt 7 står det kjederabatt på 6 % og ingen spesifisering av delkredere garantien.

Vi har vår bank sittende på nakken til enhver tid, og i og med at vi fakturerer 45 % av vår omsetning over Intersport, må vi be deg være snill å rette punkt 7 til å lyde som forrige avtale, altså 4 % + 2 %."

Intersport besvarte forespørselen i brev 6 april 1990 således:

"I den første leverandøravtalen forutsatte vi at faktureringen skulle skje direkte på medlemmene, og at leverandørene kunne velge delkrederegaranti eller stå fritt med hensyn på dette.

Som kjent fortsatte vi gjennomfaktureringen over INTERSPORT Norge A/S, etter sterkt ønske fra alle parter, slik at det implisitt er fullt oppgjørsansvar. Vi fant det derfor uhensiktsmessig å arbeide med delt rabatt - 4% + 2% = 6%.

Vi vil tro din bank ser denne digresjonen klart."

Intersport fikk etter hvert finansielle vansker blant annet fordi en del av medlemmene ikke betalte eller betalte for sent. Etter hvert måtte leverandørene vente på oppgjør, og Intersport fikk varsler om inkasso. Den daglige leder måtte fratre 1 november 1990. Ny gjennomgang av regnskapene viste et udekket underskudd på anslagsvis 200 millioner kroner. Intersport orienterte leverandørene 19 desember 1990 om at den økonomiske situasjon var slik at styret måtte begjære selskapet konkurs. De påfølgende dager sa en rekke av leverandørene opp avtalene med Intersport.

Umiddelbart før konkursen returnerte Intersport ubetalte fakturaer til leverandørene med anmodning om å fakturere medlemmene direkte. Flere leverandører henvendte seg direkte til medlemmene og krevde ubetalte fakturaer betalt direkte til seg. Styreformann en i Intersport meddelte 21 desember 1990 en leverandør som hadde henvendt seg til medlemmene, at Intersport og Intersport Factor var rette kreditor i forhold til medlemsforretningene.

Enkelte leverandører orienterte daværende Elcon Finans og Den norske Bank om oppsigelsen av leverandøravtalene og at medlemmene heretter skulle betale direkte til leverandørene. Elcon Finans og Den norske Bank var uenige i dette og gjorde gjeldende at betaling aling av overdratte og pantsatte fakturaer bare kunne skje til dem. Etter at Elcon Finans og Den norske Bank hadde garantert for at medlemmene ble holdt skadesløse, ble fakturaene betalt til Elcon Finans.

Etter en henvendelse 22 mars 1991 fra leverandørenes advokat underrettet bobestyreren i Intersports konkursbo 26 mars 1991 advokaten om at Intersport hadde solgt samtlige kundefordringer til Intersport Factor, og at konkursboet ikke ville fremme krav mot Intersport Factor under konkurs eller mot medlemmene. Bobestyreren konkluderte med at tvisten først og fremst var mellom leverandørene og Elcon Finans og Den norske Bank som hadde pant i Intersport Factors utestående fordringer på medlemmene.

Henvendelser til Elcon Finans og Den norske Bank om oppgjør førte ikke fram. Leverandørene reiste 14 mai 1991 sak for Oslo byrett mot Elcon Finans og Den norske Bank med krav om betaling av et beløp begrenset oppad til 79 650 279 kroner, og subsidiært betaling aling av det beløp Intersportkjedens medlemmer hadde innbetalt til Elcon Finans og Den norske Bank etter 28 desember 1990. Påstanden ble under hovedforhandlingen endret slik at Elcon Finans og Den norske Bank pliktet å betale de beløp selskapene hadde mot tatt for saksøkernes uoppgjorte krav for direktesalg til kjedemedlemmene, og subsidiært betaling av mottatte beløp som er innbetalt etter saksøkernes oppsigelse av kjedeavtalen eller konkursåpning i Intersport.

Oslo byrett avsa 8 mars 1994 dom med slik domsslutning:

"1. Elcon Finans A/S og Den norske Bank tilpliktes å betale de beløp selskapene har mottatt fra Intersportkjedens medlemmer for saksøkernes uoppgjorte krav fra direktesalg (drop shipment) til medlemmene som er innbetalt etter saksøkernes oppsigelse a v kjedeavtalen eller konkursåpning i Intersport Norge AS.

2. Partene bærer hver sine omkostninger."

Active Sportswear m fl anket byrettens dom til Borgarting lagmannsrett. Leverandørene frafalt den prinsipale påstand for byretten i anketilsvaret. En leverandør frafalt sitt krav, og saken ble for denne hevet. Elcon Finans endret under saken navn til Gjensidige sidige Bank Finans AS. Borgarting lagmannsrett avsa 9 februar 1996 dom med slik domsslutning:

"1. Gjensidige Bank Finans AS og Den norske Bank AS frifinnes.

2. I saksomkostninger for byretten og lagmannsretten betaler Active Sportswear, Ajak Sportswear AS, Ajungilak AS, Trygve Alm AS, Antoni Sport AS, Beach Mountain AS, Alpina Norge AS, Halling Sport AS, Helsport AS, Jofa Norge AS, Leta AS, Mima Norge AS, Nike International Ltd., Stibolt Norge Ski AS, Norheim Sport AS, Nordic Shoe AS, AS Norma Prosjektfabrikk, AS Safa, Salomon Norge AS, Skogstad Sport AS, Stoknes Trikotasjefabrikk AS, Swix Sport, Sølvkroken AS, Ramo AS, Reebok Norge AS, C. Tybring-Gjedde AS, Viking Fottøy AS, Åsnes Skifabrikk AS, Helly Hansen AS, Torinor Sport AS og Craft AS in solidum til Gjensidige Bank Finans AS og Den norske Bank AS i fellesskap 260.189 - tohundreogsekstitusenetthundreogåttini - kroner innen to uker fra dommens forkynnelse nnelse med tillegg av morarente fra forfallstidspunktet."

Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser framgår av dommene.

Active Sportswear m fl (i alt 31 parter) har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.

Til bruk for Høyesterett har en av leverandørene og den tidligere daglige leder i Intersport gitt skriftlige uttalelser. Det er framlagt noen nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til å spesifisere. For øvrig står saken i det vesentlige i samme stilling som for de tidligere instanser.

De ankende parter har i hovedsak anført:

Intersports primære oppgave var som mellommann å forhandle og inngå rammeavtaler med leverandørene om rabatter og andre vilkår, og å fungere som en betalingssentral. Ved medlemmets bestilling og direkte leveringer til medlemmet forelå for hver levering en kjøpsavtale mellom medlem og leverandør, og en korresponderende fordring på kjøpesummen. Intersport var ikke part i kjøpsavtalene.

Spørsmålet blir - anføres det - om fakturering gjennom Intersport medførte at dette selskap overtok eiendomsretten til leverandørenes fordringer på medlemmene. Konsekvensen av en slik overtakelse ville i tilfelle være at kundefordringene ble splittet i to slik at leverandørene bare kunne kreve Intersport, og at Intersport enten direkte eller gjennom Intersport Factor var eneste kreditor i forhold til det enkelte medlem av Intersportkjeden. De nye rammeavtalene av 1989 og 1990, ordningens praktiske funksjon og gjennomføring, de berørtes oppfatning av situasjonen og andre tolkingsmomenter viser entydig at leverandørene hadde et direkte krav på medlemmene, og at Intersport som mellommann garanterte delkredere for medlemmenes kjøp. Det forhold at fakturering skjedde via Intersport, og at leverandørene og Intersport i sine regnskaper hadde oppført hverandre som henholdsvis kreditor og debitor, var formelle omstendigheter av mindre betydning for løsningen av de materielle spørsmål.

Hvorledes rettsforholdet mellom leverandørene, Intersport og de enkelte medlemmer var før 1989-avtalen tok til å gjelde, hevdes å være av begrenset interesse fordi sirkulærbrev i forbindelse med utsendelse av 1989-avtalen klart viser at Intersport tok sik te på å innføre et nytt system. I intimasjonen til avtalen er Intersport angitt som "kjedesentral". Leverandørenes tilbud skulle være basert på direkte levering og sentral gjennomfakturering, og Intersport påtok seg å garantere delkredere for medlemmenes kjøp mot å oppebære en delkredereprovisjon på to prosent av samlet omsetning i tillegg til kjederabatten på fire prosent. Særlig er avtalens bestemmelser om delkrederegaranti for medlemmenes kjøp helt uforenlig med at Intersport skulle ha overtatt eiendomsretten msretten til leverandørenes fordringer på medlemmene, og derved være eneansvarlig overfor leverandørene for betaling av kjøpesummen. 1989-avtalens tekst er så klar at de øvrige tolkingsmomenter som er trukket inn i saken, er av mindre interesse.

Den nye ordning ble ført videre i rammevtalen av 1990 selv om bestemmelsene om delkrederegaranti ble tatt ut. Fortsatt opprettholdes direkte bestilling og levering, og fakturering over kjedesentralen. Kjederabatten skal nå være seks prosent av samlet fakturert urert omsetning. Dette svarer til den tidligere kjederabatt på fire prosent og en delkrederebonus på to prosent. På uttrykkelig spørsmål fra en leverandør bekreftet Intersport i april 1990 at "leverandøren kunne velge delkrederegaranti" og at gjennomfakturering over Intersport "implisitt" medførte "fullt oppgjørsansvar".

Ordningens praktiske funksjon og gjennomføring, de berørtes oppfatning av situasjonen og øvrige tolkingsmomenter underbygger at leverandørene hadde krav direkte mot de enkelte medlemmer. Intersports formål og oppgaver viser at selskapet var mellommann i avtaleforholdet mellom leverandørene og medlemmene. De avtaler Intersport formidlet til medlemmene hadde tilnærmet samme vilkår som avtalene mellom Intersport og leverandørene bortsett fra bestemmelsene om kjederabatt og delkrederebonus. Det enkelte medlem em kjøpte direkte fra leverandøren med grunnlag i rammeavtalens bestemmelser, varen ble levert direkte til medlemmet og eventuelle reklamasjoner ble håndtert uten Intersports mellomkomst. Intersports tilbakesendelse av fakturaer som ikke var fakturert vid ere i desember 1990 med anmodning om å fakturere medlemmene direkte, og enkelte leverandørers oppsigelse av 1990-avtalen i forbindelse med konkursen i Intersport, underbygger at Intersport og leverandørene før konkursen mente at leverandørene hadde et dir ekte krav mot medlemmene.

Ankemotpartenes subsidiære anførsler kan heller ikke føre fram.

De ankende parter har nedlagt slik påstand:

"1. Gjensidige Bank Finans AS og DnB dømmes til å betale de ankende parter det beløp som av Intersportkjedens medlemmer er innbetalt til Gjensidige Bank AS og DnB AS og som refererer seg til uoppgjorte krav for direktesalg (drop shipments) som er inn betalt etter de ankende parters oppsigelse av leverandøravtalene eller konkursåpning i Intersport Norge A/S, alt avhengig av hva som skjedde først med tillegg av 18 % rente p.a. fra forfall til 31.12.93 og deretter 12 % rente til betaling skjer.

2. Ankemotpartene dømmes in solidum til å betale saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett. Saksomkostninger for byrett betales med tillegg av 12 % rente p.a."

Ankemotpartene, Gjensidige Bank Finans AS og Den norske Bank ASA, har i hovedsak anført:

Lagmannsrettens dom er riktig og ankemotpartene kan i det vesentlige slutte seg til lagmannsrettens begrunnelse.

Ankemotpartene erkjenner at de ved overtakelse av Intersports krav mot Intersport Factor og Intersport Factors kundefordringer på medlemmene ikke har større rett enn Intersport/ Intersport Factor. Rettsforholdet mellom leverandør, Intersport, Intersport Factor og medlemmene er avgjørende også for ankemotpartenes rettigheter etter factoringavtalene. Det bestrides ikke at factoringavtalene med Elcon Finans og Den norske Bank var ukjent for de ankende parter.

Ankemotpartene mener at 1990-avtalens ordlyd, den praksis som hadde utviklet seg mellom partene, ordningens praktiske funksjon og gjennomføring, partenes oppfatning av situasjonen og andre tolkingsmomenter må føre til at Intersport er eneste debitor for l everandørenes krav på betaling for varer bestilt av og levert direkte til medlemmene. De ankende parters anførsel om at leverandørene fortsatt har eiendomsretten til fordringene etter fakturaene, er forfeilet. Intersport var eneste kreditor i forhold til Intersport Factor og kjedemedlemmene, mens de ankende parter hadde sine krav på betaling i behold i forhold til Intersport. Flere av leverandørene hadde således stilt fordringene på Intersport som sikkerhet for å finansiere leveransene.

Langvarig praksis før avtalen av 1989 underbygger at Intersport var eneste debitor etter fakturaene, og at leverandørene ikke hadde krav direkte mot medlemmene. Det er blant annet vist til at ordningen med direkte levering av varer til medlemmene og fakturering rering av Intersport har pågått på samme måte i alle fall siden slutten av 1960-årene. Intersport har hele tiden vært eneansvarlig for betaling av fakturaene uavhengig av om medlemmene betalte i rett tid. De ankende parter viser også til at regnskapene i Intersport var innrettet slik at leverandørene var oppført som varekreditorer, og at varer levert direkte til medlemmene ble ført som varekjøp Drop Shipment inn- og utland. Intersport har betalt merverdiavgift av varer som leverandørene leverte direkte ti l medlemmene. Det er uomtvistet at leverandørene i sine regnskaper hadde oppført Intersport og ikke det enkelte medlem som debitor etter fakturaene. Det bestrides at noen endring med hensyn til fakturering og oppgjør fant sted etter at 1989-avtalen trådte i kraft.

Ankemotpartene bestrider ikke at ordbruken i 1989-avtalen kan forstås slik at Intersport skulle garantere delkredere for kjøp av varer som ble levert direkte til medlemmene, og fakturert gjennom Intersport. Ordbruken i 1989-avtalen har imidlertid sin bakgrunn i et tidligere forslag om direkte fakturering av medlemmene, hvoretter medlemmene ville ha blitt direkte ansvarlige, og må sies å være upresis i forhold til at man valgte å fortsette den tidligere praksis med å fakturere Intersport. I alle tilfelle ble bestemmelsene om garanti delkredere utelatt i avtalen av 1990. Dette underbygger at man tok sikte på å fortsette praksis fra før 1989.

Partenes oppfatning av situasjonen både før og i forbindelse med konkursen, viser også at Intersport er eneste debitor. Intersport har ved viderefakturering og i sine regnskaper lagt til grunn at selskapet var eneansvarlig for leverandørenes krav. Levera Leverandørene hadde før konkursen uten unntak holdt seg til Intersport, og ikke fremmet krav overfor medlemmene direkte selv om fakturaene ikke ble betalt i rett tid. Fordringene ble på vanlig måte anmeldt i boet til Intersport uten at medlemmene er oppgitt som medansvarlige. Leverandørene avskrev kravene mot Intersport i forbindelse med konkursen, og fremmet krav overfor avgiftsmyndighetene om refusjon av merverdiavgift. De leverandører som hadde kredittforsikring, mottok oppgjør for tap i forbindelse med Intersports ersports konkurs. Dette er uforenlig med at Intersport skulle være ansvarlig som garantist, og at medlemmene heftet direkte overfor leverandørene.

For tilfelle av at medlemmene anses direkte ansvarlige overfor leverandørene, anføres at leverandørene ved å holde seg til Intersport har frafalt kravene mot medlemmene. Til støtte for dette syn har ankemotpartene vist til prinsippene for alternativt ansvar ar og har herunder som et eksempel nevnt de regler som gjelder ved gjeldsovertakelse.

Subsidiært bestrides omfanget av kravet. De ankende parter har erkjent at medlemmenes betaling til daværende Elcon Finans før oppsigelse av leverandøravtalene eller før konkursåpningen, ikke kan kreves overført til leverandørene. Selv om de ankende parter får medhold i at innbetalinger fra medlemmene etter oppsigelse av leverandøravtalene eller konkursåpning tilfaller dem, må det gjøres fradrag for beløp det daværende Elcon Finans måtte ha betalt til Intersport for de samme varekjøp før skjæringstidspunkt et.

Gjensidige Bank Finans AS og Den norske Bank ASA har nedlagt slik påstand:

"Prinsipalt:

Borgarting lagmannsretts dom stadfestes.

Subsidiært:

Gjensidige Bank Finans AS og Den norske Bank ASA dømmes til å betale til de ankende parter det beløp selskapene har mottatt fra Intersportkjedens medlemmer og som refererer seg til de ankende parters uoppgjorte krav for direktesalg (drop shipments) t il medlemmene, innbetalt etter de ankende parters oppsigelse av leverandøravtalene eller konkursåpningen i Intersport Norge AS, alt avhengig av hva som skjedde først, med fradrag for beløp som Gjensidige Bank Finans AS måtte ha dekket av de samme krav for ut for tilsvarende skjæringstidspunktet. I tillegg betales rente med 18% p.a. fra forfall inntil 31.12.93 og med 12% p.a. fra 01.01.94 inntil betaling skjer.

I begge tilfelle:

De ankende parter dømmes in solidum til å betale ankemotpartenes saksomkostninger for Høyesterett med tillegg av 12% rente p.a. fra dommens forfallstidspunkt."

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og er i det vesentlige enig i lagmannsrettens begrunnelse.

Innledningsvis bemerkes at partene er enige om at rettsforholdet mellom de ankende parter, Intersport og medlemmene av Intersportkjeden, er avgjørende også i forhold til ankemotpartene, jf panteloven §4-6 første ledd jf §4-10 tredje ledd. Spørsmålet i saken er da om de ankende parter hadde et direkte krav mot medlemmene av den daværende Intersportkjeden ved såkalte Drop Shipment leveringer med den følge at Intersport og Intersport Factor ikke hadde rett til å benytte kundefordringer som sikkerhet.

Jeg finner grunn til å nevne at Høyesterett i dom Rt-1996-51 har tatt stilling til Intersport Factors krav om refusjon av tidligere beregnet merverdiavgift av kundefordringer som var gått tapt. Dommen gjaldt om Intersport Factor i forhold til merverdiavgiftsloven §13 jf §3 hadde videresolgt varer til medlemmene i kjeden. Høyesterett kom til at Intersport hadde overført kreditorbeføyelser etter kundefordringer til Intersport Factor, og at Intersport Factor ikke hadde påtatt seg noe reelt selgeransva r som gjorde selskapet til varekjøper og vareselger i forhold til merverdiavgiftsreglene. Saken gjaldt forholdet mellom Intersport og Intersport Factor. Dommen tar ikke stilling til de spørsmål vår sak reiser.

Intersport hadde valget mellom flere framgangsmåter dersom selskapet av hensyn til kostnadene og av praktiske grunner ønsket at leverandørene skulle levere direkte til medlemmene. Den ordning som ble valgt medførte et skille mellom varestrøm og pengestrøm .

Varestrømmen gikk direkte mellom leverandørene og medlem. Pengestrømmen gikk mellom medlem, Intersport Factor, Intersport og leverandørene. Hvilke rettslige konsekvenser ordningen medførte, følger av rammeavtalen av 1990. Så langt avtalen ikke gir noe entydig svar, vil den praksis som hadde utviklet seg mellom partene, ordningens praktiske funksjon og gjennomføring og de berørtes oppfatning av situasjonen, være avgjørende, jf Rt-1995-1711 på side 1722.

Det er enighet om at 1990-avtalen gjelder for de omtvistete leveranser. I denne avtalen er bestemmelsene om selvskyldnergaranti for medlemmenes varekjøp utelatt. Bestemmelsene om direkte levering og sentral gjennomfakturering er opprettholdt i punkt 6, nå som fakturering "over kjedesentralen". Kjederabatten er satt til seks prosent av samlet fakturert omsetning. Isolert sett gir denne avtale etter min mening ikke holdepunkter for at medlemmene var ansvarlige direkte overfor leverandørene, og at Intersport var mellommann og garanterte for medlemmenes varekjøp.

Spørsmålet blir dernest om 1990-avtalen sett i sammenheng med 1989-avtalen gir grunnlag for å fastslå at medlemmene var direkte ansvarlige overfor leverandørene, og at Intersport garanterte for medlemmenes varekjøp. Ordbruken i 1989-avtalen punkt 7 annet og tredje avsnitt gjengitt ovenfor, synes klar: Intersport "står delkredere som garantist for INTERSPORT-medlemmenes kjøp", og leverandøren skal etter "avtalt delkrederegaranti, svare en delkrederebonus på 2% av den samlede utfakturerte omsetningstotal".

Isolert sett er denne ordbruken ikke forenlig med at Intersport er eneste debitor i forhold til leverandørene. Ordbruken i avtalen kan imidlertid ha sammenheng med Intersports opprinnelige målsetting om at alle leverandører skulle fakturere medlemmene direkte. Dersom dette hadde blitt gjennomført, ville en garanti fra Intersport for medlemmenes varekjøp og en garantiprovisjon på to prosent gi mening. Bestemmelsene ble tatt ut i 1990-avtalen, og dette trekker i retning av at delkrederegaranti for Drop Shipment leveringer i alle fall ikke skulle videreføres etter at 1989-avtalene hadde opphørt å gjelde.

De ankende parter har til støtte for sin forståelse av 1990-avtalen også vist til at ordningen med sentral gjennomfakturering/fakturering over kjedesentralen ble opprettholdt uendret, og dette underbygger at Intersport formidlet leverandørenes tilbud og rammeavtalen videre som mellommann. Jeg kan ikke se at rammeavtalens bestemmelser om fakturering gir holdepunkter for noen bestemt løsning. Intersports opprinnelige målsetting med den nye rammeavtalen var at leverandørene skulle gå over til å fakturere med lemmene direkte, og medlemmene ville om denne ordning hadde blitt gjennomført, vært direkte ansvarlige overfor leverandørene. Resultatet etter forhandlinger med de største leverandørene ble imidlertid at leverandørene fortsatte med å fakturere Intersport som tidligere også etter at 1989-avtalen trådte i kraft.

Jeg finner etter dette at bestemmelsene i 1990-avtalen ikke i seg selv gir grunnlag for å avgjøre om Intersport var eneste debitor i forhold til leverandørene eller om leverandørene hadde rett til å kreve medlemmene direkte. Avgjørende blir den praksis som hadde utviklet seg mellom partene, ordningens praktiske funksjon og gjennomføring, og de berørtes oppfatning av situasjonen.

Partene er enige om at ved Drop Shipment leveringer hadde leverandørene før oppsigelse av rammeavtalen eller konkursåpning uten unntak fakturert Intersport overensstemmende med de betingelser leverandørene og Intersport var blitt enige om, og at Interspor t skulle gi oppgjør til leverandørene uavhengig av om medlemmene betalte i rett tid. Det er ikke opplyst om noe tilfelle hvor en leverandør før oppsigelse av rammeavtalen eller konkursen i Intersport krevde oppgjør direkte fra medlemmene selv i de tilfelle Intersport lå etter med betalingene. Faktureringen av Intersport ble i Intersports regnskaper bokført som varegjeld til leverandørene for varekjøp Drop Shipment inn- og utland, og hos leverandørene var Intersport regnskapsført som eneste debitor. Intersport beregnet ved de videre faktureringer av Intersport Factor merverdiavgift, og Intersport Factors fordringer på medlemmene ble stilt som sikkerhet overfor Elcon Finans og Den norske Bank ut fra forutsetningen om at Intersport og Intersport Factor var kreditorer.

De ankende parter har også vist til at reklamasjoner ble fremmet av medlemsbutikkene direkte overfor leverandørene, og at Intersport umiddelbart før konkursen returnerte ubetalte fakturaer til leverandørene med anmodning om å fakturere medlemmene direkte.

Jeg finner ikke grunn til å legge særlig vekt på at reklamasjoner fulgte varestrømmen istedenfor pengestrømmen. Dette var åpenbart den mest praktiske ordning både for leverandørene og medlemmene. Det er opplyst at Intersport alltid ble koplet inn i tilfelle en reklamasjon medførte pengemessig oppgjør. Intersports returnering av fakturaer til leverandørene umiddelbart før konkursåpningen tillegger jeg ikke noen betydning. Det er omstridt hvem som iverksatte dette hos Intersport. Selskapets styreformann meddelte ddelte allerede i brev 21 desember 1990 en leverandør som hadde henvendt seg til alle medlemsbutikkene, at Intersport og Intersport Factor var rette kreditorer for krav på medlemmene.

Ankemotpartene har påberopt seg at leverandørenes anmeldelser av fordringer i Intersports konkursbo ikke inneholder opplysninger om at medlemmene skulle være medansvarlige. Krav om refusjon av tidligere beregnet merverdiavgift for fakturaer til Intersport, og dekning av tap på fordringer etter fakturaene under kredittforsikring, viser også at de ankende parter har ment at Intersport var eneste debitor. Jeg er enig i at disse momenter underbygger at i alle fall enkelte av de ankende parter i første omgang gikk ut fra at Intersport var eneste debitor for Drop Shipment leveranser.

Jeg finner etter dette at Intersport var eneste debitor i forhold til de ankende parter for fordringer i forbindelse med Drop Shipment leveranser til den tidligere Intersportkjeden. Jeg legger her særlig vekt på at Intersport hadde påtatt seg en selvstendig dig forpliktelse til å gi oppgjør uavhengig av medlemmenes betalinger, og at Intersports funksjoner har vært sentrale i forbindelse med distribusjon av varer i Intersportkjeden. Regnskapsføringen, Intersports betaling av merverdiavgift og enkelte leverandørers ørers oppfølging overfor Intersport før konkursen i tilfelle oppgjør ble forsinket, underbygger at også leverandørene gikk ut fra at Intersport var eneste debitor. Jeg tilføyer at ordningen med fakturering av Intersport istedenfor den enkelte medlemsforretning i utgangspunktet også innebar klare fordeler for de ankende parter, og samtidig en forpliktelse for Intersport. Jeg finner støtte for mitt resultat i Rt-1995-1711 selv om denne saken gjaldt gjennomføring av oppgjør mellom Fiskeoppdretternes Salgslag AL og medlemmer av salgslaget.

Ut fra mitt syn på saken er det ikke nødvendig å gå inn på ankemotpartenes subsidiære anførsler.

Anken har ikke ført fram, og saksomkostninger må tilkjennes for Høyesterett, jf tvistemålsloven §180 første ledd.

Ankemotpartene har krevd omkostninger for Høyesterett med 157 940 kroner medregnet vitnegodtgjørelse inklusive reiseutgifter 27 940 kroner for alle tre instanser til den tidligere direktør i Intersport. De ankende parter har anført at vitnegodtgjørelse ikke ke ble krevd for byretten og lagmannsretten. Når krav om vitnegodtgjørelse ikke har vært framsatt, er det ikke adgang til å kreve vitnegodtgjørelse for de tidligere instanser for Høyesterett, jf tvistemålsloven §179. Partene er enige om at dersom saksomkostninger tilkjennes ankemotpartene, kan en tredel av vitnegodtgjørelsen kreves dekket for Høyesterett. Omkostningsbeløpet fastsettes etter dette til 139 313 kroner.

Jeg stemmer for denne dom:

1. Borgarting lagmannsretts dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Active Sportswear, Ajak Sportswear AS, Ajungilak AS, Trygve Alm AS, Antoni Sport AS, Beach Mountain AS, Alpina Norge AS, Halling Sport AS, Helsport AS, Jofa Norge AS, Leta AS, Mima Norge AS, Nike International Ltd., Stibolt Norge Ski AS, Norheim Sport AS, Nordic Shoe AS, Norma Projektilfabrik AS, AS Safa, Salomon Norge AS, Skogstad Sport AS, Stoknes Trikotasjefabrikk AS, Swix Sport, Sølvkroken AS, Ramo AS, Reebok Norge AS, C. Tybring-Gjedde AS, Viking Fottøy AS, Åsnes Skifabrikk AS, Helly Hansen AS, Torinor Sport AS og Craft AS en for alle og alle for en til Gjensidige Bank Finans AS og Den norske Bank AS i fellesskafødt xx.xx.313 - etthundreogtrettinitusentrehundreogtretten - kroner med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig rente fra 2 - to - uker etter forkynnelsen av denne dom til betaling skjer.