HR-1997-555-S - Rt-1997-1902
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-11-26 |
| Publisert: | HR-1997-00555-S - Rt-1997-1902 (525-97) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Varetektsfengsling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Hedmarken forhørsrett - Eidsivating lagmannsrett - Høyesterett HR-1997-00555 S, jnr 575/1997. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Holmøy, Lund, Matningsdal |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §171, Straffeloven (1902) §272, §317, §185, §388, Alkoholloven (1989) §10-1, §3-1, §8-2 |
Ved Hedmarken forhørsretts kjennelse av 3 oktober 1997 ble A varetektsfengslet fram til 31 oktober 1997 på grunn av fare for bevisforspillelse. Han er siktet for overtredelse av straffeloven §162 første og annet ledd jf femte ledd, §317 første ledd, §272 første og tredje ledd, alkoholloven §10-1 1. straffalternativ jf §3-1 første ledd og §10-1 1. straffalternativ jf §8-2. Fengslingsfristen er senere forlenget, og 17 november 1997 begjærte påtalemyndigheten fengslingen forlenget med ytterligere to uker.
Hedmarken forhørsrett avsa 17 november 1997 kjennelse med slik slutning:
"A, født xx.xx.1966, blir å løslate."
Påtalemyndigheten påkjærte kjennelsen, og kjæremålet ble gitt oppsettende virkning. Eidsivating lagmannsrett avsa 19 november 1997 under dissens kjennelse med slik slutning:
"A, født xx.xx.1966, blir å holde varetektsfengslet med brev- og besøkskontroll inntil annerledes bestemmes av retten eller påtalemyndigheten, dog ikke utover 1. desember 1997 kl. 14.00."
A har påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har anført at lagmannsrettens flertall har tolket straffeprosessloven §171 første ledd nr 2 uriktig og at kjennelsesgrunnene er mangelfulle. Den knappe begrunnelsen som er gitt, tyder på at lagmannsrettens flertall har stilt for små krav både til konkretisering og realitet i bevisforspillelsesfaren.
Tre av de medimpliserte i sakskomplekset er dessuten løslatt og har også mulighet for å påvirke andre uoppdagede avtagere.
A anfører videre at det faktum at politiet ikke har opplyst når saken vil være ferdig etterforsket, jf straffeprosessloven §185 annet ledd, ikke kan ignoreres.
A hevder også at fortsatt fengsling er et uforholdsmessig inngrep.
A har nedlagt slik påstand:
"1. A løslates / ev. Lagmannsrettens kjennelse oppheves."
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at det dreier seg om et fortsatt kjæremål hvor utvalgets kompetanse er begrenset, jf straffeprosessloven §388.
Kjæremålet retter seg primært mot lagmannsrettens tolking av straffeprosessloven §171 første ledd nr 2. I kjennelsen uttaler lagmannsretten følgende om faren for bevisforspillelse:
Flertallet ... finner at det fortsatt foreligger slik bevisforspillelsesfare at A bør være fengslet. Selv om flertallet kan tiltre mindretallets bemerkninger når det gjelder politiets manglende opplysninger om når saken kan ventes å være ferdig etterforsket, jf straffeprosessloven §185 annet ledd, kan dette etter flertallets oppfatning pr i dag ikke føre til at begjæringen om forlenget fengsling i to uker ikke tas til følge slik saken står. Det vises til at etterforskningen rundt mottagerapparatet ennå ikke er avsluttet, og at det av den grunn er viktig at A ikke gis mulighet til å komme i kontakt med avtagere av stoffet før disse er avhørt. Av denne grunn bør han fortsatt være undergitt brev- og besøkskontroll. Flertallet bemerker særskilt at slik saken fremstår nå, synes A å være en mer sentral person i omsetningen av amfetamin enn de personer som er løslatt."
Fengsling etter straffeprosessloven §171 første ledd nr 2 forutsetter at det foreligger "nærliggende" fare for bevisforspillelse. Dette har ikke lagmannsretten presisert. Videre nøyer lagmannsretten seg med å uttale at A ikke bør "gis mulighet til" å påvirke vitner før de er avhørt av politiet.
Sett i sammenheng etterlater uttalelsene til lagmannsrettens flertall tvil om det er stilt tilstrekkelige krav for å begrunne fengsling etter straffeprosessloven §171 første ledd nr 2. Det er ikke tilstrekkelig at en siktet har mulighet for å påvirke vitner. Det må også foreligge en nærliggende fare for at denne muligheten vil bli benyttet. Flertallet skulle derfor i alle fall ha redegjort nærmere for hvorfor det forelå fare for påvirkning av vitner som enda ikke er trukket inn i saken. For så vidt flertallet mener å slutte seg til vurderingene i forhørsrettens kjennelse av 13 oktober 1997, burde dette vært presisert.
Utvalget finner at lagmannsrettens kjennelse må oppheves.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens kjennelse oppheves.