HR-1997-558-S - Rt-1997-1904
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-11-28 |
| Publisert: | HR-1997-00558-S - Rt-1997-1904 (526-97) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Førerkortbeslag, Vegtrafikkrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00558 S, jnr 568/1997 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Holmøy, Lund, Matningsdal |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §33, §31, Straffeprosessloven (1981) §388 |
Saken gjelder videre kjæremål over førerkortbeslag.
A er 18 september 1997 siktet for overtredelse av vegtrafikkloven §31 jf §22 første ledd, for å ha ført en personbil under påvirkning av cannabis og/eller diazepam. Han samtykket ikke i at politiet kunne holde førerkortet beslaglagt. Spørsmålet om beslag ble derfor brakt inn for Sunnfjord forhørsrett. Forhørsretten avsa 6 oktober 1997 kjennelse med slik slutning:
"Sogn politikammer kan halde førarkortet til A, født xx.xx.1969, beslaglagt inn til saka mot han er endeleg avgjort, men ikkje ut over 29. februar 1998."
A påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett som ved kjennelse 30 oktober 1997 forkastet kjæremålet.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det hevdes å foreligge feil i lagmannsrettens rettsanvendelse, kombinert med mangelfulle kjennelsesgrunner. Lagmannsretten har bare vurdert om det foreligger skjellig grunn til mistanke, men ikke tatt stilling til om det er sannsynlig at domfellelse vil skje. Dermed har lagmannsretten ikke vurdert om alle vilkår for å samtykke til beslag er oppfylt.
Det er nedlagt slik påstand:
"Prinsipalt:
Politiets begjæring om førarkortbeslag blir ikkje tatt til følgje.
A blir tilkjent sakskostnader med kr 6 000.
Subsidiært:
Gulating lagmannsrett orskurd blir å oppheve."
Politiet er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og at utvalgets kompetanse dermed er begrenset slik det følger av straffeprosessloven §388. Utvalget kan prøve lagmannsrettens saksbehandling og dens tolking av loven, men ikke bevisbedømmelsen og den konkrete rettsanvendelsen.
Om grunnvilkåret i vegtrafikkloven §33 nr 5 for å samtykke til beslag av førerkortet uttaler lagmannsretten:
"Kravet om skjellig grunn til mistanke innebærer at det må foreligge en sannsynlighetsovervekt for at siktede har kjørt bil i påvirket tilstand. Mistanken må dessuten gjelde et forhold som senere vil kunne medføre domfellelse av siktede."
I første del av dette sitatet har lagmannsretten gitt et korrekt uttrykk for hvilket beviskrav som følger av "med skjellig grunn er mistenkt". Loven oppstiller ikke noe tilleggsvilkår om at det må være sannsynlig at saken faktisk kommer til å ende med domfellelse. Dette kan heller ikke utledes av rettspraksis, jf særlig Rt-1992-1529 og Rt-1994-951. Det kunne derfor ikke kreves at lagmannsretten foretok den drøftelsen som siktede etterlyser.
Samtidig tilføyes at retten også må vurdere om beslaget vil representere et uforholdsmessig inngrep. Ved denne vurderingen kan det være relevant å legge vekt på bevisenes styrke, og hvilken utsikt det er til å fremskaffe ytterligere bevis ved fortsatt etterforskning. Men i denne saken har lagmannsretten understreket behovet for og mulighetene ved en videre etterforskning.
Siste del av sitatet, særlig formuleringen "vil kunne medføre domfellelse" kunne isolert sett indikere at lagmannsretten har stilt for små krav til mistankens styrke. Men når kjennelsen leses i sammenheng viser den at dette ikke er tilfellet. Etter å ha drøftet bevisene i saken konkluderer lagmannsretten med at "det foreligger skjellig grunn til mistanke".
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.