HR-1997-56-A - Rt-1997-1564
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1997-10-01 |
| Publisert: | HR-1997-00056-A - Rt-1997-1564 (428-97) |
| Stikkord: | Merverdiavgift |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Gulating lagmannsrett LG-1995-00548 - Høyesterett HR-1997-00056 A, nr 250/1996 |
| Parter: | Naustdal Fiskefarm AS (Advokat Christian Bruusgaard) mot Staten v/Finansdepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Christian F Galtung - til prøve) |
| Forfatter: | Gussgard, Flock, Stang Lund, Dolva, Skåre |
| Lovhenvisninger: | Merverdiavgiftsloven (1969) §55, §1, §21, §29, §37, §44, §73 |
Saken gjelder gyldigheten av vedtak fattet av Klagenemnda for merverdiavgift 7 juni 1993 om tilbakeføring av inngående merverdiavgift for året 1988.
Davik Fiskefarm AS (Davik) og Naustdal Fiskefarm AS (Naustdal) drev begge med oppdrett av fisk for videresalg. Davik hadde også et landbasert anlegg og utførte tjenester for Naustdal i form av slakting, vasking og pakking av fisk. Selskapene hadde for en vesentlig del samme eiere, og de hadde felles administrasjon og forretningsførsel i Daviks kontorlokaler.
Rundt 20 februar 1989 ble det fra Davik utferdiget en faktura i form av en paragon til Naustdal. Den ble tilbakedatert til 31 desember 1988 og anga blant annet å gjelde bløgging, sløying, vasking og pakking av 300 tonn fisk a kr 6 pr kilo - til sammen kr 1 800 000. Tillegg for merverdiavgift utgjorde kr 360 000. Davik innbetalte mer verdiavgiften til riktig tid. Selskapet ble tatt under konkursbehandling 30 november 1990.
Naustdal førte avgiften til fradrag i merverdiavgiftsoppgaven for 6 termin 1988. Fakturabeløpet ble oppgjort overfor Davik i hovedsak gjennom motregning i forbindelse med et lån på kr 2 millioner som Naustdal hadde ytet Davik i 1988.
Mot slutten av 1990 ble det holdt bokettersyn hos selskapene. Dette førte blant annet til at fylkesskattekontoret i Sogn og Fjordane 30 juli 1991 med hjemmel i merverdiavgiftsloven §55 første ledd nr 2, fattet vedtak overfor Naustdal om tilbakeføring av den omtalte merverdiavgiften på kr 360 000. Fylkesskattekontoret la til grunn at fakturaen ikke ga uttrykk for noen reell tjenesteytelse - den var fiktiv. Merverdiavgiftsoppgjøret ble også korrigert for enkelte andre poster, og tilleggsavgift ble ilagt, blant annet i forbindelse med et salg av fisk til Gadus AS. Senere samme år fikk Daviks konkursbo tilbakebetalt de kr 360 000 som var innbetalt i forbindelse med den fiktive fakturaen. Beløpet ble avgjort gjennom motregning i skyldig avgift for 1990.
Det ble holdt utpanting hos Naustdal for det beløpet fylkesskattekontoret mente selskapet var skyldig etter vedtaket 30 juli 1991. Utpantingen ble påklaget til Sunnfjord namsrett som besluttet at tvisten skulle overføres til søksmåls former. Saken ble stanset i påvente av avgjørelse av klage over avgiftsvedtaket. Klagenemnda for merverdiavgift stadfestet 7 juni 1993 fylkesskattekontorets vedtak, med visse unntak som ikke har interesse for vår sak.
Namsretten avsa dom 6 februar 1994 med slik domsslutning:
"1. Staten v/Finansdepartementet frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Naustdal Fiskefarm AS påanket dommen til Gulating lagmannsrett som 2 mai 1996 avsa dom med slik domsslutning:
"1. Vedtak i Klagenemnda for merverdiavgift 7. juni 1993 i sak 2862 - Naustdal Fiskefarm AS - oppheves forsåvidt gjelder - ilagt tilleggsavgift på 50 % tilsvarende kr 141.000 for salg stort kr 1410000 i april 1990 til Gadus AS.
For øvrig stadfestes namsrettens dom.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Om saksforholdet for øvrig og partenes anførsler for de tidligere retter viser jeg til dommene.
Naustdal Fiskefarm AS har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett for så vidt gjelder tilbakeføringen av merverdiavgift med kr 360 000 for det såkalte "paragonsalget". Anken gjaldt bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Anken over bevisbedømmelsen er senere frafalt.
Naustdal Fiskefarm AS har i hovedsak anført:
Naustdal og Davik er seg i mellom enige om at fakturaen ga korrekt uttrykk for et tilgodehavende på Daviks hånd. Den gjelder i realiteten etteroppgjør for for lite fakturerte beløp for arbeid med fisk i årene 1986-88. Naustdal aksepterer likevel at det for Høyesterett legges til grunn at fakturaen ikke ga uttrykk for noe reelt forhold. I utgangspunktet ga da merverdiavgiftsloven §55 første ledd nr 2 hjemmel for retting av avgiftsoppgjøret. Bestemmelsen må imidlertid tolkes innskrenkende slik at den ikke gir hjemmel for tilbakeføring i et tilfelle som det saken gjelder. Når det på tidspunktet for fylkesskattenemndas vedtak ikke foreligger avgiftsmessig tap eller fare for tap for staten, og visse tilleggsvilkår er oppfylt, er det etter Naustdals syn ikke hjemmel for skjønn. Tilleggsvilkårene er:
1. Transaksjonen må være foretatt mellom regnskapspliktige næringsdrivende.
2. Det må foreligge et dokument som gir uttrykk for en avgiftspliktig omsetning.
3. Dokumentet må inngå i begge parters regnskaper.
4. Det må ikke foreligge avgiftsmessige fordeler eller ulemper ved transaksjonen.
5. Regnskapene hos den som er gjenstand for myndighetenes kontroll, må være riktige.
Staten har ingen beskyttelsesverdig interesse i å korrigere beregningsgrunnlaget for avgiftsoppgjør når det ikke foreligger avgiftsmessig tap eller fare for tap for staten. I forvaltningspraksis finner en eksempler på at skjønnshjemmelen i §55 ikke er brukt der det ikke er oppstått tap. Dette må ses som uttrykk for at myndighetene har lagt til grunn at det ikke er hjemmel for skjønn i disse tilfellene.
Som støtte for sitt syn har den ankende part vist til lovens §73 første ledd og til §44 tredje ledd.
Subsidiært anføres at det skjønn som er utøvd av Klagenemnda for merverdiavgift, er vilkårlig eller sterkt urimelig. Skjønnsinstituttet er brukt for å sikre staten en uberettiget fordel på den ankende parts bekostning. Det er vist til det rentebeløp som tilbakeføringen har medført, kr 133 000.
Naustdal Fiskefarm AS har nedlagt slik påstand:
"1. Vedtak i klagenemnda for merverdiavgift av 7 juni 1993 i sak 2862 - Naustdal Fiskefarm AS - oppheves for så vidt gjelder etterberegnet avgift kr 360000,- og renter kr 133000,-.
2. Saksomkostninger tilkjennes for alle retter."
Staten v/Finansdepartementet har i hovedsak anført:
Merverdiavgift er en avgift på omsetning av varer og tjenester. Etter merverdiavgiftsloven §21 kan en næringsdrivende under nærmere bestemte vilkår trekke inngående avgift på varer og tjenester i fra utgående avgift. Når det - som i denne saken - ikke er foregått noen reell omsetning, er de materielle vilkår for fradragsrett ikke oppfylt.
Det er ikke bestridt at fakturaen var fiktiv, og §55 ga hjemmel for korreksjon av beregningsgrunnlaget. Det rettsanvendelsesskjønn som skal utøves, skal lede til et riktig grunnlag for avgiftsberegningen. Dette måtte i vår sak føre til tilbakeføring av avgiftsbeløpet i sin helhet. Det er ikke grunnlag for noen innskrenkende fortolkning av §55. Det bestrides at det foreligger noen forvaltningspraksis som viser at myndighetene mener at §55 ikke kan anvendes dersom det ikke foreligger avgiftsmessig tap eller fare for tap for staten.
Merverdiavgiftsloven §55 gir hjemmel for å unnlate å foreta endring - den er en "kanregel". Det er ikke grunnlag for å hevde at tilbakeføringsvedtaket er vilkårlig eller urimelig.
Staten v/Finansdepartementet har nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens dom stadfestes så langt den er påanket.
2. Staten v/Finansdepartementet tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."
Jeg er kommet til at anken ikke kan føre frem.
Merverdiavgift forutsetter, som staten har pekt på, reelle transaksjoner. Etter lovens §1 skal det betales en avgift "på omsetning av varer og tjenester" etter Stortingets avgiftsfastsettelse og bestemmelsene i loven. I vår sak er det tale om fradrag for inngående avgift, noe som forutsetter at de varer og tjenester som er mottatt, er "til bruk i virksomhet med omsetning som nevnt i kap. IV", jf lovens §21.
Etter merverdiavgiftsloven §55 første ledd nr 2 kan beregningsgrunnlaget for inngående avgift fastsettes ved skjønn blant annet når omsetningsoppgaven finnes å være uriktig eller ufullstendig. I vår sak er det ikke bestridt at oppgaven for så vidt gjaldt inngående avgift kr 360 000 i forbindelse med fakturaen fra Davik, ikke ga uttrykk for noen reell avgiftspliktig omsetning. Hele avgiften ble derfor tilbakeført. Det er på det rene at §55 også gjelder i tilfelle der det ikke er tale om å foreta noe skjønn i egentlig forstand, men om en retting av avgiftgrunnlaget.
Det fremgår ikke av ordlyden at det er et vilkår for skjønnsutøvelse etter §55 første ledd nr 2 at det foreligger tap eller fare for tap for staten. Verken bestemmelsens forarbeider eller andre rettskildefaktorer, herunder reelle hensyn, gir grunnlag for å oppstille et slikt vilkår. Etter de foreliggende opplysninger er det ikke noe som tyder på at avgiftsmyndighetene i andre saker har lagt til grunn en slik lovforståelse. Det må være et overordnet mål at beregningsgrunnlaget for utgående og inngående avgift blir så riktig som mulig. I den forbindelse kan det vises til lovens §29 som krever at merverdiavgiftsoppgaven skal inneholde en erklæring om at "oppgaven stemmer med bokføringen og de faktiske forhold".
At det er et vilkår for tilleggsavgift etter lovens §73 at avgift er eller kunne ha vært unndratt, kan ikke få noen betydning for tolkningen av §55. Heller ikke bestemmelsen i §44 tredje ledd om innbetaling av uriktig anført avgift i salgsdokument har betydning.
Etter min mening er det ikke tvilsomt at avgiftsmyndighetene hadde hjemmel for tilbakeføring av den avgiften Naustdal hadde krevd fradrag for.
At det ikke er oppstått avgiftsmessig tap eller fare for tap for staten, er et moment som kan tillegges vekt ved vurderingen av om retting bør foretas. I vår sak ble retting foretatt. At det skulle være utslag av et vilkårlig skjønn å korrigere avgiftsoppgjøret på bakgrunn av en fiktiv faktura, eller at dette skulle kunne anses sterkt urimelig, kan jeg ikke se at det er noen som helst dekning for. Når retting foretas, følger renteplikten av lovens §37.
Anken har ikke ført frem. Staten har krevd saksomkostninger for Høyesterett. Kravet tas til følge med kr 27 700, herav kr 2 700 for utgifter.
Jeg stemmer for denne dom :
1. Lagmannsrettens dom stadfestes så langt den er påanket.
2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Naustdal Fiskefarm AS til staten v/Finansdepartementet 27 700 - sjuogtjuetusensjuhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.