HR-1997-56-K - Rt-1997-262
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-02-06 |
| Publisert: | HR-1997-00056-K - Rt-1997-262 (64-97) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Anke |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00056 K, nr 213/1995 |
| Parter: | Oslo kommune (kommuneadvokaten ved advokat Ragnar Eldøy) mot Hans G Falkenberg (advokat Morten Steenstrup) |
| Forfatter: | Bugge, Stang Lund, Flock |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §366, §367, §374, §375, §392, Tvistemålsloven (1915), Sykehusloven (1969) §12, LOV-1995-12-22-86 |
I tvist mellom Hans G Falkenberg og Oslo kommune avsa Eidsivating lagmannsrett dom 27 mars 1995 med slik domsslutning i pkt 1:
"1. Hans G Falkenberg har rett til refusjon fra Oslo kommune etter de regler som gjelder for røntgeninstitutt som var i drift før 1 april 1984."
Oslo kommune påanket dommen, og anken er henvist til behandling i Høyesterett. Ankeforhandlingen er berammet til 18 mars 1997, og det er avsatt 2 dager til saken.
I anketilsvaret nedla Hans G Falkenberg påstand om stadfestelse av lagmannsrettens dom.
I prosesskriv 21 august 1996 nedla Falkenberg slik utvidet påstand der punkt 2 er nytt:
"1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
2. Hans G Falkenberg har rett til avtale med Oslo kommune i.h.t. forskrift om finansiering av private medisinske laboratorier og røntgeninstitutt av 7. februar 1996.
3. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."
Falkenberg opplyser at bakgrunnen for utvidelsen er endringen i sykehusloven §12 første ledd ved lov av 22 desember 1995 nr 86 med forskrifter av 7 februar 1996, noe som medførte en vesentlig endring i finansieringsordningen for røntgeninstitutt. Ordningen trådte i kraft 1 juli 1996, og innebærer at fylkeskommunene nå skal inngå avtale om kjøp av tjenester ved medisinske røntgeninstitutt, jf forskriftens §2-1. Røntgeninstitutt som har mottatt minst kr 60 000 gjennomsnittlig i årlig refusjon fra fylkeskommunene for tjenester utført i 1994 og 1995, vil ifølge §5-1 ha rett til avtale med fylkeskommunen for minst 2 år.
Falkenberg anfører at dersom Oslo kommune ikke hadde nektet ham rett til refusjon, ville han nå hatt et institutt som ville ha gitt rett til slik avtale med Oslo kommune og omkringliggende fylker .
Falkenberg hevder endringen i påstanden er gjort for å sikre at påstanden får en utforming i henhold til gjeldende regelverk, og at endringen er i overensstemmelse med tvistemålsloven §367 jf §366.
Oslo kommune hevder at vilkårene i tvistemålsloven §367 ikke er oppfylt, og har påstått utvidelsen avvist. Det anføres at det nye kravet reiser problemstillinger som hittil ikke har vært behandlet. Det påpekes at Falkenberg klart ikke fyller kravene etter forskriften for å kunne kreve avtale med fylkeskommunen. Dette spørsmålet har ikke vært behandlet verken av byretten eller lagmannsretten, og det har heller ikke vært tema under bevisopptakene til bruk for Høyesterett eller for den øvrige bevisførselen som er samlet i utdraget. Dertil kommer at Falkenberg i lang tid har hatt kunnskap om lovendringen, og at kravet derfor burde vært fremsatt tidligere.
Dersom det nye kravet likevel tillates fremmet, anmodes det om utsettelse av ankeforhandlingen.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at forberedende dommer har bedt utvalget om å treffe avgjørelse om den endrede påstand skal tillates fremmet, jf tvistemålsloven §374 siste ledd. Forberedende dommer har gitt innstilling om spørsmålet.
Kjæremålsutvalget finner enstemmig at tillatelsen bør gis.
Utvalget antar at den utvidelse av påstanden som Falkenberg krever å foreta, må ansees som et nytt krav av den art som omhandles i tvistemålsloven §366 annet ledd nr 2. Utvidelsen er begrunnet i endringen av sykhusloven §12 ved lov 22 desember 1995 nr 86 med forskrifter, og det er klart at den står i sammenheng med det krav som er blitt pådømt av lagmannsretten og som ligger til grunn for den påstand ankemotparten nedla - og måtte nedlegge - i anketilsvaret til Høyesterett. Kjæremålsutvalget antar videre at bestemmelsene i tvistemålsloven §366 og §367 må kunne påberopes av ankemotparten like så vel som av den ankende part og viser til Hov: Rettergang i sivile saker side 263 og Schei: Tvistemålsloven bind II side 291 med henvisning til Rt-1956-167 (uttalelsen på side 169). Det vises også til plenumsdom i Rt-1990-284, hvor Høyesterett anså lovendringen for å begrunne adgang til å utvide påstanden og trekke inn nye krav i ankeinstansen ( side 290). I en kjennelse av 31 januar 1991 (lnr 42 K/1991) er det riktignok gitt uttrykk for at adgangen etter §366 og §367 til å fremsette nye påstander og krav bare retter seg til den ankende part, og at ankemotparten må motanke om han ønsker å få forandret innholdet i den påankede avgjørelse. Kjæremålsutvalget anser ikke en ulik behandling av partene i en ankesak som reellt begrunnet, og finner heller ikke lovens ordlyd til hinder for å gi ankemotparten den samme prosessuelle rett på dette punkt som den ankende part.
I og med at ankeerklæring og anketilsvar er avgitt, får bestemmelsen i §367 anvendelse. Når spørsmålet først er kommet opp på dette sene stadium av ankeforberedelsen, skyldes det at endringskravet som nevnt er en følge av lovendringen i desember 1995 og de nye forskrifter som ble gitt i februar 1996. Frist etter tvistemålsloven §375 for nye anførsler og bevis var av Høyesterett satt til 23 august 1996; kravet om påstandsendringen ble fremsatt av ankemotparten innen utløpet av denne frist, ved prosesskrift datert 21 august 1996. Det har deretter vært utvekslet flere innlegg mellom partene om utvidelsespørsmålet.
Kjæremålsutvalget finner at gode grunner tilsier at ankemotparten bør få adgang til å utvide påstanden som angitt, og at kommunen ikke har rimelig grunn til å motsette seg dette. Ved lagmannsrettens dom er det slått fast at Falkenberg har hatt rett til refusjon fra Oslo kommune etter de regler som har vært gjeldende for røntgeninstitutt i drift før 1 april 1984, og at det har vært rettsstridig av kommunen å nekte ham dette. Delvis av denne grunn har han vært avskåret fra å drive instituttet etter at han overtok det i 1986, og han har følgelig ikke kunnet motta noen refusjon fra kommunen forut for lovendringen av 22 desember 1995. Forskriften av 7 februar 1996 §5-1 gjør retten til å oppnå avtale med fylkeskommunen avhengig av at instituttet har mottatt minst kr 60 000 i gjennomsnittlig årlig refusjon for tjenester utført i 1994 og 1995. Utvalget forstår det slik at kommunen vil gjøre gjeldende at denne regelen vil være til hinder for at Falkenberg kan oppnå avtale med kommunen, selv om kommunens nektelse av å yte refusjon etter de tidligere regler var rettsstridig. Det vil i så fall bli umulig for Falkenberg å oppnå avtale med kommunen, selv om Høyesterett skulle stadfeste lagmannsrettens dom. Han vil i tilfelle bare kunne få prøvet sin rett til å oppnå avtale ved nytt søksmål mot kommunen a prima instantia. Dette fremstår etter kjæremålsutvalgets oppfatning som lite rimelig.
Skulle lagmannsrettens dom bli stadfestet av Høyesterett, er det på den annen side ikke dermed fastslått at Falkenberg har rett til avtale med kommunen etter forskriftsbestemmelsen i §5-1 i samsvar med pkt 2 i den endrede påstand, kfr kravet om gjennomsnittlig minste refusjon "for tjenester utført i 1994 og 1995". Kjæremålsutvalget kan imidlertid ikke se at spørsmålet om Falkenberg må antas å ville ha oppfylt minsterefusjonskravet om instituttet hadde vært i drift, skulle nødvendiggjøre bevisførsel av en karakter og et omfang som ikke på forsvarlig måte skulle kunne skje for Høyesterett. Retten vil for øvrig i tilfelle ha adgang til å falle tilbake på bestemmelsen i tvistemålsloven §392 annet ledd og for så vidt kunne hjemvise saken til fortsatt behandling ved lagmannsretten, om hensynet til bevisføringen skulle gjøre dette påkrevet.
Spørsmålet om endringen nødvendiggjør omberammelse av ankeforhandlingen i Høyesterett, slik den ankende part anfører, må vurderes av forberedende dommer.
Slutning :
Hans G Falkenberg tillates å utvide påstanden for Høyesterett som angitt i prosesskrift av 21 august 1996.