HR-1997-562-K - Rt-1997-1694
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-10-08 |
| Publisert: | HR-1997-00562-K - Rt-1997-1694 (456-97) |
| Stikkord: | Skifterett, Registrering |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Agder Lagmannsrett LA-1997-00977 K, Høyesterett HR-1997-00562 K, jnr 328/1997 |
| Parter: | B, C, D (advokat Jon Kise) mot A (advokat Helge Husaas) |
| Forfatter: | Gussgard, Aarbakke, Oftedal Broch |
| Lovhenvisninger: | Skifteloven (1930) §13, Tvistemålsloven (1915) §179, §404, §54, Skifteloven (1930), Ekteskapsloven (1991) §58, §63, §77 |
E døde 10 februar 1997. Det ble åpnet offentlig skifte i dødsboet etter begjæring fra særkullsbarna B og C. Det kom ikke til enighet mellom disse og Es ektefelle fra hans annet ekteskap, A, om behovet for og omfanget av registrering. I en ektepakt av 4 mars 1972 var det blant annet angitt at alt innbo i felles bolig skulle være As særeie, og hun motsatte seg at innboet i ektefellenes tidligere bolig ble registrert.
Skien og Porsgrunn skifterett besluttet 17 juli 1997 at det skulle foretas registrering over det som fantes i boligen. A påkjærte beslutningen til Agder lagmannsrett som 2 september 1997 avsa kjennelse med slik slutning:
"Skifterettens beslutning om registrering i Es dødsbo oppheves for så vidt den gjelder gjenlevende ektefelles særeiemidler."
B m fl har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er anført at lagmannsretten har fortolket skifteloven §13 og §54 jf ekteskapsloven §77, §58 og §63 feil. At lagmannsretten med bred penn avgjør at alle de gjenstander som finnes i felles hjem er særeiemidler, finnes oppsiktsvekkende, idet dette kan være omtvistet. I tvilstilfelle skal alle gjenstander i boets besittelse registreres. Det er enighet om at fellesboligen er felleseie og således i boets besittelse. Spørsmålet om en gjenstand som er i boets besittelse er gjenlevendes ektefelles særeie, skal naturligvis ikke avgjøres under registreringsforretningen, jf skifteloven §13. Den rette fortolkning er at det skal tas opp fortegnelse av avdøde og gjenlevendes samlede formue og gjeld.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"1. Agder lagmannsretts kjennelse av 02.09.1997 oppheves og hjemvises til fortsatt behandling.
2. Livsarvingene tilkjennes saksomkostninger for begge retter i forbindelse med dette kjæremålet."
A slutter seg til lagmannsrettens kjennelse både hva angår begrunnelse og slutning med unntak av saksomkostningsspørsmålet. Det dreier seg i denne saken om en konkret rettsanvendelse og ikke fortolkning av en lovforskrift. Hun vant kjæremålet fullt ut og skulle vært tilkjent saksomkostninger for lagmannsretten.
Det er lagt ned slik prinsipal påstand:
"Kjæremålet avvises, og A tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og for Høyesterett,"
og slik subsidiær påstand:
"Lagmannsrettens kjennelse av 2. september 1997 stadfestes, og A tilkjennes omkostninger for lagmannsretten og for Høyesterett."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at utvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking, jf tvistemålsloven §404 første ledd.
I dødsboer skal skifteretten i henhold til skifteloven §13 snarest mulig la boets eiendeler registrere, med mindre annet følger av loven. Formålet med registreringsforretningen er å gi en fullstendig oversikt over hva avdøde etterlot seg. At den skal foretas på et så tidlig tidspunkt som mulig, skal medvirke til å hindre at boet urettmessig forringes.
Det kan oppstå tvil med hensyn til hva avdøde var eier av. Loven regulerer ikke uttrykkelig hvordan en skal gå frem i slike tilfelle. Ut fra registreringens formål må den, etter kjæremålsutvalgets syn, i slike tilfelle også omfatte eiendeler der det er uklart om avdøde var eier, men med anmerkning om tredjemanns påståtte eiendomsrett. Eiendomsrettsspørsmålet skal ikke avgjøres under registreringsforretningen. Når det, som i denne saken, er oppstått uenighet om hvorvidt alle de gjenstandene som befant seg i boligeiendommen var omfattet av særeiet, må registreringen omfatte de eiendeler tvisten gjelder. Lagmannsretten har således bygget på feil lovtolking.
Om forståelsen av skifteloven §13 kan kjæremålsutvalget vise til upublisert kjennelse av kjæremålsutvalget avsagt 18 april 1951 i lnr 75 B/1951 og til Augdahl, Skifteloven, 1974 tredje utgave side 22 følgende.
A har særskilt påkjært lagmannsrettens avgjørelse av omkostningsspørsmålet for lagmannsretten. Lagmannsretten har utsatt avgjørelsen "til skiftebehandlingen". Ut fra lagmannsrettens syn i kjæremålssaken, skulle det ikke foretas noe mere fra skifterettens side for så vidt gjaldt registreringen. Kjæremålsutvalget bemerker at en da ikke kan se at det var hjemmel for å utsette avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet, jf tvistemålsloven §179 første ledd. Spørsmålet får imidlertid ingen betydning ut fra utfallet av saken for kjæremålsutvalget.
Lagmannsrettens kjennelse blir å oppheve som følge av uriktig lovtolking. De kjærende parter tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og for Høyesteretts kjæremålsutvalg med samlet kr 7030, herav kr 3030 for utgifter.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Lagmannsrettens kjennelse oppheves.
I saksomkostninger for lagmannsretten og for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler A til B, C og D i fellesskap 7030 - syvtusenogtredve - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.