HR-1997-57-S - Rt-1997-134
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-01-30 |
| Publisert: | HR-1997-00057-S - Rt-1997-134 (38-97) |
| Stikkord: | Straffeprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00057 S, jnr 15/1997. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Bugge, Schei, Flock |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §165, §377, §385, Straffeloven (1902) §223, §227, §228, §229, §232, EMK (1999), EMK (1999), §388, §4 |
Stavanger forhørsrett avsa 3 desember 1996 beslutning om oppnevning av sakkyndige til å foreta judisiell observasjon av A, jf straffeprosessloven §165. A er siktet for overtredelse av straffeloven §229 1. straffalternativ, jf §232, straffeloven §229 1. straffalternativ, straffeloven §223 første ledd, straffeloven §227 1. straffalternativ og straffeloven §228 første ledd jf §232. Ved kjennelse 4 desember 1996 ble han varetektsfengslet.
A påkjærte både beslutningen og kjennelsen til Gulating lagmannsrett som 24 desember 1996 avsa kjennelse med slik slutning:
"Kjæremål av 15 desember 1996 over Stavanger forhørsretts beslutning
3. desember og kjennelse 4. desember 1996 forkastes."
A har påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg forsåvidt gjelder spørsmålet om judisiell observasjon. Han hevder verken han eller hans forsvarer har fått anledning til å uttale seg før de sakkyndige ble oppnevnt. Lagmannsretten ha ikke drøftet hans hovedanførsel om manglende kontradiksjon, og kjennelsen må derfor må oppheves.
A er bare siktet for nye straffbare forhold. Det må derfor være en uriktig lovforståelse når lagmannsretten anfører at "nye straffbare forhold som er begått" gir grunnlag for å foreta ny judisiell observasjon etter den siste i 1993. Når lagmannsretten anfører at han har begått de straffbare handlingene som en begrunnelse for å forkaste kjæremålet, er dette i strid med den uskyldspresumpsjon som gjelder etter norsk rett, også i forhold til straffeprosessloven §165. Det vises også til EMK art 6 (2), jf straffeprosessloven §4. Siktede har nedlagt slik påstand:
"Beslutningen om judisiell observasjon oppheves."
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at dets kompetanse i det videre kjæremål er begrenset etter straffeprosessloven §388.
Den beslutning som er angrepet, er truffet etter straffeprosessloven §165 første ledd. Retten kan etter denne bestemmelsen beslutte at siktede skal underkastes mentalobservasjon ved oppnevnte sakkyndige dersom retten "finner det nødvendig". Avgjørelsen beror på en nødvendighet- og behovsvurdering, en vurdering som i det enkelte tilfelle må kunne bli sterkt skjønnsmessig. Det sterkt skjønnsmessige element ved avgjørelsen kunne tilsi at selve nødvendighetsskjønnet var unndratt overprøving gjennom kjæremål, iallfall ved beslutninger om å foreta mentalobservasjon ved sakkyndige, jf straffeprosessloven §377 første ledd om avgjørelser som "etter sin art" er uangripelige. Straffeprosessloven §377 første ledd er imidlertid i praksis forstått slik at også skjønnet i denne type avgjørelser, og ikke bare den saksbehandling som ligger til grunn for avgjørelsen, må kunne overprøves gjennom kjæremål. Kjæremålsutvalget bygger derfor på at lagmannsretten i kjæremålssaken hadde kompetanse til å ta stilling til realiteten - om mentalobservasjon ved sakkyndige skulle foretas.
Det var en feil ved forhørsrettens saksbehandling at den traff sin avgjørelse uten at det forelå uttalelse fra siktede eller hans forsvarer. Riktignok var siktedes standpunkt kjent gjennom politiets påtegning, men det var ikke gitt noen anledning til å begrunne standpunktet overfor retten. En slik behandling strider mot den fundamentale rett til kontradiksjon. Dette burde lagmannsretten gått inn på i sin avgjørelse. Men utvalget kan ikke se at det i dette - hos lagmannsretten - foreligger noen saksbehandlingsfeil som kan føre til at avgjørelsen må oppheves. Etter straffeprosessloven §385 annet og fjerde ledd kunne lagmannsretten avgjøre kjæremålet i realiteten, tross saksbehandlingsfeilen, om "det nødvendige grunnlag er til stede og retten finner det ubetenkelig". Saken var fullt opplyst for lagmannsretten. Siktede hadde gjennom sin forsvarer fått fremkomme med sine bemerkninger. Det fremgår av lagmannsrettens kjennelse at lagmannsretten overhodet ikke fant at det forelå tvil ved den konkrete avveining. I denne situasjonen finner utvalget at vilkårene for å avsi realitetsavgjørelse var til stede. At retten fant dette ubetenkelig, er ikke sagt uttrykkelig, men fremgår klart av lagmannsrettens begrunnelse lest i sammenheng og i sin helhet.
Etter dette må kjæremålet forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.