HR-1997-577-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-12-04 |
| Publisert: | HR-1997-00577s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00577S , jnr 572/1997. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Holmøy, Lund, Matningsdal |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §100, Straffeloven (1902) §8, Tvistemålsloven (1915) §404, EMK (1999), EMK (1999) |
Kjæremålet gjelder såkalt bostedsforbehold ved beregning av salær til forsvarer, jf forskrift 26 oktober 1992 om salær fra det offentlige til advokater m.v.
Advokat Erik Bryn Tvedt, med kontor i Sandefjord, ble 17 september 1997 oppnevnt som forsvarer for A som var tiltalt for trusler, skadeverk m v. Ved Tønsberg byretts dom 7 oktober 1997 ble A dømt til samfunnstjeneste i 150 timer. Den 3 oktober 1997, to dager etter hovedforhandlingen, sendte advokat Tvedt byretten regning på fastsatt skjema. Her var medtatt reiseutgifter tur-retur Sandefjord-Tønsberg og fraværsgodtgjørelse for to timer, til sammen 1.263 kroner. Byretten ville ikke oppheve bostedsforbeholdet etter salærforskriftens §8 og avslo å dekke dette beløpet. Advokat Tvedt påkjærte beslutningen til Agder lagmannsrett som 31 oktober 1997 avsa kjennelse med slik slutning:
"Bostedsforbeholdet oppheves ikke for advokat Erik Bryn Tvedt i Tønsberg byretts straffesak nr 97/1065 M."
Advokat Tvedt har påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han anfører at lagmannsretten ikke har fulgt alminnelige tolkingsprinsipper når den ukritisk har lagt en forskrift til grunn. Prinsippet om det frie forsvarervalg etter straffeprosessloven §100 kan ikke innskrenkes av salærforskriften §8 eller ved slik tolking av denne som lagmannsretten har gjort. Domfelte bor i Sandefjord. Valg av forsvarer er en utpreget tillitssak og det er naturlig å søke en forsvarer som man har kjennskap til fra hjemstedet. Det er viktig at forsvareren får dekket reiseutgifter på lik linje med aktor, vitner og andre aktører i rettssaken. Av Rt-1994-1160 fremgår at reglene om bostedsforbehold ikke kan være i strid med Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 6 når tiltalte kan velge forsvarer innen et lagsogn som utgjør mer enn et helt fylke. I tråd med dette bør tiltalte i en byrettssak kunne velge forsvarer fra sitt hjemsted selv om det ikke ligger innenfor rettskretsen. Advokat Tvedt har nedlagt slik påstand:
"1. Bostedsforbeholdet oppheves for advokat Erik Bryn Tvedt som forsvarer for A ved Tønsberg byrett.
2. I saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett betaler Staten ved Justisdepartementet til advokat Erik Bryn Tvedt innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne kjennelse kr 2000,- med tillegg av gebyret for kjæremålene."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at utvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking, herunder tolking av forskrift, jf tvistemålsloven §404.
Kjæremålsutvalget bemerker at i Rt-1997-467 ble det uttalt at ved kjæremål over avslag på begjæring om å oppheve bostedsforbeholdet, var det mest dekkende at siktede står som part og at kjæremålet fremmes på hans vegne. I den saken var bostedsforbeholdet, i samsvar med regelen i salærforskriften §8 siste ledd, behandlet i forbindelse med forsvareroppnevningen. I denne saken ble spørsmålet først tatt opp etter at rettergangsskrittet var foretatt. Det gjelder dermed i realiteten omfanget av advokatens salærkrav. Når spørsmålet først kommer opp på dette stadiet, "rammer" avgjørelsen advokat Tvedt. Han må derfor kunne påkjære den.
Kjæremålet er ikke direkte rettet mot lagmannsrettens tolking av den aktuelle bestemmelsen i salærforskriften, men det anføres at det er i strid med det frie forsvarervalg etter straffeprosessloven og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 6 når §8 bare gir adgang til å oppheve bostedsforbeholdet i "helt spesielle tilfelle", og i hvertfall når §8 er forstått slik at opphevelse er nektet i dette tilfelle.
Kjæremålsutvalget kan ikke se at salærforskriften §8 i seg selv er i strid med prinsippet om det frie forsvarervalg, jf Rt-1997-467. Heller ikke kan utvalget se at den tolking av salærforskriften §8 som ligger til grunn for lagmannsrettens avgjørelse, er i strid med dette prinsippet. Da saken refererer seg til et tett befolket område med korte avstander og god advokatdekning, finner ikke utvalget grunn til i denne saken å gå nærmere inn på hvordan bostedsforbeholdet kan praktiseres i rettskretser med få advokater og store avstander.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.