Hopp til innhold

HR-1997-583-S - Rt-1997-2021

Fra Rettspraksis


Instans: Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato: 1997-12-05
Publisert: HR-1997-00583-S - Rt-1997-2021 (550-97)
Stikkord: Straffeprosess, Anke
Sammendrag:
Saksgang: Høyesterett HR-1997-00583 S, jnr 560/1997.
Parter:
Forfatter: Holmøy, Stang Lund, Matningsdal
Lovhenvisninger: Straffeprosessloven (1981) §321, Straffeloven (1902), EMK (1999), EMK (1999)


Den 3 oktober 1997 avsa Borgarting lagmannsrett beslutning om å nekte fremmet anke fra A over Oslo byretts dom av 5 juni 1997. Anken gjaldt bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet vedrørende tiltalens post I og tilleggstiltalens poster I og II samt inndragningskravet, subsidiært straffutmålingen og idømmelsen av saksomkostninger for byretten.

A har i rett tid påkjært beslutningen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har vist til at dommen i stor grad bygger på en vurdering av hans troverdighet. Retten la ikke til grunn hans forklaring om at smykkene og urene tilhørte hans tidligere samboer, hennes datter og ham selv. I støtteskrivet til anken ble derfor hans tidligere samboer oppgitt som nytt vitne. Hans troverdighet kan således bekreftes, og hans troverdighet er derfor ikke slik byretten har lagt til grunn. En dom som på denne måten legger avgjørende vekt på troverdigheten til tiltalte, kan ikke overprøves uten at tiltalte og vitner forklarer seg direkte for ankeinstansen. Kravene til overprøving etter Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 6, jf tilleggsprotokoll 7 artikkel 2, er således ikke oppfylt fordi en summarisk skriftlig behandling ikke gir en reell overprøving.

Disse anførslene er ikke generelle anførsler mot ordningen i straffeprosessloven som innebærer at spørsmålet om en anke skal henvises til ankebehandling undergis skriftlig behandling. Poenget er at det må vurderes konkret i hver sak om det er behov for bevisbedømmelse umiddelbart for den dømmende rett, eller om saken kan avgjøres tilfredsstillende på bakgrunn av sakens dokumenter. Det er ikke noe krav at dette står i den nasjonale lovgivning, men praktiseringen må være i samsvar med dette.

Det er lagt ned slik påstand:

"Anken fremmes."

Oslo statsadvokatembeter har anført at anførslene i kjæremålet egentlig er rettet mot prosessordningen. Lagmannsrettens tema i silingsomgangen er om det er eller ikke er klart at anken ikke vil føre frem, jf straffeprosessloven §321 annet ledd. Underrettens dom kombinert med ankeerklæringen, herunder de projiserte bevis og faktisk også sakens dokumenter, vil være silingsrettens avgjørelsesgrunnlag for om anken skal tillates fremmet eller ei. Det må også gjelde om underretten ikke har trodd på tiltalte, hvilket er det vanlige når det blir domfellelse til tross for at tiltalte benekter straffeskyld.

Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at lagmannsrettens beslutning bare kan påkjæres på grunnlag av feil i saksbehandlingen, jf straffeprosessloven §321 sjette ledd.

Utvalget kan ikke se at det foreligger feil ved lagmannsrettens saksbehandling. Lagmannsrettens avgjørelse er en beslutning, og denne trenger ikke grunngis. Det er ikke noe krav om at tiltalte og vitner skal forklare seg direkte for ankeinstansen i de tilfelle en anke nektes fremmet etter straffeprosessloven §321, jf NOU 1992:28 sidene 176, 180 og 189 og Aall, Rettergang og menneskerettigheter side 216.

Kjæremålet må etter dette forkastes.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

Kjæremålet forkastes