HR-1997-586-K - Rt-1997-1712
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-10-15 |
| Publisert: | HR-1997-00586-K - Rt-1997-1712 (465-97) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Anke, Ankegjenstandens verdi |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Gulating Lagmannsrett LG-1995-00993, Høyesterett HR-1997-00586 K, jnr 216/1997. |
| Parter: | Eivind Stensholt (advokat Christian Schadenberg Mathiassen) mot Laszlo Csernai (advokat Per Magne Kristiansen). |
| Forfatter: | Bugge, Gussgard, Aarbakke |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §10, §16, §15, §197, §356, §359, §402, Fylkeskommuneloven (1961)5-§10, Fylkeskommuneloven (1961)5-§2 |
Saken gjelder tvist om ankegjenstandens verdi.
Eivind Stensholt er eier av gnr 188, bnr 90 i Bergen kommune. Laszlo Csernai er eier av gnr 188, bnr 91. Eiendommene ligger ved siden av hverandre i en boligrekke. I tvist mellom partene med Stensholt som saksøker og Csernai som saksøkt, avsa Bergen byrett dom 19 juni 1995 med slik slutning:
"1. Laszlo Csernai er eier av den yttervegg som i syd ligger på hans side av grensen som er trukket mellom gnr. 188, bnr. 91 og gnr. 188, bnr 90.
2. Laszlo Csernai frifinnes for kravet om å fjerne antenne montert på vegg nevnt under punkt 1.
3. Laszlo Csernai frifinnes for krav om å fjerne gulv som på gnr. 188, bnr. 91 er lagt fra inngangsparti i første etasje mot yttervegg som nevnt under punkt 1.
4. Laszlo Scernai frifinnes for krav om å tette hull i hagegjerdet mellom gnr. 188, bnr. 91 og gnr 188, bnr. 90.
5. Eivind Stensholt dømmes til å erstatte Laszlo Csernais saksomkostninger med kr 27696,- -kronersyvogtyvetusensekshundreognittiseks 00/100 innen 14 - fjorten - dager."
Stensholt anket dommen til Gulating lagmannsrett. I tilsvaret fra Csernai ble anken krevd avvist under henvisning til at ankegjenstanden ikke overstiger verdigrensen i tvistemålsloven §356. I prosesskrift av 10 oktober 1995 søkte Stensholt om anketillatelse for det tilfellet at kravet til ankesum ikke var oppfylt.
I skriv av 30 november 1995 uttrykte saksforberedende lagdommer tvil om kravet til ankegjenstandens verdi var oppfylt. Han besluttet imidlertid ankesaken fremmet, men understreket at beslutningen ikke ville være bindende for den dømmende rett.
Ankeforhandling, som foreløpig ble begrenset til å gjelde avvisningsspørsmålet, ble avholdt 6 mai 1997. Prosessfullmektigene fikk anledning til å uttale seg, og det ble foretatt befaring. Samme dag traff førstelagmannen beslutning om å ikke samtykke til ankebehandling uavhengig av ankegjenstandens verdi, jf tvistemålsloven §359. Lagmannsretten avsa samme dag kjennelse med slik slutning:
"1. Anken avvises."
2. For lagmannsretten betaler Eivind Stensholt saksomkostninger til Laszlo Csernai med kr 26. 850 - kronertjuesekstusenåttehundreogfemti - innen 2 - to - uker fra kjennelsens forkynnelse."
Stensholt har i rett tid påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har i det vesentlige anført:
Lagmannsretten har foretatt en uriktig rettsanvendelse og bevisbedømmelse. Kjennelsen er også beheftet med saksbehandlingsfeil som må lede til opphevelse.
Lagmannsretten tok stilling til spørsmålet om ankegjenstandens verdi etter at ankeforhandlingene var påbegynt. Dette førte til at partene ble belastet med fulle saksomkostninger til saksforberedelse av hovedsaken. Det gikk også nesten en full rettsdag til behandling av verdispørsmålet. Formålet med tvistemålsloven §16 må være å unngå en slik situasjon. Det gjøres gjeldende som rettsanvendelsesfeil at lagmannsretten ikke fremmet saken under henvisning til §16, som ble påberopt for retten. Subsidiært gjøres gjeldende at det er en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke har kommentert forholdet til §16. Dette fordi en vurdering etter §16 ville ha ledet til det motsatte resultat.
Når det gjelder lagmannsrettens verdivurdering, må uttalelsen om at det vanskelig kan ses at den formelle eiendomsretten til veggen har noen økonomisk verdi av betydning, anses som utslag av feil tolking av tvistemålsloven §10. Det må være riktigst å vurdere verdien av veggen ut fra den verdireduksjon det vil medføre ved salg av huset at en ikke eier den ene ytterveggen. Det er klart at en opplysning om at en av ytterveggene ikke følger med, vil være prisdempende med mer enn 20 000 kroner.
Subsidiært må det korrekte vurderingstema for veggens verdi være gjenoppføringsprisen.
Den kjærende part har innhentet takst over byggekostnadene. Denne ønskes fremlagt som bevis. Kjæremotparten er tilskrevet med anmodning om å samtykke til fremleggelse av taksten. Dersom samtykke ikke gis, tas forbehold om å kreve bevisopptak, jf tvistemålsloven §402.
Når det gjelder antennefestet, uttaler lagmannsretten at dette ikke representerer noe verdiminus for den kjærende part. På den annen side legger retten til grunn at antennefestet har verdi for kjæremotparten.Verdien av denne retten må imidlertid vurderes ut fra ekspropriasjonsrettslige betraktninger.
Vedrørende fjerning av gulvet, må lagmannsretten anses å ha korrekt lagt til grunn at gulvet vanskeliggjør vedlikehold. At det vanskeliggjorte vedlikeholdet ikke representerer noe verdiminus, kan lagmannsretten likevel ikke ha rett i.
Når det gjelder tetting av hullet i hagegjerdet, har lagmannsretten unnlatt å vurdere verdien og i stedet tatt standpunkt til realiteten. Dette til tross for at det ikke var prosedert over realiteten. Dette innebærer at tvistemålsloven §10 er anvendt feil, og at det foreligger en saksbehandlingsfeil. Også på dette punkt er en av den oppfatning at verdsettelsen skal skje etter naboloven §10 annet ledd. Det er også den kjærende parts pretensjon at hullet er i strid med naboloven §2, som skal legges til grunn for vurderingen.
Det er uomtvistet at samtlige tvistepunkter skal vurderes summert. Samlet sett innebærer tvistegjenstandene da slike forhold at de vil medføre en redusert omsetningsverdi for den kjærende parts eiendom med mer enn 20 000 kroner.
Lagmannsretten har ikke kommentert tvistemålsloven §15. Etter Høyesteretts praksis skal bestemmelsen forstås slik at den ankende parts verdiansettelse kun kan settes til side dersom den er "påtakelig uriktig", jf Rt-1995-1607. Ovenstående viser at den kjærende parts verdiansettelse ikke er påtakelig uriktig.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Anken fremmes."
2. Kjærende part tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett."
Kjæremotparten har i sitt tilsvar i det vesentlige gjort gjeldende:
Lagmannsrettens kjennelse må anses riktig, dette gjelder både med hensyn til rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen.
Det var ankemotparten som fremmet avvisningspåstand ved inngivelse av tilsvar til lagmannsretten. Lagmannsrettens saksbehandling er forankret innenfor tvistemålsloven bestemmelser.
Når det gjelder ytterveggen, måtte lagmannsretten, uavhengig av at det dreier seg om et fastsettelsessøksmål, foreta en helhetlig vurdering av selve ankegjenstanden. Det er kun vedlikeholdsforpliktelsen som har betydning for verdiansettelsen, og det kan derfor ikke sees at tvistemålsloven §10 er anvendt på en uriktig måte.
Når det gjelder den subsidiære påstanden om at riktig verdi er gjenoppføringsprisen, er argumentasjonen oppkonstruert.
Vedrørende antennefestet, må det tas i betraktning at det dreier seg om kun seks skruer, som det er dokumentert ikke påfører veggen noen skade. Det er det angjeldende verdiminus for den kjærende part som skal vurderes, jf tvistemålsloven §356.
Når det gjelder gulvet, legger den kjærende part til grunn at han ikke har noen rett til å fjerne kjæremotpartens platting som ledd i eget vedlikehold. Dette er rent faktisk galt, idet slik fjerning ikke er nødvendig. Plattingen går ikke helt mot veggen, og det er dermed tilgang for vedlikehold.
Om hullet i plankegjerdet har lagmannsretten lagt til grunn at dette ikke representerer noe verdiminus i det hele tatt. Tvistemålsloven §10 må her anses riktig anvendt.
Lagmannsretten har for øvrig kommentert tvistemålsloven §15 i sin konklusjon. Verdiansettelsen foretatt av den kjærende part må anses som "påtakelig uriktig".
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Anken nektes fremmet.
2. Kjæremotparten tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og høyesterett. For Høyesteretts kjæremålsutvalg kreves tilkjent saksomkostninger med kr 5000,-."
I prosesskrift av 19 juni 1997 til Høyesteretts kjæremålsutvalg anmodet den kjærende part om at kjæremotparten ble pålagt å besvare hvorvidt det ville bli gitt samtykke til fremleggelse av dokumentene omtalt i kjæremålet. Dersom samtykke ikke ble gitt, ble det anmodet om en uttalelse til hvorvidt tvistemålsloven §197 får anvendelse på den takst som ønskes fremlagt.
I skriv av 5 august 1997 til Høyesteretts kjæremålsutvalg har kjæremotparten svart at samtykke til fremleggelse av den angjeldende erklæring ikke gis.
I skriv til Høyesteretts kjæremålsutvalg av 4 september 1997 gjør den kjærende part gjeldende at tvistemålsloven §197 ikke kan hindre fremleggelse av taksten. Også for vitneerklæringen anføres at dersom det begjæres bevisopptak og dette ikke tas til følge av kjæremålsutvalget, kan det reises spørsmål om fremleggelse likevel kan skje uten hinder av §197, idet "bevisopptagelse ikke kan foretas" når begjæringen ikke er tatt til følge. Dersom Høyesteretts kjæremålsutvalg imidlertid skulle komme til at erklæringene ikke kan fremlegges under henvisning til §197, fremsettes begjæring om bevisopptak av takstmannen Reidar Frydenbø og vitnet Hans Ebbing, jf tvistemålsloven §402.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Spørsmålet om kravet til ankeverdi er oppfyllt kan tas opp av ankedomstolen på ethvert trinn av saksbehandlingen, også under ankeforhandlingen, jf kjæremålsutvalgets kjennelse 1 oktober 1992 i sak lnr 550 K/1992. Det er derfor ingen rettsanvendelsesfeil at lagmannsretten ikke fremmet saken under henvisning til bestemmelsen i tvistemålsloven §16 første ledd. Dette må gjelde uansett om det under ankeforberedelsen var besluttet å fremme saken. I forberedende dommers beslutning om dette 30 november 1995 var det som nevnt uttalt tvil om kravet til ankeverdi var oppfyllt, og det ble uttrykkelig presisert at lagmannsretten under ankeforhandlingen ikke ville være bundet av beslutningen og ville kunne avvise saken.
Kjæremålsutvalget ser det heller ikke som noen saksbehandlingsfeil at lagmannsretten i sin avgjørelse ikke nærmere har kommentert regelen som uttrykkes i §16 første ledd. Det påpekes i kjæremålserklæringen at bestemmelsen ble påberopt av den ankende part for lagmannsretten, og det må legges til grunn at retten har vært klar over og har vurdert betydningen av den.
Ved vurderingen av ankegjenstandens verdi har lagmannsretten riktig lagt til grunn at det må foretas en verdsetting av de krav den ankende part har gjort gjeldene i forhold til byrettens avgjørelse, og at når flere krav som her behandles i samme sak, skal verdien av de enkelte krav summeres. Retten har så nærmere vurdert og uttalt seg om den antatte verdi de fire hovedelementer som ankepartens krav knytter seg til - eiendomsretten til ytterveggen, retten til antennefeste, plattingen ved inngangsparti, samt gjenbygging av hull i plankegjerde. Lagmannsretten har her kunnet støtte seg til de iakttagelser og påvisninger som ble gjort under rettens befaring av de to eiendommene.
Kjæremålsutvalget kan ikke se at lagmannsretten for noen av enkeltkravene har tolket eller anvendt regelen i tvistemålsloven §10 uriktig og finner heller ikke å kunne fravike de verdivurderinger lagmannsretten er kommet frem til på grunnlag av umiddelbar bevisføring som nevnt.
Hva spesielt gjelder vurderingstemaet knyttet til krav nr 1, verdien av eiendomsretten til yttervegg, fremgår det av lagmannsrettens bemerkninger at Eivind Stensholt selv anførte at verdien ville fremkomme som differansen mellom eiendommens samlede verdi forutsatt at han hadde eiendomsrett til veggen, og tilsvarende verdi forutsatt at motparten var eier. Nettopp denne "differansebetraktning" er det lagmannsretten har bygget på når den er kommet frem til at den formelle eiendomsrett til ytterveggen neppe kan ha noen økonomisk verdi av betydning.
Etter dette blir lagmannsrettens kjennelse å stadfeste, uten at kjæremålsutvalget finner det nødvendig å ta stilling til det spørsmål som er reist i kjæremålet i tilknytning til tvistemålsloven §197.
Motparten tilkjennes saksomkostninger i kjæremålssaken med kr 5 000 i samsvar med påstanden.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Eivind Stensholt til Laszlo Csernai 5 000 - femtusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.