HR-1997-588-S - Rt-1997-2027
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-12-05 |
| Publisert: | HR-1997-00588-S - Rt-1997-2027 (554-97) |
| Stikkord: | Vegtrafikkrett, Parkeringsgebyr, Villfarelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00588 S, jnr 550/1997 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Holmøy, Stang Lund, Matningsdal |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §42, §57, Veitrafikkloven (1965) §31, §5, Straffeprosessloven (1981) §388 |
Kjæremålet gjelder parkeringsgebyr.
A ble 30 oktober 1996 ilagt parkeringsgebyr av Oslo kommune v/trafikksjefens etat, for overtredelse av forbudet mot parkering på fortau, jf trafikkreglene §17 nr 1 bokstav c, jf §1 nr 1 bokstav h. A påklaget gebyret til Oslo forhørsrett, som 5 mai 1997 avsa kjennelse med slik slutning:
"Parkeringsgebyr nr. 8492115 er oppheva."
Oslo kommune påkjærte forhørsrettens kjennelse til Borgarting lagmannsrett, som 27 oktober 1997 avsa kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet forkastes."
Lagmannsrettens kjennelse ble avsagt under dissens.
Oslo kommune har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er i hovedsak anført at lagmannsrettens flertall har lagt til grunn en for mild aktsomhetsnorm. En effektiv håndhevelse av parkeringsbestemmelsene krever en streng aktsomhetsvurdering, noe rettspraksis har lagt til grunn. Det kan ikke foreligge noen unnskyldelig villfarelse hos A i dette tilfellet. At trafikkmyndighetene kan fjerne ulovlig oppmerking i medhold av vegtrafikkloven §5 fjerde ledd, kan ikke være et relevant moment ved fastsettelsen av aktsomhetsnormen. For øvrig har ikke trafikksjefens etat slik myndighet; den er tillagt vegsjefen.
Oslo kommune har nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves.
2. Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger for forhørsretten med kr 500,-."
A er kjent med kjæremålet, men har ikke inngitt tilsvar.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og utvalgets kompetanse er begrenset, jf straffeprosessloven §388.
Lagmannsrettens flertall har om aktsomhetsnormen uttalt:
"Flertallet legger til grunn at A som følge av oppmerkingen regnet med at stedet var parkeringsplass og ikke fortau, og finner at denne villfarelsen bør lede til at gebyret oppheves. På grunnlag av forhørsrettens beskrivelse og fremlagte fotografier finner flertallet at området for en utenforstående fremtrer som en parkeringsplass. Med gule striper er det markert felter for parkering og felter hvor parkering ikke skal skje. Det er skilter som angir reservert parkering, og fotgjengerne blir ikke påfallende hindret av at det står bilder der. Det er ikke opplyst at A har hatt noe befatning med oppmerkingen eller skiltingen, og saken ligger i så måte annerledes an enn saken i Rt-1974-82. ...
Flertallet finner det ikke nødvendig for avgjørelsen å ta stilling til om As villfarelse må bedømmes etter straffeloven §42 eller §57. Etter flertallets syn har han hatt et så godt grunnlag for sin tro, at villfarelsen uansett bør lede til at gebyret oppheves."
Utvalget kan ikke se at lagmannsrettens flertall har lagt til grunn en uriktig tolking av en lovforskrift. Uaktsom overtredelse av forbudet i trafikkreglene §17 nr 1 bokstav c, jf §1 bokstav h mot å parkere på fortau vil medføre parkeringsgebyr, jf vegtrafikkloven §31 første ledd. Flertallet har kommet til at villfarelsen i dette tilfelle ikke var uaktsom, og at den måtte føre til opphevelse av gebyret uten hensyn til om den ble vurdert etter straffeloven §42 eller §57. Flertallets bevisbedømmelse og den konkrete rettsanvendelse kan ikke prøves av utvalget. Det tilføyes at kjennelsen ikke inneholder formuleringer som etterlater tvil om at flertallet har legt til grunn en for mild aktsomhetsnorm etter noen av alternativene.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Avgjørelsen er enstemmig.
Slutning
Kjæremålet forkastes.