HR-1997-596-S - Rt-1997-2032
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-12-09 |
| Publisert: | HR-1997-00596-S - Rt-1997-2032 (556-97) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Varetektsfengsling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00596 S, jnr 598/1997 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Holmøy, Lund, Stang Lund |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §171, §174, §185, Straffeloven (1902) §162, §171, Straffeloven (1902), §388 |
Saken gjelder fengslingsforlengelse.
A har sittet i varetekt siden 20 januar 1997. Han er tiltalt for overtredelse av straffeloven §162 første ledd, jf annet ledd jf femte ledd ved innføring og/eller oppbevaring av store mengder tabletter med narkotisk stoff fra Litauen. Hovedforhandling er berammet til 26 januar 1998.
Bergen forhørsrett avsa 27 oktober 1997 kjennelse med slik slutning:
"A, født xx.xx.1952, kan fortsatt holdes i varetekt til 22.12.97 kl. 15:00 så fremt ikke annet av retten eller påtalemyndigheten bestemmes."
A og påtalemyndigheten påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett som 18 november 1997 under dissens avsa kjennelse med slik slutning:
"A, født xx.xx.1952 kan holdes i varetekt frem til 26.01.98 såfremt ikke annet av retten eller påtalemyndigheten bestemmes."
A har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg på grunn av feil i saksbehandlingen og lovanvendelsen. Det anføres at flertallets premisser i kjennelsen er for knappe og for mangelfulle til å etterprøve tolkingen av straffeprosessloven §171 første ledd nr 1 og §174. Det vises til kjæremål av 31 oktober 1997 til lagmannsretten. Etter §171 første ledd nr 1 skal det foretas en konkret vurdering av unndragelsesfaren basert på oppdaterte opplysninger på avgjørelsestidspunktet. A har ikke lenger bolig i Litauen og har nå bare eierinteresser i et ikke virksomt sagbruk der. Han har også sterke familiære bånd og arbeidsmessige og sosiale forhold tilknyttet Norge. Videre anføres at lagmannsrettens flertall har anvendt §174 feil, og det vises til mindretallets uttalelse, samt at flertallet ikke har foretatt en tilstrekkelig grundig og helhetlig konkret vurdering av forholdsmessigheten. Det er nedlagt slik påstand:
"Lagmannsrettens kjennelse oppheves, og siktede løslates, evt. mot fengslingssurrogater."
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og utvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og tolking av lovforskrift, jf straffeprosessloven §388.
Lagmannsrettens flertall har vist til begrunnelsen i kjennelse 22 september 1997. Det heter her om vurderingen etter straffeprosessloven §171 første ledd nr 1:
"Lagmannsretten finner videre, som forhørsretten, at det etter straffeprosessloven §171 første ledd nr 1 er grunn til å frykte for at A vil undra seg straffeforfølgningen og at fortsatt varetektsfengsling derfor er påkrevet. Det vises til at A har sterk tilknytning til Litauen, noe han selv har fremhevet. Tilknytning til Bergen, As sivile søksmål, farens erklæring om arveløshet, fengslingssurrogater i form av innlevering av pass, meldeplikt til politiet, sikkerhetsstillelse ved pantesettelse eller kausjon eller andre forhold gir verken hver for seg eller samlet tilstrekkelig sikkerhet mot unndragelse. Heller ikke andre virkemidler kan avhjelpe unndragelsesfaren."
Flertallet uttaler deretter at anførselen om at siktedes tilknytning til Litauen er vesentlig svekket fordi hans leilighet er utleid og næringsvirksomheten ligger brakk, ikke endrer flertallets vurdering av at det foreligger "stor grunn til å frykte unndragelse, og at varetektsfengsel er nødvendig".
Utvalget bemerker at det ikke er nok med en subjektiv antakelse, det kreves objektive momenter for å konstatere at unndragelse fra strafforfølgning er sannsynlig. Sannsynlighetsovervekt kreves ikke, jf Bjerke Keiserud Straffeprosessloven med kommentarer bind I side 487. Utvalget kan ikke se at lagmannsrettens flertall ut fra det saksforhold flertallet la til grunn, har hatt en feil forståelse av §171 første ledd nr 1. Den konkrete rettsanvendelse kan utvalget ikke prøve.
Utvalget kan ikke se at lagmannsrettens flertall har tolket straffeprosessloven §174 og §185 første ledd feil når fengslingen er forlenget fram til hovedforhandlingen påbegynnes 26 januar 1998. Utvalget bemerker at ved lovtolkingen og kravet til begrunnelse i forhold til §185 første ledd, har det betydning at grunnlaget for fengsling er §171 første ledd nr 1, jf Rt-1991-1488 og Rt-1995-1086. Det framgår av flertallet og mindretallets begrunnelse sett i sammenheng at flertallet har vært oppmerksom på risikoen for "oversoning", men flertallet har likevel funnet fortsatt varetekt nødvendig. Dette kan utvalget ikke overprøve i et videre kjæremål.
Utvalget kan for øvrig ikke se at det foreligger mangelfull begrunnelse eller andre saksbehandlingsfeil.
Kjæremålet må forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.