HR-1997-599-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-12-11 |
| Publisert: | HR-1997-00599s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00599S , jnr 589/1997 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Holmøy, Lund, Stang lund |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §321, §318, §53 |
A, født xx.xx.1958 og bosatt i Danmark, vedtok 1 mars 1997 forenklet forelegg på 2 000 kroner for å ha kjørt med bil i en hastighet av 72 km/t til tross for at høyeste lovlige hastighet på stedet var 50 km/t.
A påanket vedtakelsen 17 september 1997. Eidsivating lagmannnsrett tok ikke stilling til spørsmålet om avvisning selv om anken var for sent fremsatt, jf straffeprosessloven §318 annet ledd. Den besluttet enstemmig 7 november 1997 i medhold av straffeprosessloven §321 annet ledd å nekte anken fremmet.
Beslutningen er i rett tid påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet er ikke medundertegnet av A. Hans advokat har i det vesentlige gjort gjeldende:
Lagmannsretten har ikke forstått klagen over det materielle i saken, idet det helt klart er begått en feil i politiets tidtaking. Den manglende forståelsen gir seg utslag i at lagmannnsretten ikke har gitt noen begrunnelse for sin beslutning, hvilket må sies å være en forenklet måte å avgjøre saker på. Det bes derfor om at det foretas en realitetsbehandling av klagen og dens begrunnelse.
Hedemark og Oppland statsadvokatembeter, som er kjent med kjæremålet, anfører at kjæremål bare kan anvendes mot lagmannsrettens saksbehandling. Grunnene som påberopes i kjæremålet hevdes i realiteten å rette seg mot bevisbedømmelsen, hvilket ikke er gjenstand for kjæremål. Det anføres videre at det heller ikke er noe krav om at beslutningen skal begrunnes.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at lagmannsrettens beslutning om å nekte en anke fremmet etter straffeprosessloven §321 annet ledd kan bare påkjæres på grunnlag av feil ved saksbehandlingen i lagmannsretten, jf samme lovs §321 sjette ledd.
En avgjørelse etter §321 annet ledd skal treffes ved beslutning, jf femte ledd. Loven stiller ingen krav om at beslutningen skal være begrunnet, jf straffeprosessloven §53 og Rt-1996-121, Rt-1996-442 og Rt-1997-1378. Det foreligger etter dette ingen feil ved saksbehandlingen på dette punkt. Utvalget tilføyer at det ikke finnes grunnlag for å anta at de spørsmål som ble reist i domfeltes anke ikke har vært vurdert lagmannsretten.
Det som ellers anføres i kjæremålet gjelder ikke lagmannsrettens saksbehandling, og kan derfor ikke prøves av utvalget.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.