HR-1997-604-K - Rt-1997-1728
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-10-23 |
| Publisert: | HR-1997-00604-K - Rt-1997-1728 (473-97) |
| Stikkord: | Tvangsfullbyrdelse, Tvangsgrunnlag, Utlegg, Panterett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00604 K, jnr 349/1997 |
| Parter: | Wenche Velde, Tor Velde (advokat Bernt D Hagtvedt) mot Bolig og Næringsbanken ASA (adv. John B Mork v/advflm Jorunn Skjoldvor Foss) |
| Forfatter: | Aasland, Dolva, Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §3, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §16-2, §7-2, Tvistemålsloven (1915) §179, §404, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915), §2-12, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) |
Saken gjelder klage over utleggsforretning.
Namsmannen i Frogn holdt 13 mars 1997 utleggsforretning hos Wenche Velde og Tor Velde. Det ble tatt utlegg i eiendommen Belsjø Platå 2, Drøbak, gnr 66 bnr 76 i Frogn kommune. Eiendommen hører ifølge inngått ektepakt til Wenche Velde sitt særeie. Utleggsforretningen fant sted etter begjæring fra Bolig- og Næringsbanken ASA.
Wenche Velde og Tor Velde klaget til namsretten over utlegget, jf tvangsfullbyrdelsesloven §7-26.
Ytre Follo namsrett avsa 30 juni 1997 kjennelse med slik slutning:
"1. Klagen over utlegg av 01.04.97 i gnr 66 bnr 76 i Frogn kommune tas til følge.
2. Bolig- og Næringsbanken ASA dømmes til å betale sakens omkostninger til Wenche Velde med kr 5000,-"
Bolig- og Næringsbanken ASA påkjærte kjennelsen til Borgarting lagmannsrett som 5 september 1997 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Utleggsforretning 13 mars 1997 opprettholdes.
2. Til dekning av saksomkostninger for namsrett og lagmannsrett betaler Wenche og Tor Velde én for begge og begge for én 12 500 - tolvtusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse."
Om saksforholdet for øvrig vises til de tidligere kjennelser.
Wenche Velde og Tor Velde har i rett tid påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet gjelder lagmannsrettens lovtolkning.
Kjærende part gjør gjeldende at lagmannsrettens kjennelse er basert på en uriktig tolkning av lov av 13 august 1915 nr 7 om tvangsfuldbyrdelse (den tidligere tvangsfullbyrdelsesloven) §3 nr 6.
Panteobligasjonen som ble tinglyst 4 mai 1988, kan ikke benyttes som tvangsgrunnlag overfor Wenche Velde. Dette fordi hun undertegnet obligasjonen kun i egenskap av å være ektefelle til låntakeren. Wenche Velde undertegnet i rubrikken som gjelder samtykke fra ektefelle. Både nåværende og tidligere tvangsfullbyrdelseslov stiller krav om vedtakelse for at gjelden skal kunne inndrives uten søksmål. En underskrift i rubrikken for samtykke kan ikke innebære en slik vedtagelse. Lagmannsretten har stilt seg svært liberal til lovens krav. Hensynene bak regelen taler imot en liberal tolkning. Regelen gir kreditor en snarvei i tvangsinndrivelsen. Av hensyn til debitor og mulig konkurrerende kreditorer bør en derfor tolke regelen strengt og kreve at undertegningen fremstår som en formell vedtakelse.
Kjærende part har lagt ned slik påstand:
"1. Begjæring av 17. februar 1997 fra Bolig- og Næringsbanken ASA tas ikke til følge.
2. Wenche og Tor Velde tilkjennes saksomkostninger for namsretten, lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg med kr 15000,-."
Kjæremotparten gjør gjeldende at lagmannsrettens kjennelse ikke er basert på noen tolkning av den tidligere tvangsfullbyrdelsesloven §3 nr 6. Lagmannsretten har derimot kommet til at Wenche Velde påtok seg et personlig ansvar for gjeldsforpliktelsen.
Hverken tidligere tvangsfullbyrdelseslov §3 nr 6 eller nåværende tvangsfullbyrdelseslov §7-2 bokstav a innholder noen formkrav med hensyn til hvor skyldneren sin underskrift skal stå på gjeldsbrevet.
Det vises til at Wenche Velde ut fra lånesøknaden skulle være forpliktet som debitor. Også av lånetilsagnet fremgår det at meningen var at Wenche Velde skulle være forpliktet. Hun reserverte seg ikke mot skylderklæringen som innledet panteobligasjonen. Hun reserverte seg heller ikke mot vedtagelse av inndrivelsesklausulen.
Kjæremotparten har lagt ned slik påstand:
"1. Utleggsforretning avholdt av namsmannen i Frogn den 13. mars 1997 hvor Bolig- og Næringsbanken ASA fikk pant i gnr. 66 bnr. 76 i Frogn opprettholdes.
2. Bolig- og Næringsbanken ASA tilkjennes saksomkostninger for namsretten, lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg med kr 14 500,-."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at lagmannsrettens kjennelse er avsagt etter kjæremål, og utvalgets kompetanse er dermed begrenset slik det følger av tvistemålsloven §404 jf tvangsfullbyrdelsesloven §2-12.
Kjæremålet er begrunnet med at lagmannsretten skal ha bygd på uriktig tolkning av §3 nr 6 i den tidligere lov om tvangsfullbyrdelse av 13 august 1915 nr 7. Den pantobligasjon som påberopes som tvangsgrunnlag, ble utferdiget under den tidligere loven. Den gjeldende lov om tvangsfullbyrdelse, lov av 26 juni 1992 nr 86, trådte i kraft 1 januar 1993, og det følger av overgangsbestemmelsen i lovens §16-2 at loven får anvendelse der begjæringen om tvangsfullbyrdelse er inngitt etter at loven trådte i kraft. I den foreliggende sak ble begjæring om utlegg inngitt i 1997, og det kan reises spørsmål om det er bestemmelsen i §7-2 bokstav a i den någjeldende lov som får anvendelse. Utvalget går ikke nærmere inn på dette, da det ikke er noen relevant forskjell mellom bestemmelsene for det spørsmål saken gjelder.
Utvalget er kommet til at lagmannsrettens kjennelse må oppheves på grunn av uriktig lovtolkning.
Et gjeldsbrev er tvangsgrunnlag når det oppfyller de formkrav som er oppstilt i de nevnte lovbestemmelser. Når disse formkrav er oppfylt, kan kreditor gå direkte til namsmyndighetene med begjæring om tvangsfullbyrdelse, og mulige innvendinger mot kravet hører da under namsmyndighetene. Utvalget anser det som en naturlig konsekvens av formkravene at avgjørelsen av om det foreligger en skylderklæring med tilhørende vedtakelse av inndrivelse uten søksmål som gir grunnlag for denne forenklede inndrivelsesmåte, må treffes på grunnlag av dokumentet alene. Lagmannsretten har ved sin avgjørelse lagt vekt på en rekke forhold utenfor pantobligasjonens innhold, såsom innholdet i lånesøknaden, bankens tilsagnsbrev, utbetalingsbrevet, bankens praksis og hva banken skal ha gjort klart for ektefellene. Etter utvalgets oppfatning har lagmannsretten dermed gått utenfor rammen av de forhold det kan tas hensyn til ved avgjørelsen av om gjeldsdokumentet er tvangsgrunnlag.
Lagmannsretten har ikke tatt standpunkt til om pantobligasjonen ut fra sitt eget innhold tilfredsstiller kravene til tvangsgrunnlag overfor Wenche Welde, og utvalget finner ikke å burde gå inn på dette spørsmålet.
Saksomkostningsspørsmålet bør utstå til den avgjørelse som avslutter saken, jf tvistemålsloven §179 første ledd 3. punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Lagmannsrettens kjennelse oppheves, og saken hjemvises til lagmannsretten til fortsatt behandling.
Saksomkostningsspørsmålet utstår til den avgjørelse som avslutter saken.