HR-1997-61-K - Rt-1997-282
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-02-07 |
| Publisert: | HR-1997-00061-K - Rt-1997-282 (73-97) |
| Stikkord: | Tingsrett, Granneloven, Tvangsfullbyrdelse, Midlertidig forføyning |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Agder Lagmannsrett LA-1996-01458 K - Høyesterett HR-1997-00061 K, jnr 42/1997 |
| Parter: | Kurt Sandman Knut Dahl Lise Herfelt Erna Sørensen RUAS AS v/Kai Runar Tove C Foss Erik og Nancy Langfeldt (advokat Jonny Sveen) mot Grimstad kommune (advokat Ove Andersen) |
| Forfatter: | Bugge, Schei, Flock |
| Lovhenvisninger: | Fylkeskommuneloven (1961)5-§2, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §15-2, §15-6, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §404 |
Saken gjelder kjæremål over kjennelse ved begjæring om midlertidig forføyning etter tvangsfullbyrdelsesloven §15-2, jf §15-6.
Storgt 33 i Grimstad er et kombinasjonsbygg som består av tre kinoer, utstillingsgalleri samt kontorer og ni selveierleiligheter. Kulturhusdelen eies av Grimstad kommune. De ni eierene av leilighetene fremsatte den 17 juli 1996 begjæring om midlertidig forføyning til Sand namsrett med kommunen som saksøkt. I begjæringen ble nedlagt påstand om at kommunen straks ble pålagt å stenge Catilina kino inntil tilfredsstillende tiltak mot eksisterende støyproblemer var avhjulpet.
Namsretten avsa den 14 oktober 1996 kjennelse med slik slutning:
"1. Grimstad kommune frifinnes.
2. Knut Dahl, Lise Herfelt, Erna Sørensen, RUAS AS, Tove C. Foss, Kurt Sandman, Erik Langfeldt og Nancy Langfeldt dømmes til å betale - in solidum - til Grimstad kommune v/ordføreren kr 26305,75 - kronertjuesekstusentrehundreogfem 75/100 - i saksomkostninger innen 14 - fjorten - dager fra denne kjennelsens forkynnelse."
Eierne av leilighetene påkjærte kjennelsen til Agder lagmannsrett som den 6 desember 1996 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, hverken for namsrett eller lagmannsrett."
Kjennelsen ble avsagt under dissens. En av dommerne fant at det burde gis midlertidig forføyning for at det nye lydanlegget i kinoen skulle kobles ut. Kurt Sandman, Knut Dahl, Lise Herfelt, Erna Sørensen, RUAS AS, v/Kai Runar, Tove C. Foss samt Erik og Nancy Langfeldt har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. I kjæremålserklæringen påpekes at lagmannsrettens flertall har tolket granneloven §2 dithen at beboerne i leilighetene - som naboer til kinolokalet - må tåle støy fra kinodriften så lenge driften er ordinær etter tidsmessig utvikling. Under henvisning til dette, har lagmannsrettens flertall uriktig kommet til at "tålegrensen" ikke er overtrådt.
Lagmannsrettens mindretall har lagt vekt på at sameiet er et felles foretakende der ingen av sameierne hadde noen fortrinnsstilling fremfor den annen ut fra et tidsprioritetsmessig synspunkt. Selv om eierne av leilighetene måtte være forberedt på ulemper som kinodriften førte med seg, kan kommunen likevel ikke uten videre endre kinovirksomheten på en måte som medfører økende ulemper for naboene. Dette er den riktige forståelse av granneloven §2. Loven må således tolkes dithen at ikke enhver normal utvikling av kinodriften må aksepteres av de berørte naboer.
Knut Sandman m fl har nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves og hjemvises til ny behandling. 2. Den kjærende part tilkjennes saksomkostninger for Norges Høyesterett med kr 2.000 med tillegg av rettsgebyr."
Grimstad kommune bestrider at kjæremålet etter sitt innhold er rettet mot lagmannsrettens tolkning av en lovforskrift. Anførslene i kjæremålserklæringen er knyttet til rettens konkrete anvendelse av granneloven §2, nemlig om "tålegrensen" i dette naboforhold er overskredet. Lagmannsrettens flertall har vurdert denne bestemmelsen i forhold til de konkrete forholdene i saken, og dette er ikke lovtolkning. De kjærende parters anførsler som er knyttet til mindretallets begrunnelse bekrefter at kjæremålet er rettet mot den konkrete anvendelse av granneloven §2 og ikke den generelle forståelse av bestemmelsen.
Kommunen har nedlagt slik påstand:
"1. Kjæremålet avvises.
2. Grimstad kommune tilkjennes saksomkostninger i anledning av kjæremålet med kr 2800."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens lovtolkning. Det faller dermed inn under utvalgets kompetanse, jf tvistemålsloven §404 nr 3.
Det hovedkrav som eierne av leilighetene gjør gjeldende overfor kommunen, er et krav om stans av kinovirksomheten med det lydnivået som denne i den senere tid har fått med et nytt, moderne lydanlegg. Dette vil kunne skje ved at man lar være å bruke dette anlegget, eller ved at det gjennomføres isolasjon eller andre endringer som gjør at lydnivået i leilighetene blir lavere. Lagmannsretten drøfter i sin kjennelse hvorvidt bestemmelsene i granneloven §2 kan gi eierne av leilighetene et slikt krav. Lagmannsrettens flertall understreker at man i naboforhold må finne seg i påregnelige ulemper, men likevel slik at det finnes en grense. Videre bemerker flertallet:
"Ved vurderingen må det, slik namsretten har gjort, tillegges vekt at samtlige saksøkere, da de ervervet sine boligseksjoner, var klar over at det ble drevet/skulle drives kino i nabolokalene. Støyplager som følge av det som til enhver tid må kunne karakteriseres som "ordinær kinodrift" må således anses som påregnelig. Flertallet finner det heller ikke tvilsomt at overgang til "digital lyd" må regnes som ledd i ordinær forbedring av kinotilbudet. Det er ikke tvilsomt at et stadig økende antall spillefilmer tilrettelegges for slik lyd.
Sannsynligvis gjelder dette i særlig grad filmer som retter seg mot et større publikum. Det er heller ikke grunn til å trekke i tvil kommunens anførsel om at distribusjonsselskapene prioriterer kinoer som kan tilby det lydbildet vedkommende film er innrettet for."
Flertallet fant etter dette at det ikke var sannsynliggjort at "tålegrensen" i granneloven var overskredet.
Utvalget finner at lagmannsretten her bygger på en uriktig forståelse av granneloven §2. Både de som ble eiere av leilighetene fra først av, da bygget var nytt midt på 1980-tallet, og de som har kommet til senere, har vært klar over at det skulle drives/ble drevet kino i det samme bygget. Det kan da vanskelig hevdes at støy på det nivå som den gang måtte følge av "ordinær kinodrift", kan gi grunnlag for krav etter granneloven §2. Men av dette følger ikke at enhver fremtidig økning i støyen også må aksepteres, så lenge den ligger innenfor det som til enhver tid kan sies å være "ordinær kinodrift". Som et generelt rettslig utgangspunkt ligger det i dette en uriktig tolking av granneloven §2.
Utvalget er for den generelle lovforståelse enig med lagmannsrettens mindretall når mindretallet uttaler:
"Som et sentralt poeng ved vurderingen av hovedkravets eksistens har motparten, namsretten og flertallet fremhevet at leilighetseierne i forbindelse med kjøpet av boligene var klart over at det skulle drives kino i bygningen og måtte være forberedt på de ulemper dette kunne medføre. Dette argument har i første rekke relevans for den situasjon at saksøkerne etablerer som naboer til en allerede eksisterende virksomhet. I det foreliggende tilfelle er det tale om et fellesforetagende der ingen av partene har noe fortrinnsstilling fremfor den annen ut fra et tidsprioritetsmessig synspunkt.
Leilighetseierne må være forberedt på ulemper som kinodriften fører med seg, men på den annen side kan kommunen av hensyn til leilighetseierne ikke uten videre endre kinovirksomheten på en måte som medfører økede ulemper for disse. Hvilken frihet kommunen har i så henseende beror på en skjønnsmessig vurdering etter naborettslige prinsipper."
Den konkrete skjønnsmessige vurdering som det er vist til, kan utvalget ikke prøve i det videre kjæremål.
Lagmannsrettens kjennelse blir etter dette å oppheve.
Kjæremålet har ført frem. Kurt Sandman m. fl. tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg med kr 4 970, jf tvistemålsloven §180 annet ledd og §172 første ledd.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Grimstad kommune til Kurt Sandman, Knut Dahl, Lise Herfelt, Erna Sørensen, RUAS AS v/Kai Runar, Tove C. Foss samt Erik og Nancy Langfeldt i fellesskap 4 970 - firetusennihundreogsytti - kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelse av denne kjennelse.