HR-1997-61-S - Rt-1997-138
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-01-30 |
| Publisert: | HR-1997-00061-S - Rt-1997-138 (41-97) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Begrepet siktet, Dokumentinnsyn |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00061 S, jnr 37/1997 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Bugge, Stang Lund, Flock |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §242, §82, Straffeloven (1902) §49, §237, §377, §379, §388, Straffeprosessloven (1981) |
Under etterforskingen i straffesak mot A, født xx.xx.1972, som er siktet for forbrytelse mot straffeloven §233 første ledd, jf §49, har Oslo politikammer 29 oktober 1996 fremsatt begjæring overfor Oslo forhørsrett om rettslig avhør av 16 vitner, som alle oppgis å ha tilknytning til motorsykkelklubben "Y". Et av vitnene er den kjærende part, B, født xx.xx.1961.
I rettsmøte i Oslo forhørsrett 11 november 1996, i anledning rettslig avhør av B, påsto han å ha status som siktet i saken. Forhørsretten fant ikke at B var siktet i saken, og besluttet at han skulle avhøres som vitne. Denne beslutning ble påkjært på stedet i medhold av straffeprosessloven §377, jf §379 annet ledd. Samtidig ba advokat Thomas Olsen, som bisto B under rettsmøtet, om å bli oppnevnt som forsvarer på det offentliges bekostning. Advokaten ba også om at forhørsretten avsa beslutning om at han skulle få adgang til sakens dokumenter i forbindelse med kjæremålet om vitneplikt.
Forhørsretten tok ikke til følge advokat Olsens begjæring om oppnevnelse som forsvarer på det offentliges bekostning. Angående begjæringen om dokumentinnsyn avsa forhørsretten samtidig kjennelse med slik slutning:
"Advokat Olsen som privat forsvarer nektes adgang til saksdokumentene."
Forhørsrettens kjennelse ble påkjært til Borgarting lagmannsrett.
Den 14 november 1996 tilskrev forberedende dommer i lagmannsretten advokat Thomas Olsen. Vedrørende behandlingen av kjæremålssaken heter det i brevet:
"Lagmannsretten finner ikke grunn til å utsette behandlingen av kjæremålet mot forhørsrettens avgjørelse om vitneplikt i påvente av kjæremålsavgjørelsen i dokumentinnsynsspørsmålet. Det er slik innbyrdes sammenheng mellom sakene at det ikke er naturlig å undergi den separat kjæremålsbehandling slik De anmoder om."
Denne beslutningen påkjærte B til Høyesteretts kjæremålsutvalg, som 3 desember 1996 forkastet kjæremålet.
Etter dette har Borgarting lagmannsrett behandlet felles kjæremålet over forhørsrettens beslutning om at B ikke har status som siktet og kjæremålet over forhørsrettens kjennelse om å nekte advokat Olsen dokumentinnsyn. Lagmannsretten avsa 23 desember 1996 kjennelse med slik slutning:
"Kjæremål over Oslo forhørsretts beslutning og kjennelse av 11 november 1996 forkastes."
B har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Advokat Olsen har sendt støtteskriv, og anfører i det vesentlige:
Lagmannsrettens kjennelsesgrunner vedrørende spørsmålet om dokumentinnsyn er ikke tilstrekkelige til å kunne fastslå om straffeprosessloven §242 er riktig forstått. Dette er en saksbehandlingsfeil som medfører at kjennelsen må oppheves. Lagmannsrettens nektelse av dokumentinnsyn innebærer et brudd på det kontradiktoriske prinsipp. Kjennelsen inneholder ingen avveining mellom hensynet til effektiv etterforsking og hensynet til mistenktes rettssikkerhet, slik §242 gir anvisning på. Det er også en feil ved kjennelsen at lagmannsretten ikke har vurdert muligheten for å klausulere saksdokumentene.
For denne del av kjæremålet er det lagt ned slik påstand:
"Lagmannsrettens kjennelse vedrørende spørsmålet om dokumentinnsyn oppheves."
Videre hevdes at lagmannsretten har begått saksbehandlingsfeil ved ikke å la advokat Olsen som Bs forsvarer få mulighet til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter før lagmannsretten tok stilling til spørsmålet om B skal ha status som siktet i saken. Dette innebærer et brudd på det kontradiktoriske prinsipp.
Kjennelsesgrunnene er mangelfulle ved vurderingen av om B har status som siktet i saken. Politiet har ransaket lokalene i Xs vei 35 i Oslo, hvor B disponerte et rom. Det fremgår ikke av lagmannsrettens kjennelse om det er foretatt ransaking, beslag eller lignende forholdsregler rettet mot B. Dette må lede til at kjennelsen oppheves, da premissene ikke gjør det mulig å prøve om lagmannsretten har forstått straffeprosessloven §82 riktig.
Det må kunne legges til grunn at politiet forventer å finne de aktuelle gjerningsmenn i en krets av 15 personer tilknyttet "Y" som søkes rettslig avhørt. Under henvisning til juridisk teori hevdes at såkalt dobbeltsidig mistanke - hvor det er flere mulige gjerningsmenn - må føre til at samtlige 15 mistenkte i saken får stilling som siktet. At lagmannsretten ikke nevner denne problemstillingen må anses som en saksbehandlingsfeil, idet prøving av lagmannsrettens forståelse av straffeprosessloven §82 ikke er mulig.
For denne del av kjæremålet er det lagt ned slik påstand:
"Lagmannsrettens kjennelse vedrørende Bs prosessuelle stilling oppheves."
Oslo Politikammer har i støtteskriv 28 januar 1997 gjort gjeldende at lagmannsrettens begrunnelse viser at retten har tolket straffeprosessloven §242 første ledd 1. punktum korrekt, og at lagmannsretten ikke har noen plikt til å vurdere begrenset dokumentinnsyn når fullt innsyn nektes. Hva angår status som siktet anføres at lagmannsretten har gitt en utførlig begrunnelse for hvorfor etterforskingen ikke er rettet mot den kjærende part. Det er heller ikke feil saksbehandling at den kjærende parts forsvarer ikke fikk dokumentinnsyn før spørsmålet om status som siktet ble behandlet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder saksbehandlingen ved lagmannsretten ved avgjørelsen av et kjæremål, som utvalget kan prøve, jf straffeprosessloven §388 nr 2.
Lagmannsretten fant at den kjærende part ikke kan betraktes som siktet i saken. Lagmannsretten la til grunn at det ikke var innledet rettslige etterforskningsskritt mot den kjærende part. Begjæringen om rettslig avhør etter straffeprosessloven §237 første ledd av 16 personer fra Y Oslo og Y Drammen som vitner, har sammenheng med at disse har nektet å forklare seg for politiet. Lagmannsretten fant at kretsen av mistenkte er så stor at det ikke kan sies å være sannsynlig at den videre etterforsking retter seg direkte mot hver enkelt av de mistenkte. Om dette uttaler lagmannsretten:
"Det foreligger ikke opplysninger i saken som peker i retning av at det foreligger mer kvalifisert, konkret mistanke mot B.
Det er ikke fra politiets side fremholdt noe som peker i retning av at hans navn spesielt er knyttet til den straffbare handling, eller at han for øvrig vurderes med henblikk på om han hadde en selvstendig rolle i forbindelse med skytingen. De øvrige opplysninger som har fremkommet i saken gir heller ikke foranledning til å anse B spesielt i politiets søkelys. Det er et betydelig antall impliserte, uten at man kan si at etterforskningen hittil er rettet mot noen bestemte av dem. På dette stadium er det etter lagmannsrettens syn således ikke grunnlag for å si at etterforskningen er rettet mot B."
Utvalget bemerker at den mistenkte får stilling som siktet etter straffeprosessloven §82 første ledd blant annet når nærmere angitte rettslige etterforskingsskritt eller lignende forholdsregler er rettet mot ham. Når det er uvisst hvem som har begått den påståtte straffbare handling, og flere blir avhørt i sakens anledning, vil de avhørte normalt ikke kunne anses som siktet, jf Bjerke/Keiserud, Straffeprosessloven med kommentarer, bind I (2 utgave) side 278. Lagmannsretten har foretatt en konkret vurdering av om rettslige etterforskingsskritt har vært rettet mot den kjærende part, og funnet at dette ikke er tilfelle. Utvalget finner lagmannsrettens begrunnelse tilstrekkelig, og at det ikke foreligger feil ved lagmannsrettens forståelse av straffeprosessloven §82 første ledd.
Kjæremålet vedrørende dokumentinnsyn etter straffeprosessloven §242 første ledd er begrunnet med mangelfulle kjennelsesgrunner og påståtte brudd på det kontradiktoriske prinsipp. Lagmannsretten har funnet at det foreligger fare for forspillelse av bevis i saken, og at etterforskingen vil bli vesentlig vanskeliggjort om mistenkte og hans forsvarer nå skal gis adgang til sakens dokumenter. Lagmannsretten uttaler om dette:
"Vitnene har gjennomgående vært lite villige til å avgi forklaring.
Det er betydelig risiko for at de vil samordne sine eventuelle forklaringer fremover. Det er stor interesse i MC-miljøet i å holde seg unna politi og offentlighet generelt, og det må kunne legges til grunn at det er liten interesse i å medvirke til at etterforskingen skal kunne gå fremover. Med det betydelige antall mistenkte i saken vil risikoen for at opplysninger fra etterforskningen bli spredt, være stor."
Utvalget finner at lagmannsrettens begrunnelse er tilstrekkelig, og at det ikke foreligger feil ved lagmannsrettens forståelse av straffeprosessloven §242 første ledd. Utvalget kan ikke prøve om dokumentinnsynet i dette tilfelle kunne skje uten skade eller fare for etterforskingens øyemed. Utvalget tilføyer at lagmannsretten ikke hadde oppfordring til å gå inn på begrenset dokumentinnsyn når lagmannsretten fant at det forelå fare for forspillelse av bevis i saken og at etterforskingen vil bli vesentlig vanskeliggjort om den kjærende part og hans forsvarer ble gitt adgang til sakens dokumenter.
Den kjærende part har også gjort gjeldende at det er en saksbehandlingsfeil at forsvareren ikke fikk muligheten til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter før lagmannsretten tok stilling til om kjærende part skulle ha status som vitne eller siktet i saken. Det er vist til anførslene i forbindelse med retten til dokumentinnsyn, og brudd på "det kontradiktoriske prinsipp". Utvalget bemerker at straffeprosessloven §242 ikke hjemler dokumentinnsyn for forsvareren ved avgjørelsen av om dokumentinnsyn skal tillates, jf første ledd annet punktum. Utvalget finner heller ikke at lagmannsretten har fortolket bestemmelsen feil når den har lagt til grunn at en pretensjon om å være siktet ikke gir selvstendig grunnlag for dokumentinnsyn.
Utvalget finner etter dette at kjæremålet må forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Kjæremålet forkastes.